I dag kom min 9-årlige niese på besøk for et par dager. Vi tok en tur til Oscarsborg, uten Carmen.Vel hjemme igjen lagde først Carmen litt hopp og sprett over en gjest i huset, til og med et barn. Men, ganske fort var de to perlevenner.
Niåringen kom forberedt, - med to kosedyr; - en and og en hund. Og ganske kjapt var apporteringstreningen i gang. ”Carmen, vente” - ”apport and” - ”NEI, ikke hund, apport AND!”
Må jo innrømme at jeg i mitt stille sinn lurte på hvordan dette ville påvirke Carmens apportering. Men, det som var så kult var at hund og barn var så totalt på nett. Carmen satt og ble, venta på kommando, og ikke minst kom rett hjem, holdt fast og avleverte kosedyret i niåringens hånd. OM igjen og om igjen.
Hun satt også å venta på at niåringen skulle legge ut en søksoppgave, og løp lykkelig rundt og lette på kommando.
Vi tok for øvrig en kort tur i skogen og trente litt på samme måte som i helgen. Legge ut dirigering, kaste markering som forstyrrelse, og hente dirigeringen først.
Vel hjemme igjen var det tydelig at treningsøkta i skogen hadde gjort inntrykk - på niåringen. Ganske kjapt var de to i gang ute i hagen. ”Carmen, sitt” - så håndsignal slik hun hadde sett tante gjøre i skogen. ”GÅ!”. Og siden hun ikke hadde fløyte pålystra hun nærsøk.
Kanskje en framtidig rekrutt til jaktmiljøet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar