31.03 Sykkeltur!

I dag henta jeg sykkelen etter vårpuss og montering av springer og kjørecomputer. Jeg har selvsagt ikke tenkt å begynne å regelrett sykle med Carmen riktig enda. Men, starte litt smått og pent, venne henne til sykkelen, gå og trille sykkelen osv, tenkte jeg.

Å gå ved siden av sykkelen fiksa hun raskt, selv om hun holdt så god avstand som hun klarte i rekkevidden av snora på springeren. Så tenkte jeg at jeg må jo prøve å sykle litt, og se hvordan det går. I starten gikk det ikke i det hele tatt. Lille kenguru bevega seg i enorme sprett bortover og var tidvis ved min høyre skulder og stempla meg på overarmen med en pote før hun landa igjen.

Så jeg avslutta forsøket og gikk videre. Men, ved neste forsøk ramla polletten ned hos Carmen. Det var som hun samla all energien sin i én enste tanke: - FART! Borte var en hver interesse for å snuse eller undersøke ting i veikanten. Halen hennes som under ”fot” og ”her” er kledelig lav, stod rett ut, halsen strak og blikket retta langt framover.

Du verden som hun trakk! Jeg måtte bare konsentrere meg om å bremse, ikke minst for å komme meg av sykkelen innimellom. Hun holdt innbitt øye med sykkeldekket og det så ut som hun mildt sagt var innstilt på å vinne konkurransen om å komme først. På veldig korte strekninger slapp jeg bremsen og hun bare langa ut i strak galopp. Hun var antagelig overraska over at den tobente tregingen holdt følge med henne.

Vi tilbakela en distanse på 2-3 km, mesteparten i skritt hvor jeg trilla sykkelen og samtidig måtte holde den/henne igjen. Men, innimellom fikk hun altså løpe. Og det var tydelig at hun virkelig elska farta.

Hun fikk en type blikk jeg aldri har sett før. Det var som hun oppdaga noe helt nytt, en ny aktivitet, noe hun virkelig hadde stor glede av. Og det så ut som hun var ute på et oppdrag som hun tok svært seriøst.

På den ene siden var det veldig artig å se på at hun likte det så godt. På den andre siden var det litt skremmende at hun ble såpass ”vill i blikket”. Jeg stiller meg jo spørsmålet om det finnes noen negative konsekvenser for jakt-roen, altså om det er noe usunt med dette med tanke på jakttreningen.

Det var i hvert fall ingen trim for meg, behøvde ikke tråkke i det hele tatt.

Hjemme igjen var det tydelig at det hadde tatt på, så hun bare sov hele kvelden og måtte vekkes til kveldsmat.

30.03 Løpetid!

Carmen er virkelig rar om dagen, ikke seg selv, liksom. Hun har f. eks. fått det for seg at tyggeben, - det skal hun rulle seg på! Noe sånt har hun ikke holdt på med før. Nå legger hun det fra seg i biabedden, og setter i gang med en langvarig rulle-seanse.

Ellers er hun blitt mye barnsligere enn vanlig ute - hun kaster seg etter både regndråper og tørt løv. Sånn husker jeg Betty holdt på hele livet, men for Carmen er det nytt. I tillegg hadde hun et kjempebyks i dag for å få tak i fjorårets inntørka nyper på noen busker vi passerte

29.03 Lat?

Bildet er av Carmen da hun var drøye 2 måneder.

I dag følte jeg meg lat kort tid etter å ha lagt ut på skogstur. Ryggen var ikke på sitt beste i dag (det straffer seg å være en hel lørdag på IKEA!). Carmen virka veldig hormonell og ikke på nett i det hele tatt for en virkelig sjelden gangs skyld. På toppen av det helt kom DET hagleværet. Da fikk jeg i grunn bare lyst til å dra hjem igjen…

Det er tydelig at Carmen blir litt satt ut av spennende lukter om dagen. Det har jo aldri skjedd før hun fikk løpetid at lukter utkonkurrerer hennes motivasjon for å apportere eller komme styrtende på innkalling. Så det er vel bare å vente på at det tar slutt…

Ellers begynte jo påskeuka i dag. Det er dessverre meldt bare drittvær, men jeg kan i hver fall trøste meg med at jeg slipper å sitte på en hytte på fjellet omgitt av snø. I hagen min smelter dritten for hver dag som går. Carmen er lykkelig overaska over alt det interessante som kommer fram under snøen (les ulike planter).

Dessuten er nye hagemøbler anskaffa etter den nevnte IKEA-turen. Så, det går kanskje an å håpe på noen solgløtt, sånn at jeg får innvia møblene.

28.03 Fellestrening uten snø

Reidun med Baileys.

Mette med Mio

Nok en koselig søndag med mange ekvipasjer på trening. Siden både Carmen og Sol var høyløpske begynte vi med å gå med hannhundene. Så bytta vi, som forrige gang, på å være medhjelpere for hverandre.

Med tispene lagde vi oss to områder å sende på, før vi gikk videre til en bred grøft, hvor vi trente markeringer.

Alt dette er jo veldig nytt for Carmen, og dermed spennende å se hvordan hun løser det. Hun er jo uerfaren, og det bærer oppgaveløsningen hennes preg av. Men, det tatt i betraktning, synes jeg hun er veldig flink. I dag fikk jeg ikke inntrykk av at hun tenkte på noe annet enn å løse oppgaven, da hun var i arbeid, løpetid eller ikke løpetid. MEN, avleveringene var mer ”rufsete” enn vanlig, selv om jeg mener at jeg var rolig og bestemt. Så, helt seg selv er hun ikke om dagen.

Ellers er jo Carmen som en antilope å se på. Hun forserer terreng med største letthet, hopper og spretter over hindringer, tilsynelatende uten å anstrenge seg i det hele tatt. Samtidig er det jo veldig nytt for henne å jobbe i noe som helst slags terreng, siden verden har vært dekka av snø i månedsvis. Det blir nok masse morsom trening det neste halvåret-trekvart året som kommer. Glede seg!

27.03 Lucy

Morgentreningen i dag var selvsagt (?) ut-trening. Jeg brukte den asfalterte plassen foran garasjen min. Og da fikk jeg virkelig se hvor lurt dette med bevisst vending er. Jeg la nemlig ut en forstyrrelse for henne, og så klarte jeg å tenke feil, så jeg sendte henne i en vending mot forstyrrelsen. Hva hun gjorde? Tok forstyrrelsen, så klart.

Så gjorde jeg akkurat samme øvelsen om igjen, men denne gangen sendte jeg henne motsatt vei. Og da så hun jo ikke forstyrrelsen, løp rett til den riktige dummyen og kom hjem med den.

Jeg er i hvert fall overbevist. Heretter blir det ikke flere ”80-talls ut”!

I dag var for øvrig Carmen virkelig rar og ugjenkjennelig, antagelig høyløpsk. Det er aller første gang siden jeg fikk henne, at jeg for alvor lurte på om hun hadde tenkt å ignorere innkallingskommandoen i skogen.

Ja, vi trente altså i skogen på ettermiddagen. Det er bare SÅ deilig å komme seg ut i skogen igjen, selv om det fortsatt er igjen snø. Siden det var ”ut-trening” i dag tidlig, tenkte jeg at vi skulle trene side- dirigering i skogen. Dette viste seg å være skikkelig vanskelig, antagelig pga Carmens hormonelle tilstand. Hun var skikkelig fjern, ikke så veldig interessert i å apportere. Og det er jo en hittil helt ukjent atferd for henne. Så jeg tror rett og slett løpetida forstyrrer henne litt…

26.03 Ikke "80-talls ut"

Bildet er tatt av Kari i februar. Mens Carmen fortsatte måtte sitte og avlevere....

Morgentreningen i dag var selvsagt (?) ut-trening. Jeg brukte den asfalterte plassen foran garasjen min. Og da fikk jeg virkelig se hvor lurt dette med bevisst vending er. Jeg la nemlig ut en forstyrrelse for henne, og så klarte jeg å tenke feil, så jeg sendte henne i en vending mot forstyrrelsen. Hva hun gjorde? Tok forstyrrelsen, så klart.

Så gjorde jeg akkurat samme øvelsen om igjen, men denne gangen sendte jeg henne motsatt vei. Og da så hun jo ikke forstyrrelsen, løp rett til den riktige dummyen og kom hjem med den.

Jeg er i hvert fall overbevist. Heretter blir det ikke flere ”80-talls ut”!

I dag var for øvrig Carmen virkelig rar og ugjenkjennelig, antagelig høyløpsk. Det er aller første gang siden jeg fikk henne, at jeg for alvor lurte på om hun hadde tenkt å ignorere innkallingskommandoen i skogen.

Ja, vi trente altså i skogen på ettermiddagen. Det er bare SÅ deilig å komme seg ut i skogen igjen, selv om det fortsatt er igjen snø. Siden det var ”ut-trening” i dag tidlig, tenkte jeg at vi skulle trene side- dirigering i skogen. Dette viste seg å være skikkelig vanskelig, antagelig pga Carmens hormonelle tilstand. Hun var skikkelig fjern, ikke så veldig interessert i å apportere. Og det er jo en hittil helt ukjent atferd for henne. Så jeg tror rett og slett løpetida forstyrrer henne litt…

25.03 Jaktkurs hos Åse og Heidi 3

Etter boka nærmer Carmen seg å være høyløpsk. Jeg synes ikke hun er noe annerledes enn tidligere i løpetida. Generelt virker hun trøttere enn vanlig. Og mer interessert i lukter/fjernere enn vanlig.

Av hensyn til hannhundene fikk Carmen vente i bilen i begynnelsen av dagens jaktlydighetskurs, og jeg ble med de litt voksnere hundene og Åse. Dagens tema - tegn og signaler, med fløyte og hender.

Vi fikk høre at vi drev med ”80-talls ut”, altså at vi var veldig gammeldagse. Fordi vi ikke detaljstyrte hvordan hunden skulle snu seg, men bare strakk begge armene i været og lot hunden bestemme hvilken vei den skulle snu seg rundt.

I mange tilfelle er det sannsynlig at resultatet vil bli bedre hvis hunden snur seg rundt en bestemt vei. Det kan være en forstyrrelse vi ikke ønsker hunden så lett skal observere. Det kan være at vinden gjør at det er mer lønnsomt for hunden å snu seg en bestemt vei. Det kan være at det etterfølgende dirigeringsarbeidet blir enklere.

Det som var utrolig morsomt var at det var så lett å få de ferske hundene til å gjøre dette riktig. Og det gjaldt Carmen også, da jeg tok henne ut på slutten. Det som var om å gjøre var å starte enkelt. Dvs. at jeg la dummyen ikke rett bak Carmen, men litt til siden. Så flytta jeg meg selv litt til samme siden, og sendte henne sånn at hun skulle snu i den retningen der dummyen lå. Tanken er at etter hvert som en kommer videre i treningen, skal dummy, hund og fører kunne stå helt på linje, og hunden har lært armsignalet fra tidligere trening. Og armsignalet det er altså å bruke én hånd, på den siden du vil at hunden skal snu til, ikke begge hender.

I tillegg ble det snakka om dette med valg av ord - bruke ett ord som betyr ut, altså beveg deg i retning vekk fra meg. Og et annet ord for sidelengs forflytning. I tillegg snakka Åse om utkommando fra fører, altså med hunden i utgangsstilling. Jo lengre unna apporten er, jo høyere arm og kraftigere kommando. Er dummyen ganske nære holdes hånda langt ned, og en er mer lavmælt.

Summen av alt dette er at disse retrieverne, særlig de jaktavla, er veldig signalfølsomme. Og vi sløser med muligheter hvis vi ikke utnytter dette. Det går an å lære en hund virkelig mange nyanser, som gjør at med erfaring og teamwork, kan en virkelig kommunisere masse og sammen klare å lykkes.

På slutten av dagen var vi innom dette med ”søk på vi hjem”. Det kan en også lære inn. Innkalling, samtidig som en holder hånda like over bakken. Vi begynte trening på dette med å legge dummyen like foran nesa på hunden, kalle hjem og kommandere apport, samtidig som vi senka armen. Dette gikk også fint for de som prøvde.

24.03 Klokka

Bilde tatt av Kari på søndagens trening. Carmen slipper å sitte før hun avleverer.

Vi prøvde oss litt på klokka i dag tidlig, på morgenturen. Asfaltplassen foran garasjen min er ypperlig til den type trening, og dessuten helt fri for snø. Lenge siden jeg har trent noe retning annet enn fremmad med Carmen, så det var litt spennende å se om hun huska bakover og til siden. Det gjorde hun etter å ha tenkt seg om litt.

Ettermiddagsturen ble av type ”her”, altså gå pent i bånd og ikke fot.

Og på kvelden var det onsdagsprogrammet vårt, nemlig Antrozoologisenteret. Ganske mange hunder inni det forholdsvis lille lokalet. Blant annet en svært høylydt og høyfrekvent eier som trente innkalling i hele lokalets lengde ”kom hiiiiiiiiiiiiiiiiiiiit!!! Et skikkelig spetakkel, men Carmen klarte seg helt suverent. Flink jente!

Apportering var for øvrig litt vanskelig for prinsessen der inne, hun ble liksom litt ”trykka”. Men, passivitetet fungerte altså glimrende.

23.03 Trening i skogen

Bilde tatt av Kari på søndagens trening. Legg merke til at hundefører ikke har kontroll på fløyta.... :-)

På ettermiddagen tok jeg en tur i skogen like ved. Én ting jeg kunne konstatere var at skogen omsider var fri for skiløpere - HURRA! Ikke så rart, løypene var jo fulle av barnåler.

For øvrig fungerte det ganske bra å gå i skiløypene for der var underlaget hardt nok uten å tråkke gjennom snøen. Til dels lange, åpne strekninger også, som egner seg bra for trening. Så Carmen fikk gå fot, sitt og bli, og ble sendt på noen fremmadsendinger. Jeg hadde med tennisball som jeg brukte som fristelse uten at hun skulle hente den.

Det slår meg stadig vekk hvor utrolig myk og grei hun er. Hun er kjempeopptatt av hva det er jeg vil hun skal gjøre, også gjør hun det så godt hun kan. Hun hadde bare ett feilskjær i dag, og det måtte jeg nesten le litt av. Ballen lå et stykke unna. Jeg kunne formelig se hvordan tankene kveila i hodet hennes, og hun hadde så lyst til å løpe etter den, så hun tok sjansen og gjennomførte knallingen.

Selvsagt fikk hun bestemt beskjed om at det var feil, og hun tenkte ikke på å gjøre det flere ganger. Greit nok. Jeg har ikke en forknytt og fullstendig initiativløs hund. Men, jammen er det lite galt hun finner på!

På kvelden dro vi som vanlig på tirsdagstrening hos Follo brukshundklubb. Hilsesituasjoner, sitt og bli, passere langs de andre ekvipasjene. Og alt sammen med en stor variasjon av raser; - alt fra Berner Sennenhund til Schipperke.

22.03 For lenge fot?

Bildet ble tatt av Kari på søndagens trening.

Jeg har jo tidligere hatt noen tanker om å gå en time fot om dagen med Carmen, men er det for mye? Jeg tror i hvert fall at jeg skal tilnærme meg det litt annerledes og mer variert enn jeg har gjort. Legge mer vekt på å få trent i terrenget og også legge inn flere pauser.

På den andre siden; - det har jo liksom ikke vært så lett å finne på strukturerte treningstilnærminger i det uendelige, i den skrekkelig lange vinteren som har vært.

Vel, jeg dro av gårde til gamle trakter i dag, spent på hvordan underlaget var i skogen. Det gikk ganske greit å komme seg fram. Og når vi fikk kommet oss litt inn i skogen fant vi et fint T-kryss å trene frammadsending i. Prøvde meg på øvelsen jeg lærte av Åse, med å legge dummyen foran henne og kalle hjem og be henne apportere på veien.

Når det gjelder å trene fot, er fortsatt ikke skogen helt ”samarbeidsvillig”. Det går dårlig å bevege seg utenom stien, og det er jo DET vi trenger å gjøre for å få trent variert på dette. Også er det unektelig vanskeligere for Carmen å holde nesa unna bakken når snøen er så lokkende like under nesa hennes!

21.03 Fellestrening

Ida

Marielle

Fie

Sol

Glowie

Fantastisk koselig med en ordentlig fellestrening igjen - endelig er våren her, også treningsmessig!

Vi møttes på jordet hos Kari i dag - 12 tobente og 13 firbente, med stort og smått. Og i dag var vi skikkelig strukturerte. Vi delte oss i to grupper, så var vi medhjelpere for hverandre. Først ut var de unge/uerfarne/evt. litt hete hundene - og vi trente uten så høyt trykk.

Stilte oss på linje og medhjelperne kasta mange dummies over steingjerdet i nærheten. Så snudde vi oss 180 grader rundt, og tilbake igjen, og sendte én og én hund. Det viktigste for meg da det ble Carmens tur, var å tenke på det Anita lærte oss om ro i avleveringen.

Carmen ble nok litt i villrede om hvor hun skulle etter å ha henta apporten - det stod jo så mange mennesker på linje… Også var jo jeg så treg at jeg ikke huska på å bruke fløyta. Men, da hun vel fikk lokalisert meg, var det jo ikke noe problem. Og hun kom så fint hjem, så.

Etterpå hadde vi en øvelse hvor det ble kasta markering den ene veien, for så å snu 180 grader rundt og sendte på de som var kasta over steingjerdet. Det gikk opp for meg at Carmen ikke hadde henta en ordentlig markering siden oktober i fjor. Og det var ikke noe enkelt underlag i dag - med 20 ca løs snø, som dummyen bare forsvant ned i. Jeg synes hun var kjempeflink. Hun søkte og søkte, og holdt seg fint i området. Og hun lot seg ikke affisere av hunder som bjeffa på linja. Så kom hun hjem og avleverte med ro.

Det siste Carmen fikk gjøre var å hente en markering på andre siden av steingjerdet, og deretter en dirigering som ble lagt på samme sted. Også det gikk suverent.

Jeg er rett og slett kjempefornøyd med prinsessen. Tyst og rolig var hun også! Hun fikk ligge i bilen da det ble det mer erfarne hundenes tur, og jeg skulle være medhjelper.

Med dem lagde vi 3 områder, og sendte dem på lange dirrigeringer. Deretter brukte vi apportkaster til noen skikkelig lange markeringer ut på jordet. Og til slutt ble det dobbeltmarkeringer på dem.

Været var alt mulig i løpet av de drøye 3 timene vi holdt på - alt fra sol til snø.

20.03 Kennelkurs 2

Dagens bilde ble tatt av Kari før snøen dekket verden...

Andre kursdag med kullet til Carmen. Jammen hadde vi flaks med været denne gangen også. Etter en grå dag i går, var det faktisk sol i dag.

Som sist begynte vi med tannvisning. Så delte vi oss i 2 grupper, de 3 tispene på én gruppe, og hannene på den andre gruppen.

Hos Anita trente vi innkalling av frittløpende hund. Dvs først gikk hun et stykke unna og rota litt i bakken - gjorde området interessant. Så skulle vi blåse inn hunden. Carmen kom som en pil; - ikke noe problem!

Hos Peter trente vi fot langs en liten bane i terrenget. Én ting er nemlig fot langs en vei eller på en asfaltplass. Noe helt annet er det selvfølgelig i terrenget, - særlig der det er vanskelig å gå. Den største utfordringen på løypa var en bratt skrent vi skulle gå opp. Hunden ville jo gjerne bykse opp. Helt klart at jeg må sette i gang med systematisk trening på fot i terrenget, så fort skogen er fri for den verste snøen.

Deretter viste Anita oss en rolig form for avlevering. Ta imot dummyen og holde den opp, samtidig få hunden til å sitte rolig foran og roe seg helt ned. Putte dummyen i lomma, hunden fortsatt sittende rolig. Og så selv gå inn på siden av hunden, og IKKE be den komme på plass. Altså litt annerledes enn jeg har gjort. Anita forklarte det med at hun ikke ville ha aktivitet hos hunden, men passivitet. Synes det virker som en veldig fornuftig tilnærming.

Få inn gode vaner, med ro og trygghet. Unngå at hunden er i et stressende jaktmodus, fyker inn på plass og er superklar til neste jaktoppgave. Det blir jo tidsnok høye forventninger og høyt trykk i en ”skarp” situasjon. Ikke gå i den fella og tenke at hunden er jo så rolig nå…

Så var det lunsjpause. Og da prata vi en del om fot - jeg kommer tilbake til det en annen dag.

Etter lunsj trente vi dirigering. Denne gangen gikk det SÅ bra med Carmen. Jeg tok med meg Åses innspill om ikke å kreve at Carmen skal sitte ved avlevering. Hun kom så fint hjem som bare det! Så tok jeg med meg Anitas nylig forklaring om ro i avleveringen. Anita var veldig fornøyd med oss, og det er jo flott. Det eneste hun tipsa om var å ha orden på fløyta - innarbeide en rutine som klargjør en selv og hunden. Vanskelig å ha fløyta i munnen og kommandere ”gå” på én gang. Så da går det an å holde fløyta opp mot munnen med venstre hånd og sende hunden med høyre. Ikke nødvendig å ”safe” med å ”holde igjen” Carmen, mente Anita. Carmen satt jo så fint og venta på kommando.

Helt til slutt trente vi stoppsignal - det gikk også greit. Men, Anita forklarte oss at stopp på vei bort fra oss og på vei hjem er to forskjellige ting. Jeg må begynne å trene på dette også når Carmen er på vei hjem - kaste ballen over hodet på Carmen.

Så er det selvsagt utfordringen for oss som ikke er så gode på å kaste, å kunne kaste ballen langt nok…

Vel, kl 14 var det tid for å snu nesa hjemover mot Norge igjen. Og etter ca 6 timer i bil var Carmen og jeg hjemme igjen. En liten tur i hagen avslørte at det er begynnende ”barmark” hos meg, langs gjerdet der jeg har holdt på å måke vekk snøen i vinter. Og snøhaugene har sunket atskillig sammen. Terrassen har betraktelig mindre snø enn den hadde. På tide å få kjøpt noen hagemøbler og forberede påsken….

19.03 Sverige-tur igjen

Carmen og jeg dro av gårde på ny Sverige-tur i dag. Vi fikk overnatte i Vesterås hos Anne-Marie, som eier Skye, Carmens bror. Dessuten har hun en labrador tispe og en eldre, kastrert Golden hann.

Jeg var spent på å komme inn i hennes leilighet og flokk med min løpske, elektriske unghund. Den som var mest interessert i Carmens bakende var Goldenen Hugo. Han hadde visst blitt brukt i avl før han ble kastrert. Tror Carmen gav han noen assosiasjoner…

Kjempefin trening for Carmen å komme inn i en ny flokk, måtte ligge stille mens vi spiste, og prøve å la være å invitere de andre hundene til lek.

Utrolig koselig å få komme på besøk til Anne Marie - takk for hyggelig kveld!

18.03 Apporteringsgåten løst!

Bilder tatt av Kari.

Tenk at det var noe så enkelt som skulle til… Jeg har liksom ikke helt fått det til å stemme - at Carmen har løpt forbi meg og ikke hjem med apporten. I kveld var vi altså på kurskveld 3 i jaktlydighet hos Åse og Heidi.

Da det var Carmens tur til fremmadsending gjorde hun som hun pleide. Løp fint ut og henta, og tok en liren æresrunde før hun kom hjem. Åse lurte på hvorfor jeg forlangte at den unge hunden min skulle sitte foran meg…?! Og når jeg ikke forlangte det, bare lot henne avlevere stående foran meg, så forandra hele bildet seg, som ved et trylleslag.

Nettopp! Jeg har jo mistenkt at situasjonen på en eller annen måte ble for sterk for henne, og det hadde jeg altså faktisk rett i. Hun følte seg trykka av denne forventningen om å sitte med ”byttet” rett foran meg. Og hun er jo så vek og ”willing to please” at det slett ikke er verken nødvendig eller lurt å trykke henne på den måten.

På gruppa mi i dag var to unge Flat hanner (ca 1 og 2 år) og en Golden tispe på 1 år. Carmen var altså yngst. Og den lille prinsessen min fant ikke på noe bøll i apporteringssituasjonen. Noen av de andre på gruppa hadde litt ”Betty-nykker” og jeg fikk fort assosiasjoner til hvor mye jeg strevde med apporteringen med Betty - det funka jo ikke før helt på slutten av livet hennes.

Åse viste meg dessuten en fin øvelse med Carmen. Sitt og bli og legge dummyen en meter foran henne. Så kalle inn og be henne apportere på vei hjem. etter hvert øke min avstand til henne, men la dummyen ligge like ved henne fortsatt.

Ellers trente vi fot, med kjappe vendinger. Heller det enn lange, rette strekninger, mente instruktøren. Jeg tenker at jeg nok vil gjøre begge deler hjemme. Tror det kan være greit å kombinere langs veien, med masse forstyrrelser, gå rette strekninger, asfaltplass med mindre forstyrrelser, kjappe vendinger, med godbit, uten så mye godbit. Gjøre litt av hvert.

Så ble jeg jo knepet i juks, da. Hvorfor jukse på et kurs, når en skal trene på å bli bedre?! Sukk, jeg må skjerpe meg. En fattig trøst er vel at de fleste gikk i den fella. Altså, hvis en står og skal kalle inn og hunden knaller - ingen grunn til å være passiv og ”la det passere”. Nulltoleranse for å bryte bli kommando.

Vi hadde for øvrig en opplevelse med at en av Flattene brøt bli-kommandoen og kom bort til Carmen når de begge skulle sitte på linje uten fører. Det syntes Carmen var skikkelig guffent og sa kraftig ifra. Etter det fikk jeg mistillitsvotum, merka jeg. Hun hoppa litt;- syntes nok jeg hadde bevist at jeg ikke beskytta henne.

På slutten var Carmen skikkelig rar. Tydelig at hun var skikkelig sliten - hun ville absolutt inn i bilen. Stilte seg med forbena på støtfangeren og formelig strakte seg lengselsfullt til et glimt av buret sitt. Så da fikk hun gå i bilen og slappe av.

17.03 Dag 2 av løpetida

Carmen 2 måneder.

Carmen finner seg fantastisk fint i å gå med tispetruse; - skulle ikke tro hun hadde gjort annet. Ellers virka hun veldig trøtt på morgenen; - gikk veldig fort og la seg etter å ha fått frokost.

Vi fortsetter med ”fot-regimet” vårt, men i praksis er det jammen vanskelig å få til 3 økter a 20 minutter per dag. Enklest å få til om morgenen, og vi var altså ute på tur i nabolaget i dag også. Jeg lar henne ha på seg selen sin og et veldig kort retrieverbånd, som er så kort at det ikke sleper i bakken. Så har jeg ”håndtak” å få tak i hvis noe skulle skje. Sånn som i dag når vi møtte den unge rottweilerhannen som bor i nærheten. Han syntes Carmen lukta GODT!

På kvelden var det av gårde til avdeling Østfold på Årsmøte. Men, først rakk vi en liten treningsøkt. Jeg prøvde meg på fremmadsending med Kari som tilskuer. Prøvde å knekke gåten på hvorfor Carmen har tendens til å løpet forbi. Er jeg for ”truende” i kroppsspråket, mon tro?!

16.03 Oslo Reptilpark

Dagens bilder er fra Oslo Reptilpark - der nevøen min på 7 år og jeg var på tur på kvelden.

Carmen og jeg starta dagen i dag, som i går, med 20 minutter fot rundt i nabolaget. Virkelig en flott måte å starte dagen på.

Så kjørte jeg Carmen bort til en kollega som skulle ha henne fram til kvelden, siden jeg altså skulle på Oslo-tur med nevøen min. Carmen har jo vært på besøk hos Eva og ”tante” Silba - den svarte labradoren hennes - før. Også denne gangen fikk jeg fortalt at det hadde gått veldig bra med Carmen og Silba. De er skikkelig gode venner. Moro å se at Carmen oppfører seg helt riktig når hun kommer inn i huset ift. hunden som bor der - skikkelig underdanig inntil Silba synes det er greit.

De hadde også vært ute på tur og vært løse, og Carmen hadde løpt i full fart mot Silba uten at Silba hadde reagert noe negativt; - visstnok noe hun ikke ville akseptert fra andre hunder.

Med barna hadde Carmen vært veldig voktende med det samme de kom hjem fra skolen, så Eva hadde måttet snakke til henne. Men, når hun først roa seg ned, hadde de hatt det veldig fint resten av kvelden, og Carmen hadde også denne gangen bedrevet grundig ”ansiktsvask”.

Ellers hadde hunden min omsider fått løpetid i løpet av dagen. Og nå er jeg litt spent på hvordan dette skillet vil påvirke atferden hennes. Jeg synes hun virka velig trøtt på kvelden - ville bare inn i buret sitt og sove. Men, det kan jo ha sammenheng med en aktiv ettermiddag sammen med en annen hund og to barn, også.

15.03 Fot i en time?

Hundekompis Kari har vært på A-prøve kurs og hørt om trening av unghunder med 3x20 minutter fot hver dag. Hvorfor ikke la seg inspirere av det andre enn en selv har lært på kurs?!

Så jeg tenkte at i dag er en likeså bra dag som en hvilken som helst dag - å begynne med nytt regime. Tenker at en skal passe seg for å overtrene en ung apportør. MEN fot kan det vel aldri bli for mye av?! Som tenkt så gjort. Uansett pleier jeg jo å rusle en 20 minutters tur med henne på morgenen. I dag fikk hun gå på do, og så ”varma” vi opp litt foran garasjen på asfaltplasen - i kobbel. Av med kobbelet og hun gikk hele runden rundt i boligfeltet klistra fot. Vi var heldige med ikke å møte noen mennesker eller dyr. Bare et par biler.

Hun fikk litt godis i belønning. Og hun gikk kjempefint. Hun fremstår veldig underdanig når hun går fot. Lav haleføring. Jeg har tenkt at hun med fordel kunne være litt mer selvsikker. Men, i følge instruktøren til Kari var det helt ideelt med en lav haleføring i fotposisjonen.

Morgenrunden var i sannhet en stor suksess!

På ettermiddagen hadde vi en times tur. Kjørte til ”gamle trakter” og gikk først 20 minutter fot langs småveiene rundt der jeg bodde før. Carmen gikk løs og virka for det meste trygg og rolig. Så tok vi en 20 minutters tur i skogen. Der fikk hun gå fri, og jeg trente stopp på fløyte med belønning med tennisball. Det er jo så ”lekkert” med denne hunden. Jeg tenker på så håpløst det var å bruke ball som belønning til Betty - hun stakk jo bare av med den. Carmen, derimot, kommer med største selvfølge til meg med ballen og avleverer.

Det skulle selvsagt ikke mange repetisjonene til før hun forventa ballen, og ikke gikk så langt unna, og dessuten holdt øye med meg mesteparten av tiden. Ellers trente jeg også ”her” i betydningen at hun fulgte meg hakk i hæl i det trange sporet innover i skogen.

Til slutt tok vi 2-3 fremmadsendinger. Jeg prøvde å jobbe med kroppsspråket og stå tilbakelent. Ikke så lett å ”rekke” det, altså å utføre det en tenker, med en hund som kommer løpende i ekspressfart.

Så avslutta vi ettermiddagsøkta med at hun fikk gå pent i kobbel tilbake til bilen.

Og på kvelden - ja da hadde vi selvsagt enda en 20 minutters økt med fot - i mørten. Og det var jo litt annerledes enn i dagslys. Vanskelig å se både hunden og terrenget. Carmen gikk løs hele runden rundt i boligområdet. Det gikk helt fint bortsett fra ett tilfelle da hun ble kjempeforskrekka for en person som plutselig dukka opp bak garasjen sin.

Vel, dagens erfaring tilsier at dette skal vi gjenta daglig, så sant vi får det til. Helst en time.

14.03 Mossehallen

Etter 2 dager i den fine hytta var det bare å vaske ut, pakke bilen, og snu nesa hjem mot Norge. Kjøreturen gikk fint.

Hjemme var det bare å få tingene i hus før jeg la nesa mot Mossehallen. Anita sa jo vi ikke skulle trene noe i dag. Så, det eneste Carmen gjorde i hallen var å sitte eller ligge rolig tross alt som hendte rundt omkring. Så gikk jeg ofte tilbake til henne og belønna med godbit.

13.03 Kennelkurs 1

Morgenturen i dag langs den vakre frosne innsjøen, badet i morgensol. På vei tilbake til hytta fikk Carmen og jeg stadga-treningshjelp av en kråke. Den satt på gangstien foran oss og flytta seg ikke før vi var på to-tre meters avstand. Carmen hadde veldig lyst til å løpe etter og det hadde nok blitt noen knall hadde hun ikke hatt kobbel på.

Vi dro av gårde en halvtimes tid nordøstover til Wij, der kurset skulle være. Veldig hyggelig å treffe hele gjengen igjen.

Vi begynte med en runde med å hilse på instruktøren med hunden i fot. Deretter tannvisning. Carmen trengte en liten påminnelse om å bli sittende når inspektøren hilste på meg, men så gikk det bra.

Så tok vi en felles innkallingsøvelse. Lagde en allé av ekvipasjer, satte hunden sitt og bli i den ene enden og gikk til den andre enden. Så kalte vi inn, og hunden måtte løpe gjennom ”alleen” og til oss. Carmen løp litt langt - til de folka som stod bak meg, men kom fint til meg etter å ha korrigert henne. Ellers var selvsagt utfordringen å bevare hundens oppmerksomhet når andre hunder løp forbi. Med ett unntak gikk det fint med Carmen. Jeg fikk raskt hanka henne inn igjen den ene gangen hun hadde lyst til å slå følge med den som løp forbi.

Deretter delte vi oss i tre grupper resten av dagen. Før lunsj hadde vi tre ulike øvelser. Vi trente sitt og bli med tre hunder på linje. Så fikk førerne beskjed om å være litt ”apekatt” og utfordre hunden. Jeg prøvde meg på å løpe fra Carmen, sette meg på huk og finne noe interessant på bakken, hoppe litt og gå rundt henne. Til slutt trilla instruktøren en ball forbi hundene. Alle unghundene oppførte seg veldig bra.


Post 2 var innkalling med forstyrrelse. Hunden i sitt og bli og instruktøren frista med en boks med godis. Første gangen løp Carmen bort til instruktøren og trengte litt overtalelse for å komme til meg. Andre gangen forsterka jeg innkallingen ved å løpe av gårde, og da kom hun som en kule. Etterpå var det dummy som ble brukt som forstyrrelse; - det var ikke så vanskelig som godis for Carmen. Øvelsen her var først og fremst for eierne - å bare forsterke positivt. Vi fikk altså ikke lov til å si nei. Dette med tanke på myke hunder som kanskje ikke ”tåler” å få nei på feil apport. Altså i en tenkt setting i framtiden hvor hunden skal komme hjem og ikke hente en fristende apport på veien.

På den siste posten var det fotgåing på linje. Først hadde jeg Carmen i bånd, men ganske raskt lot jeg henne gå fri. Vi brukte den trange veien, så det var tett mellom ekvipasjene. Så gikk vi sakte framover. Carmen fulgte meg veldig tett (takket være mye godis?). Deretter øvde vi på høyrevendinger og venstrevendinger. Hunden må jo kunne beherske begge deler - med tanke på fremtidige Walk ups. Viltet kan falle både til venstre og høyre for linja.

Lunsjpausen i det fantastske været var jo bare deilig. Sola varma og praten gikk - om hund og hundetrening. Blant annet snakka vi om dette med hvordan hunden skulle gå på tur - altså et tema jeg har vært veldig opptatt av i det siste.

Etter lunsj var vi fortsatt i tre grupper og trente linjetag i hvert vårt område. Hundene på min gruppe fikk prøvd seg på tre strekninger i skogen. Carmen var flink til å vente med å gå til hun fikk kommandoen. På den første strekningen var det lagt ut tre dummies, og hun strevde litt for å finne mer enn én. Da instruktøren gikk ut i terrenget gikk det bedre. Hun har jo knapt trent på dette, så hun er fersk på øvelsen. Utfordringen er innkomsten og avlevering - hun har en tendens til å ville løpe forbi.

Instruktøren konkluderte med at jeg kan jobbe med kroppsspråket. At det sannsynligvis vil fungere bedre hvis jeg passer på å stå oppreist, kanskje til og med litt bakoverlent, og ikke lene meg framover. Men, samtidig holde en hånd opp for å bremse henne de siste meterne. Flere ganger gjorde hun det for øvrig helt riktig også, med å sette seg foran meg og avlevere pent. Dessuten hoppe hun ikke en eneste gang i apporteringssituasjonen og hun gikk fint inn på fot etter å ha avlevert.

Etter noen fine timer i sola vendte jeg tilbake til hytta til en avslappende ettermiddag. Carmen var dødstrøtt og snorksov i biabedden sin.

12.03 Sverige-tur

Heldigvis ingen snøstorm denne gangen. Dermed kunne Carmen og jeg legge i vei på Sverige-tur. Sol og flott vårvær, så det gikk greit å kjøre.

Denne gangen skulle jeg bo på Bredsand camping. Der har jeg jo bodd en gang før - i en knøttehytte. Denne gangen hadde jeg forhandla meg fram til samme pris for en større hytte; - det er jo ikke akkurat høysesong for campingplasser nå.

Jeg hadde også blitt lovet internettilgang, men det viste seg ikke å fungere med PCen min. En strek i regningen, siden det var meningen å melde seg på Hemsedal ved midnatt. Det er da det er fint å ha gode hundekompiser i Norge som er behjelpelig med å sende påmelding for en. Tusen takk, Mette!

Carmen og jeg tok en kveldtur i solnedgangen og hun fikk rase litt rundt i vannkanten på den frosne innsjøen. Det var nok deilig etter mange timer i bil.

11.03 Jaktkurs hos Åse og Heidi 2

Tid for en kveld på Brårud igjen. Hadde vi fått lært inn noe fra sist? Jeg har i hvert fall fått tenkt veldig mye siden sist. Og Carmen hoppa ikke en eneste gang.

Vi ble delt inn i to grupper i dag. Carmen og jeg var på den gruppen hvor de yngste var. Vi trente blant annet innkalling med brutte forventninger. Hundene på linje. Så kommanderte jeg sitt og bli og gikk fra. Istedenfor å kommandere ”kom” skulle jeg be henne legge seg. Det skjønte hun ingen ting av i begynnelsen. Hun har jo aldri opplevd andre kommandoer enn kom. Dermed kom hun løpende på en litt usikker og underdanig måte når hun hørte jeg sa noe. Så, jeg måtte gjenta det noen ganger og begynne på kortere avstand. En skikkelig aha-opplevelse.

Ellers gikk hun veldig mye løs og det gikk kjempefint. Vi trente fot med kjappe vendinger og prøvde å perfeksjonere rette sitter. Heidi forklarte at hun ikke gjorde dette så annerledes enn en lydighetsfot. At hunden, i jaktsituasjon, uansett naturlig ville fokusere utover og ikke opp på føreren. Viktig med rette sitter for at hunden skulle være ”peila inn” i riktig retning. Og hun oppfordra oss til å bruke gode godbiter for virkelig å få hundens oppmerksomhet.

Så fikk jeg (og alle andre) påminnelser om å være tydelig og nøye med kommandoer og ikke mase med hunden. Bare si akkurat det vi ville den skulle gjøre, og ikke en masse kommandoer. Greit med en sånn påminnelse.

10.03 SEIER!

Alt ordner seg for snille jenter. Så, nå blir det nok ny bil etter hvert! Må bare bruke litt tid på å finne ut hva jeg vil ha først!

Snøen smelter skikkelig om dagen - kan se den synker sammen uti hagen min. Langs veiene råtner brøytekantene, og selv om de er meterhøye fortsatt, kan en se at snøen må gi tapt. Nå er det til og med meldt regn og det er meldt varmegrader på dagen i mange dager framover. Heia våren!

Carmen og jeg gikk en tur i nabolaget rett etter jobb. Hun går veldig fint i bånd om dagen - holder seg pent ved siden av meg uten at det er nødvendig å minne henne på det. Vi så for øvrig en katt i begynnelsen av turen. Det gikk helt fint å få henne til å gå rolig ved siden av meg, selv om hun selvsagt var veldig oppmerksom på huset der hun så den forsvant.

På kvelden var vi på senteret. Godt å komme inn når plassen utenfor for det meste er brøytekanter og dypsnø.

Vi trente kontakt og belønning med godbit. Trente også fot, sitt og bli, og dessuten at hun bare skulle slappe av og holde seg på ett sted selv om jeg gikk litt rundt. Carmen fikk også hilse på en bitteliten valp. Dvergpuddel på 8 uker - noe av det minste jeg har sett. Carmen var flink, bare nysgjerrig og skulle lukte. Og det lille knøttet var totalt uredd!

09.03 Speil

Jeg har sagt det før - å ha hund er som å holde opp et speil.

En litt vel stressende dag på jobb, viste seg på ettermiddagsturen med Carmen. Hun ble litt kenguru og ble usikker i møte med en annen hund. Helt tydelig at hun leser små tegn på tilstedeværelse/fravær av ro hos den tobente. Eller, som Cesar snakker om; - energi. Hva slags energi kommuniserer en til hunden. Den var nok svak og usikker i dag, og det merka Carmen.

Vi møtte en kongepuddel - kastrert hannhund på turen vår i dag. Han har vi møtt før - i skogen. Veldig hyggelig både hund og eier. Men, Carmen var ikke akkurat så hyggelig. Hun busta og knurra. Eieren av puddelen var så grei; - tok seg tid til å stoppe opp. Så fikk Carmen sitte på avstand til hun hadde roa seg ned. Deretter fikk hun gå bort og hilse. Og da var hun jo helt trygg, og leken. Ville gjerne rase rundt med onkel puddel. Puddelen var for øvrig veldig tålmodig.

På kvelden dro vi på fellestrening på Ski. Var på en ny asfaltplass i dag, og avslutta med felles tur til jernbanestasjonen. En gjeng på ca 15 ekvipasjer med alle slags raser. Så formelig panikken i øynene på en av konduktørene på stasjonen - han trodde nok alle sammen skulle være med toget. Men, vi skulle bare trene på å stå på perrongen og se og høre togene.

08.03 Tålmodighet

Bildene er fra jaktcupen igår.

I går på jaktcupen var det noen som kommenterte at Carmen var så veldig rolig og stille der hun lå i Jervensekken sin. Siden jeg er i det filosoferende hjørnet om dagen begynte jeg å tenke litt på dette med lyd.

Carmen var ganske ”sutrete” som liten. Hun pep og pistra både innendørs og utendørs; - det virka som hun kjeda seg fort. Jeg sammenligna med Betty som faktisk aldri pep på den måten. Betty gikk mer til krig. Enten var hun helt stille eller så var det hele pakka med bjeffing og protest.

Inntil Carmen var ca 4 måneder overså jeg all lyd, bare ignorerte. MEN, da det ikke forsvant begynte jeg med å reagere på all lyd innendørs. Og da det etter hvert forsvant inne begynte jeg også å reagere på lyd utendørs.

Og nå er hun altså SÅ stille og tålmodig både ute og inne. Hun venter veldig fredelig på å få komme ut mens jeg tar på meg diverse uteklær. Og hun er også kjempetålmodig når vi kommer inn og hun venter på meg i gangen inntil jeg sier at hun kan gå videre inn i huset. Hun slapper helt av og venter på mat. Hun er tyst når hun er på rommet sitt. Og hun er altså veldig fredelig ute når jeg forlater henne på et teppe eller i Jerven-sekken. Hun har også blitt nesten helt tyst når jeg står opp morgenen, mens hun venter på å få komme ut.

Og nesten uten at jeg har merka det har den utålmodige pipinga forsvunnet og en veldig tålmodig 11 måneder gammel hund er det jeg har. Supert!

Dette var dagen da jeg gikk 3 turer; - tror kiropraktoren min hadde vært fornøyd med meg. På tur nummer én gikk vi langs jernbanen, og la inn diverse momenter underveis. Gå pent, gå fot, med og uten kobbel, avlevering, innkalling, sitt og bli og nærsøk.

Litt utpå kvelden tok Carmen og jeg tur nummer 3; - en kveldstur sammen med en kollega og labradoren Silba. De to hundene kjenner jo hverandre fra før og gikk riktig så fredelig på tur sammen. Så fikk vi tobente en hyggelig prat også.

07.03 Jaktcup Post 2

Carmen

Mio

Ida

Dagen for den andre posten i jaktcupen - fremadsending. Denne gangen hoppa ikke Carmen opp verken på dommeren eller meg. Hun gikk ganske bra fot, men ikke perfekt. Hun knalla ikke, hun hadde god fart ut og inn.

MEN, hun løp rett forbi meg på innkomsten, og tok en æresrunde før hun kom hjem og avleverte. Så, det ble 14 poeng i dag, mer enn sist med andre ord. Og 9 poeng mer enn Betty fikk på tilsvarende post i fjor.

Etterpå satte vi oss i sola og bare nøt dagen en stund. Det var jo rene påskeværet. Carmen fikk ligge i Jerven-sekken sin både under øvelsene og etterpå, så hun ikke skulle bli kald fra underlaget. Hun var så flink, så. Holdt seg på plassen sin, uansett om jeg gikk rundt og tok bilder, eller så på de andre.

Tilbake på Ås tok vi oss en tur i jernbaneløypa vår. Denne gangen varierte jeg hele tiden mellom at Carmen gikk helt løs og hvor hun ville og at hun gikk ”her”, altså ved bena mine, og at hun gikk ”fot”. I starten av turen møtte vi for øvrig en gjeng med folk med 3 hunder. Og Carmen gikk helt flott fot forbi, og ble ikke gira opp id et hele tatt.


En herlig dag - med 6 timer ute, strålende sol og temperaturer på pluss-siden. Nå kan bare våren komme totalt, spør du meg. Jeg blir veldig glad for hver minste lille skiløype som forsvinner.

06.03 Forandring

Carmen

Clutch


Mio

Ida

Robby

Først litt filosofering før jeg forteller om dagens trening.

Det har jo slått meg før, ikke minst da jeg hadde Betty. Alt henger sammen når en skal utøve ledelse ovenfor en hund. Ikke det at Carmen og jeg har noen problemer, men det kan være utfordrende at hun blir usikker på ting. Og da trenger jeg å ha en desto større sikkerhet og trygghet når hun føler at noe er truende.

På morgenluftingen i hagen i dag falt hun litt tilbake til gamle synder og byksa opp på meg i full fart. Istedenfor å snu meg vekk og avverge kollisjonen (som jeg nok har gjort en del av), tok jeg tak i henne og satte henne resolutt ned i bakken, for så å ignorere henne.

Dette tror jeg var en veldig grei start på dagen - en påminnelse om at hun kan overlate alt ansvaret til meg. Det som var kult var at på morgenturen fikk jeg se fortsettelsen av denne historien. Da møtte vi nemlig to av nabolagets drittbikkjer. To Dachser som kjefter uavbrutt på alt de ser av hunder. Vanligvis har Carmen blitt ganske oppskjørta av de hundene, hun liker ikke at fremmede hunder utagerer og bjeffer mot henne.

Men, hva gjorde den lille frøkna i dag.. Hun kikka på meg, også gikk hun videre, pent i bånd?!?! Dessuten gikk hun fantastisk pent i bånd i dag, virkelig bemerkelsesverdig pent. Ja, det er det jeg sier. Å ha hund er som å gå rundt med et stort speil, og hele tiden få tilbakemelding på hva du driver med.

Som vanlig er det jo ikke noe galt med hunden, men den tobente trenger å bli enda tydeligere og enda mer bestemt og sikker. Og med en så myk og var hund som Carmen oppfattes sånne signaler umiddelbart.

Carmen og jeg dro av gårde på fellestrening i dag - en liten oppvarming før morgendagens jaktcup. Veldig greit å få kjørt gjennom øvelsen i forkant. Dessuten en flott soldag med hyggelige treningskompiser.

Jeg dro rett videre i familieselskap til tantebarnet som fylte 7 år. Carmen fikk først vente en stund i bilen. Så var vi ute på tur, 9-åringen, 7-åringen, Carmen og jeg. ”Tante Sarita, kan jeg få holde i båndet?” Joda, det fikk de jo - annenhver gang. Og det gikk helt fint, Carmen gikk så fint så. Hun takla til og med at de sprang rundt henne, krabba som hunder bortover veien, kasta snøballer, hoppa og hylte. Carmen, som egentlig er litt redd barn!? Hun har virkelig blitt veldig mye tryggere.

Etterpå fikk hun være med inn. Det var stas for 9-åringen som kjørte noen søksøvelser på diverse leker. Så la Carmen seg pent ved bena mine, og var rolig og avslappa. Flinke, lille hunden min! Jeg er veldig imponert over de sosiale ferdighetene hennes.