16.08 Haematoma

Jeg oppdaga en rar kul bak venstre skulder på Carmen her for et par uker siden. Nærmere bestemt oppdaga jeg den like før WT begynte i Hemsedal, på lørdagen. Da var den kanskje 2,5x2,5 cam stor og kjentes væskefylt ut.

Verken da eller senere har jeg kunnet se noe i huden på henne. Ikke noe insektstikk, ingen tegn til infeksjon. I løpet av disse to ukene har kulen endret tekstur og fasong. Organisert seg, som det heter. Altså blitt hardere og mindre væskefylt. Dessuten har den blitt mer avlang, og ikke så lett å avgrense helt i huden.

Jeg er jo fryktelig pysete når det gjelder min egen hund. Og innbiller meg jo omtrent at hun har kreft når jeg finner noe sånt. Det er da det er greit å gå til en kollega som er ordentlig dyrlege og bli litt roa ned.

Dermed tok vi en tur til Follo Dyreklinikk på kvelden. Jeg var jo i tillegg til diagnosen, også litt bekymra for Carmens oppførsel. Hun er redd for sånne settinger. Og vel inne på undersøkelsesrommet viste hun alle tegn på utrygghet. Og for en praktiserende veterinær er en redd hund like farlig som en sint hund. Bite kan de gjøre, uansett.

Dermed spurte kollegaen min om det var greit at hun satte på Carmen snutebånd, og det var det jo. Det som var litt fascinerende var at da roa Carmen seg fullstendig ned. Ikke noe romstering for å slippe unna undersøkende hender på kroppen hennes. Hun stod bare rolig og fant seg i undersøkelsen.

Og konklusjonen - ja, den ble altså at Carmen sannsynligvis har fått seg en smell på sin energiske ferd gjennom skogen, og hatt uflaks med at et lite blodkar har begynt å blø, slik at det har samla seg opp en lomme med blod.

Veterinæren hadde ikke lyst til å ta noen finnålsbiopsi av dette, men foreslo å se det an. Det er jo noe med å begynne å stikke inn i en inntil nå steril blodansamling. Fort gjort å infisere, og da er det gjort, siden blod er skikkelig mat for bakterier.

Så, vi ble enige om å ha is i magen. Og hvis en først skal gjøre noe - satse på like godt å operere bort ”hele greia”.

Senere på kvelden fikk jeg for øvrig tilbakemelding fra oppdretter, som hadde opplevd lignende diagnose et par ganger med sine hunder. Hun sa det gikk jo over, men at det tok lang tid.

Dermed får jeg bare smøre meg med tålmodighet, og kanskje slutte å undersøke Carmen 15 ganger om dagen..

Hjemme igjen fant jeg ut at det var på tide å ta fram sykkelen igjen. Bare sjekke status på Carmen, om hun ville bli like ”gal” som hun ble i våres.

Hun ble ikke like gal, bare nesten. Ingen hopping ved siden av sykkelen, men hun stressa og dro Det gikk sånn passe greit så lenge jeg trilla sykkelen og hun satt fast i springeren på den andre siden. Men, med én gang jeg satte meg på og begynte å sykle, ville hun helst galoppere som en gal.

Jeg tror hovedsakelig at hun er redd sykkelen, som sitter fast i henne. Dermed får vi vel bare fortsette tilvenningen. Dessuten må jeg prøve meg litt fram hva gjelder sele, kanskje kjøpe noe nytt til henne.

Hun er jo 16 måneder nå, og nærmer seg vel en alder da det går an å begynne å sykle med henne som trim. Ellers må jeg gjøre en liten jobb med å finne noen fine steder å sykle. Det beste hadde jo vært å kunne starte sykkelturen hjemmefra, uten å måtte kjøre et sted med bil først.