Bilder tatt av Kari.Tenk at det var noe så enkelt som skulle til… Jeg har liksom ikke helt fått det til å stemme - at Carmen har løpt forbi meg og ikke hjem med apporten. I kveld var vi altså på kurskveld 3 i jaktlydighet hos Åse og Heidi.
Da det var Carmens tur til fremmadsending gjorde hun som hun pleide. Løp fint ut og henta, og tok en liren æresrunde før hun kom hjem. Åse lurte på hvorfor jeg forlangte at den unge hunden min skulle sitte foran meg…?! Og når jeg ikke forlangte det, bare lot henne avlevere stående foran meg, så forandra hele bildet seg, som ved et trylleslag.
Nettopp! Jeg har jo mistenkt at situasjonen på en eller annen måte ble for sterk for henne, og det hadde jeg altså faktisk rett i. Hun følte seg trykka av denne forventningen om å sitte med ”byttet” rett foran meg. Og hun er jo så vek og ”willing to please” at det slett ikke er verken nødvendig eller lurt å trykke henne på den måten.
På gruppa mi i dag var to unge Flat hanner (ca 1 og 2 år) og en Golden tispe på 1 år. Carmen var altså yngst. Og den lille prinsessen min fant ikke på noe bøll i apporteringssituasjonen. Noen av de andre på gruppa hadde litt ”Betty-nykker” og jeg fikk fort assosiasjoner til hvor mye jeg strevde med apporteringen med Betty - det funka jo ikke før helt på slutten av livet hennes.
Åse viste meg dessuten en fin øvelse med Carmen. Sitt og bli og legge dummyen en meter foran henne. Så kalle inn og be henne apportere på vei hjem. etter hvert øke min avstand til henne, men la dummyen ligge like ved henne fortsatt.
Ellers trente vi fot, med kjappe vendinger. Heller det enn lange, rette strekninger, mente instruktøren. Jeg tenker at jeg nok vil gjøre begge deler hjemme. Tror det kan være greit å kombinere langs veien, med masse forstyrrelser, gå rette strekninger, asfaltplass med mindre forstyrrelser, kjappe vendinger, med godbit, uten så mye godbit. Gjøre litt av hvert.
Så ble jeg jo knepet i juks, da. Hvorfor jukse på et kurs, når en skal trene på å bli bedre?! Sukk, jeg må skjerpe meg. En fattig trøst er vel at de fleste gikk i den fella. Altså, hvis en står og skal kalle inn og hunden knaller - ingen grunn til å være passiv og ”la det passere”. Nulltoleranse for å bryte bli kommando.
Vi hadde for øvrig en opplevelse med at en av Flattene brøt bli-kommandoen og kom bort til Carmen når de begge skulle sitte på linje uten fører. Det syntes Carmen var skikkelig guffent og sa kraftig ifra. Etter det fikk jeg mistillitsvotum, merka jeg. Hun hoppa litt;- syntes nok jeg hadde bevist at jeg ikke beskytta henne.
På slutten var Carmen skikkelig rar. Tydelig at hun var skikkelig sliten - hun ville absolutt inn i bilen. Stilte seg med forbena på støtfangeren og formelig strakte seg lengselsfullt til et glimt av buret sitt. Så da fikk hun gå i bilen og slappe av.
Da det var Carmens tur til fremmadsending gjorde hun som hun pleide. Løp fint ut og henta, og tok en liren æresrunde før hun kom hjem. Åse lurte på hvorfor jeg forlangte at den unge hunden min skulle sitte foran meg…?! Og når jeg ikke forlangte det, bare lot henne avlevere stående foran meg, så forandra hele bildet seg, som ved et trylleslag.
Nettopp! Jeg har jo mistenkt at situasjonen på en eller annen måte ble for sterk for henne, og det hadde jeg altså faktisk rett i. Hun følte seg trykka av denne forventningen om å sitte med ”byttet” rett foran meg. Og hun er jo så vek og ”willing to please” at det slett ikke er verken nødvendig eller lurt å trykke henne på den måten.
På gruppa mi i dag var to unge Flat hanner (ca 1 og 2 år) og en Golden tispe på 1 år. Carmen var altså yngst. Og den lille prinsessen min fant ikke på noe bøll i apporteringssituasjonen. Noen av de andre på gruppa hadde litt ”Betty-nykker” og jeg fikk fort assosiasjoner til hvor mye jeg strevde med apporteringen med Betty - det funka jo ikke før helt på slutten av livet hennes.
Åse viste meg dessuten en fin øvelse med Carmen. Sitt og bli og legge dummyen en meter foran henne. Så kalle inn og be henne apportere på vei hjem. etter hvert øke min avstand til henne, men la dummyen ligge like ved henne fortsatt.
Ellers trente vi fot, med kjappe vendinger. Heller det enn lange, rette strekninger, mente instruktøren. Jeg tenker at jeg nok vil gjøre begge deler hjemme. Tror det kan være greit å kombinere langs veien, med masse forstyrrelser, gå rette strekninger, asfaltplass med mindre forstyrrelser, kjappe vendinger, med godbit, uten så mye godbit. Gjøre litt av hvert.
Så ble jeg jo knepet i juks, da. Hvorfor jukse på et kurs, når en skal trene på å bli bedre?! Sukk, jeg må skjerpe meg. En fattig trøst er vel at de fleste gikk i den fella. Altså, hvis en står og skal kalle inn og hunden knaller - ingen grunn til å være passiv og ”la det passere”. Nulltoleranse for å bryte bli kommando.
Vi hadde for øvrig en opplevelse med at en av Flattene brøt bli-kommandoen og kom bort til Carmen når de begge skulle sitte på linje uten fører. Det syntes Carmen var skikkelig guffent og sa kraftig ifra. Etter det fikk jeg mistillitsvotum, merka jeg. Hun hoppa litt;- syntes nok jeg hadde bevist at jeg ikke beskytta henne.
På slutten var Carmen skikkelig rar. Tydelig at hun var skikkelig sliten - hun ville absolutt inn i bilen. Stilte seg med forbena på støtfangeren og formelig strakte seg lengselsfullt til et glimt av buret sitt. Så da fikk hun gå i bilen og slappe av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar