I dag fikk vi beskjed om at vi skulle begynne litt “lugnt” - vel, det viste seg å være ironi…
Vi begynte med en simulert klappjakt, med fem av oss om gangen. Det skjedde masse “der ute”, med apportkaster, skudd, kast og gjemming av tennisballer. Vi ble bedt om å markere alt, samarbeide i gruppa og får inn alt “viltet”. Det var skikkelig trøkk på linja, og både hunder og førere ble litt hete i hodet. Og ganske kaotisk når hundene skulle ut og hente. Det viste seg at Carmen var for fersk til å skjønne hvilke signaler som var mine. Hun stoppa vakkert på andres stoppsignal. Og satte i gang nærsøk på andres søkssignal. Lille, søte prinsessen!
Etterpå skulle vi legge opp viltparade. Vi fikk beskjed om hva slags vilt de forskjellige dummyer og tennisballer representerte. Hvordan skulle viltet legges opp; - det var spørsmålet.
Så litt tips om søk. Det er en kommando som hunden må kunne like godt som sitt. Den må fortsette å søke til annen beskjed kommer, på samme måte som den skal bli sittende til annen beskjed kommer. Og det skal ikke være nødvendig å gi mer enn én kommando. En må ikke tillate at hunden kommer tom hjem, MEN holde øye med når hunden begynner å gå tom, og heller kalle den hjem.
Videre lønner det seg å på forhånd lage klart et par back-up søk; - dette slik at en til sammen har tre søk, i forskjellige retninger. Et vanskelig, et middels og et kjempelett. Så kan en altså kalle hunden hjem fra det vanskelige søket, for så å sende den til et enklere, for å få funn. En kan også variere med å sende til forskjellige områder, for å holde hundens motivasjon oppe.
Det en IKKE bør gjøre er å gå ut og kaste i det området hunden allerede har lett i! Når en legger opp flere slike søk, kan en presse hunden til å klare mer og mer, siden en har ulike vanskelighetsgrader å variere på.
Hva gjør en så hvis hunden går ut av området? IKKE kalle hjem, men stoppe hunden og be den søke til en av sidene. Og hvis hunden stopper opp selv der ute og spør om hjelp? Si “nei, hunden, søk videre”.
For øvrig fortalte Jens at han lærte sine hunder tre forskjellige slags søk; - Nærsøk, Områdesøk og stort søk.
På neste øvelse stilte vi opp 5 og 5, ble nummerert og fikk første, andre og tredje valget på 3 apporter. Men, hunden måtte altså løpe til den vi sikta oss inn på. Hvis ikke var det å kalle hjem, og det ble nestemanns tur.
Her viste det seg nok en gang hvor mye strategi det er i jakta. Enten en er på lavt eller høyt nivå. De to apportene jeg hadde å velge på lå med ganske smal vinkel. Jeg prøvde å ”safe” ved å sende på den til høyre, godt til høyre. MEN, det ble i nærheten av der noen hunder hadde trent søk i forrige omgang, så gjett hvor Carmen ble av?!
Så la vi i vei ut i en skråning i terrenget. Vi gikk 5 stk nederst, og 5 stk øverst. Først ble det kasta en markering rett foran oss som gikk nederst. Så ble det lagt ut en tennisball og skutt foran de som gikk øverst. En fra den nederste gruppa ble dirigert opp til ballen. Og etterpå fikk en fra den øverste gruppa løpe ned og hente markeringen.
Dessverre så ikke Carmen markeringen, og da jeg prøvde å dirigere henne dit, fant hun på mye annet der ute i terrenget. Etterpå viste det seg at hun måtte på do…
Etter lunsj var det tid for vann! Det var jo litt spennende etter mange måneders ”tørke”. Vi stod i par, Hund nummer 1 fikk en markering i noe siv på grunt vann. Hund nummer to fikk et skudd fra en brygge og skulle sendes gjennom sivet og på svøm utover. Så ble det kasta en dummy foran hunden som belønning.
Carmen klarte begge oppgavene helt greit, men rista seg litt før hun kom helt hjem.
Deretter bytta vi gruppe på den øvelsen vi gjorde før lunsj, og Carmen skulle altså dirigeres på tennisballen. Det måtte en del blåsing og sending til, men hun fant den til slutt, etter et ekstra skudd. Hun var fantastisk god på stoppsignal, satte seg lugnt og fint! Jens kommenterte at hun nok ikke var så vant til kruttlukt, og det stemmer jo.
Avslutningsvis hadde vi en liten Mock trial, hvor poeng ble satt som på en A-prøve, med såkalte A- og B-apporter. Det ble kasta flere apporter i tre områder ganske langt unna. Så ble det skutt med apportkaster bak linja. Vi stod fem av gangen på linje og sendte i rekkefølge. Vi fikk beskjed om hva vi skulle hente.
Selvsagt var det ”takk for i dag” for et hvert knallingsforsøk eller for piping. Støyende handling, eller at hunden var ulydig, eller vi ikke fikk hjem apporten gjorde også at vi var ute av leken.
I første omgang skulle Carmen hente en markering som nettopp var kasta. Det gikk bra og vi var fortsatt med. I neste omgang skulle hun hente fra området lengst bort. Det ble for vanskelig for prinsessen. Etter at hun hadde stoppa diverse ganger på fløyta valgte jeg å kalle hjem. Syntes hun hadde gjort så godt hun kunne.
For øvrig var det bare en av de ti ekvipasjene som bestod begge sine oppgaver.
-----
Hva sitter jeg igjen med av tanker og erfaringer etter helgen? Først og fremst er jeg veldig fornøyd med at Carmen er stadig, tyst og lydig, og at hun kan gå fot. At hun ikke er all verdens dirigerbar enda tar jeg med stor ro. Hun er tross alt bare 2 år gammel, vi har ikke kommet så langt enda.
Det som var veldig moro var at hun ble flinkere og flinkere til å stoppe på fløyta etter hvert som helga skred fram. Det virka som hun skjønte bedre og bedre at mitt stoppsignal betyr at jeg vil hjelpe henne. Det var også kult å se at det funka å vente henne ut i markeringssituasjoner, altså sende henne først når hun fikserte blikket der ute, og IKKE når hun tok blikkontakt med meg og spurte om lov.
Ellers har jeg skjønt mer av hvor mye variasjon en faktisk kan bruke på sine tegn og signaler. For meg er ikke spørsmålet lenger om jeg skal ”sende hunden på en dirigering eller en markering”. Mener jeg hunden husker det den så, vil jeg bruke markeringskommandoen, men hva gjelder håndtegn er det mer nyansert. På en markering som nettopp har falt og det bare er sekunder å vente for hunden, er poenget først og fremst å gi en verbal kommando og la hunden løpe, uten håndsignal. På en markering hunden så for en stund siden, kan jeg hjelpe til med håndsignal. Og selvsagt hvis det er flere markeringer å velge mellom, må jeg også legge til håndsignal.
Rene dirigeringer får hun en annen verbal kommando på, og dessuten et veldig tydelig håndtegn. Dessuten skal jeg følge Jens sin anbefaling om at hunden får stå, og ikke sitte, siden det da er lettere å se retningen på hundens kropp.
Går jeg på linje skal jeg ikke forlange at hun setter seg på kast, men selvsagt være kjempestreng med at hun går ordentlig fot, og ikke er for langt fram. Når en annen hund har blitt sendt, derimot, er det ønskelig at hun setter seg, for å understreke at det ikke er hennes tur.
Så må vi selvsagt trene dirigering framover. Lange rette linjer, kombinert med å sendes på kortere skjulte.
Alt i alt en helt fantastisk helg, hvor jeg fikk sett at hunden min og jeg kan mer enn jeg hadde trodd på forhånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar