Carmen
Clutch
Mio
Ida
RobbyFørst litt filosofering før jeg forteller om dagens trening.
Det har jo slått meg før, ikke minst da jeg hadde Betty. Alt henger sammen når en skal utøve ledelse ovenfor en hund. Ikke det at Carmen og jeg har noen problemer, men det kan være utfordrende at hun blir usikker på ting. Og da trenger jeg å ha en desto større sikkerhet og trygghet når hun føler at noe er truende.
På morgenluftingen i hagen i dag falt hun litt tilbake til gamle synder og byksa opp på meg i full fart. Istedenfor å snu meg vekk og avverge kollisjonen (som jeg nok har gjort en del av), tok jeg tak i henne og satte henne resolutt ned i bakken, for så å ignorere henne.
Dette tror jeg var en veldig grei start på dagen - en påminnelse om at hun kan overlate alt ansvaret til meg. Det som var kult var at på morgenturen fikk jeg se fortsettelsen av denne historien. Da møtte vi nemlig to av nabolagets drittbikkjer. To Dachser som kjefter uavbrutt på alt de ser av hunder. Vanligvis har Carmen blitt ganske oppskjørta av de hundene, hun liker ikke at fremmede hunder utagerer og bjeffer mot henne.
Men, hva gjorde den lille frøkna i dag.. Hun kikka på meg, også gikk hun videre, pent i bånd?!?! Dessuten gikk hun fantastisk pent i bånd i dag, virkelig bemerkelsesverdig pent. Ja, det er det jeg sier. Å ha hund er som å gå rundt med et stort speil, og hele tiden få tilbakemelding på hva du driver med.
Som vanlig er det jo ikke noe galt med hunden, men den tobente trenger å bli enda tydeligere og enda mer bestemt og sikker. Og med en så myk og var hund som Carmen oppfattes sånne signaler umiddelbart.
Carmen og jeg dro av gårde på fellestrening i dag - en liten oppvarming før morgendagens jaktcup. Veldig greit å få kjørt gjennom øvelsen i forkant. Dessuten en flott soldag med hyggelige treningskompiser.
Jeg dro rett videre i familieselskap til tantebarnet som fylte 7 år. Carmen fikk først vente en stund i bilen. Så var vi ute på tur, 9-åringen, 7-åringen, Carmen og jeg. ”Tante Sarita, kan jeg få holde i båndet?” Joda, det fikk de jo - annenhver gang. Og det gikk helt fint, Carmen gikk så fint så. Hun takla til og med at de sprang rundt henne, krabba som hunder bortover veien, kasta snøballer, hoppa og hylte. Carmen, som egentlig er litt redd barn!? Hun har virkelig blitt veldig mye tryggere.
Etterpå fikk hun være med inn. Det var stas for 9-åringen som kjørte noen søksøvelser på diverse leker. Så la Carmen seg pent ved bena mine, og var rolig og avslappa. Flinke, lille hunden min! Jeg er veldig imponert over de sosiale ferdighetene hennes.
Det har jo slått meg før, ikke minst da jeg hadde Betty. Alt henger sammen når en skal utøve ledelse ovenfor en hund. Ikke det at Carmen og jeg har noen problemer, men det kan være utfordrende at hun blir usikker på ting. Og da trenger jeg å ha en desto større sikkerhet og trygghet når hun føler at noe er truende.
På morgenluftingen i hagen i dag falt hun litt tilbake til gamle synder og byksa opp på meg i full fart. Istedenfor å snu meg vekk og avverge kollisjonen (som jeg nok har gjort en del av), tok jeg tak i henne og satte henne resolutt ned i bakken, for så å ignorere henne.
Dette tror jeg var en veldig grei start på dagen - en påminnelse om at hun kan overlate alt ansvaret til meg. Det som var kult var at på morgenturen fikk jeg se fortsettelsen av denne historien. Da møtte vi nemlig to av nabolagets drittbikkjer. To Dachser som kjefter uavbrutt på alt de ser av hunder. Vanligvis har Carmen blitt ganske oppskjørta av de hundene, hun liker ikke at fremmede hunder utagerer og bjeffer mot henne.
Men, hva gjorde den lille frøkna i dag.. Hun kikka på meg, også gikk hun videre, pent i bånd?!?! Dessuten gikk hun fantastisk pent i bånd i dag, virkelig bemerkelsesverdig pent. Ja, det er det jeg sier. Å ha hund er som å gå rundt med et stort speil, og hele tiden få tilbakemelding på hva du driver med.
Som vanlig er det jo ikke noe galt med hunden, men den tobente trenger å bli enda tydeligere og enda mer bestemt og sikker. Og med en så myk og var hund som Carmen oppfattes sånne signaler umiddelbart.
Carmen og jeg dro av gårde på fellestrening i dag - en liten oppvarming før morgendagens jaktcup. Veldig greit å få kjørt gjennom øvelsen i forkant. Dessuten en flott soldag med hyggelige treningskompiser.
Jeg dro rett videre i familieselskap til tantebarnet som fylte 7 år. Carmen fikk først vente en stund i bilen. Så var vi ute på tur, 9-åringen, 7-åringen, Carmen og jeg. ”Tante Sarita, kan jeg få holde i båndet?” Joda, det fikk de jo - annenhver gang. Og det gikk helt fint, Carmen gikk så fint så. Hun takla til og med at de sprang rundt henne, krabba som hunder bortover veien, kasta snøballer, hoppa og hylte. Carmen, som egentlig er litt redd barn!? Hun har virkelig blitt veldig mye tryggere.
Etterpå fikk hun være med inn. Det var stas for 9-åringen som kjørte noen søksøvelser på diverse leker. Så la Carmen seg pent ved bena mine, og var rolig og avslappa. Flinke, lille hunden min! Jeg er veldig imponert over de sosiale ferdighetene hennes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar