02.03 Vandring

ENDELIG er det i ferd med å bli vår. Det begynner å lysne allerede i 06-tida om morgenen. Og på kvelden er det lyst til rundt 18. Det er massevis av fuglesang, og de siste dagene har det også vært strålende sol. Varmegrader på dagen og snøen smelter. Herlig! Utenfor garasjen min er asfalten helt bar.

Jeg har begynt en ny tilnærming med Carmen - inspirert av oppholdet hun hadde hos Kari og turene de gikk. Tanken er at Carmen skal gå mest mulig løs og holde seg ved bena mine. På morgenen gikk vi runden vår rundt i boligområdet, bare med kobbelet på slep. Vi møtte ingen underveis, og det gikk veldig fint.

På kvelden tok vi jernbanerunden - ca 6-7 km, for det meste på skogsvei/i lysløype. Altså trygt å ha henne løs. Vi var ute i over 1,5 time og hun gikk løs ved bena mine hele veien. Dvs et par ganger fikk hun gå fri og herje i snøen mens jeg stod stille. Jeg måtte selvsagt minne henne på hvor hun skulle gå innimellom, men stort sett var hun rett og slett veldig flink.

I tillegg er jeg såpass streng at jeg ikke vil hun skal gå med nesa i bakken. Tenker litt på det Cesar Millan snakker om - at en hund er nese, øyne og ører. Når Carmen og jeg er ute på tur, så er vi på vandring, og ikke på jakt. Og jeg synes det er viktig å understreke at vi IKKE er på jakt. Og vi er i hvert fall ikke på noen jakt som Carmen skal ta initiativ til. Så, jeg vil hun skal fokusere på å bruke syn og hørsel, og mindre på luktesans. Når det gjelder luktesans kan jeg jo på ingen måte konkurrere med henne, og hun får en helt annen informasjon om miljøet enn det jeg kan fange opp.

Altså prøver jeg å tilstrebe at vi vandrer, jeg leder an, og hun følger med. Og hun skal ikke holde på med noen egen beskjeftigelse i form av å undersøke lukter på bakken. Jeg høres kanskje veldig rigid ut nå, men disse tingene fikk jeg bittert erfare med Betty. Hvor feil det kan bli å la en ung hund bare rase rundt i terrenget på sin egen jakt og få masse artige opplevelser som den tobente ikke er noen del av.


Hvorfor skal hunden være mest interessert i eierens mening når det virkelig gjelder, hvis det i det dagelige er dens egne oppdagelsesferder i terrenget som gir de morsomme opplevelsene. Det må jo være meg som skal ”tildele” Carmen opplevelsene. F. eks. ved å gi henne fri til oppdagelsesferd innimellom. Eller trene fot. Eller gi henne en godbit i belønning.

Etter vandringen vår tok vi en tur på Follo brukshundklubb og var med på miljøtreningen der. Det er klart det blir litt lydighetsøvelsepreg, men jeg tilpasser litt, sånn at det passer til mitt jaktfokus.