De første 100 dager regnes som en lakmustest for en ny amerikansk president. I min lille verden har det nå gått 100 dager siden Petra begynte på epilepsimedisin. Og kanskje er det tid for litt oppsummering og tilbakeblikk, og lakmustesten på Pexion.
Som kanskje noen av leserne husker, var jeg i utgangspunktet særdeles skeptisk til å sette Petra på medisin. Jeg så for meg alvorlige bivirkninger. At hun skulle bli så sulten at hun gikk løs på inventaret og så tørst at hun drakk mer vann enn hun klarte å holde på en dag alene hjemme.
Jeg hadde en skikkelig katastrofe-følelse på at medisin ikke ville hjelpe på anfallene, og da måtte jeg bare avlive hunden, siden jeg da hadde prøvd alt, og medisin var siste utvei…
Dessuten frykta jeg at et strengt regime med medisin nøyaktig hver 12. time ville bli umulig å få til i en hektisk hverdag.
Vel, hundre dager har gått, og jeg kan trygt si at omtrent ingenting av det jeg frykta har slått til. For å ta det med bivirkninger først, - visst var hun litt ustø og sjanglete de første dagene, men det gikk kjapt over. Derimot er hun fortsatt mer intens ift mat og mer sulten ifm foring enn hun var tidligere. Men, denne bivirkningen er ikke verre enn at vi takler det. Og det er kun i tilknytning til nært forestående måltid at hun får denne ekstra intense oppførselen.
At medisinen har hjulpet er det ingen tvil om. Forrige anfall var 15. mai, så det har gått over 3,5 måned siden sist. Dette er 14 dager mer enn den tidligere «rekorden» hun hadde på periode mellom to anfall. Det er likevel for tidlig til at jeg kan si hun har slutta å ha anfall. Jeg vet egentlig ikke om jeg noen gang vil tørre å si akkurat det, uansett hvor lenge det går. Men, jeg tenker at i hvert fall må det gå et år uten anfall, før jeg kan si at hun ikke har anfall lenger.
Det jeg derimot helt klart kan si er at hun har vesentlig sjeldnere anfall enn tidligere – vi var jo nede i kun 3-4 uker mellom anfallene. Så, jeg er vel forsiktig optimist når det gjelder videre anfall, selv om jeg vet at statistikken ikke er på vår side. I følge ferske forskningsrapporter er det kun 15-20 % av hunder som settes på medisin som blir anfallsfrie. Hos mennesker blir 60 % anfallsfrie ved medisinering. Og for menneskene som ikke blir det har de også andre behandlingsalternativ med operasjon
Når det gjelder regimet med 12 timer mellom tablettene, så har jeg blitt litt mer avslappa etter som ukene har gått. Jeg tilstreber selvsagt å gi henne på et fast klokkeslett, men hvis det er vanskelig å få til på kvelden pga fellestrening med Carmen eller annet program, så forskyver jeg litt og tilpasser klokkeslettene på dosen hun får før og etter, sånn at det blir glidende overganger. Så langt har det i hvert fall gått bra å gjøre det sånn.
Om det har sammenheng med at Petra har blitt mer stabilisert i hjerneaktiviteten etter å ha gått såpass lenge på medisin eller om hun bare er i ferd med å bli voksen, - i alle fall; - hun har begynt å lande litt de siste ukene. Det har jo vært mye ekstra med henne i oppveksten. En veldig intens hund, som har vært vanskelig å korrigere.
Men, i det siste har hun både oppnådd førstepremie på jaktprøve, og oppført seg fint på mange treninger.
Jeg har grubla på om krampeanfallene virkelig har vært de eneste symptomene Petra har hatt, eller om hun faktisk også har hatt andre symptomer på epilepsien som har vært vanskeligere å oppdage. På menneske er det omtalt noe som kalles absenser. Dette beskrives slik på siden til Norsk Epilepsiforbund: «Dette er kortvarige episoder med bevissthetstap der pasienten plutselig stopper med det han holder på med og ikke svarer på tiltale. Noen ganger kan det i tillegg til fraværenheten ses øyerulling opp under pannebrasken, eller rykninger i ansiktet. Absensene varer bare noen få sekunder og kan opptre mange ganger daglig. Absenser forekommer oftest hos barn, og kan være vanskelig å oppdage. Dette gjør at de kan gi store konsekvenser for læring i skolesituasjonen. Denne typen anfall har imidlertid svært god prognose når den diagnostiseres.»
Har Petra i tillegg til krampene hatt episoder med absenser som har gjort det vanskelig å trene med henne? Er det derfor hun tidvis har virka ukonsentrert og oppspilt? Eller har endringen i atferden ikke noe med medisineringen å gjøre, men har kun sammenheng med at hunden har blitt eldre og mer moden?
Vel, uansett kan jeg i hvert fall konkludere med at medisineringen av Petra så langt har vært vellykket. Anfallene har blitt sjeldnere, bivirkningen med sult er til å leve med, og kanskje hun til og med har blitt enklere å trene som følge av medisinen?
Dessuten har vi fått hele tre dispensasjoner fra dopingregelverket, - sånn at hun har lov å bli med på Working Test og A/B-prøver for retrievere selv om hun går på medisin. Fra NKK har vi fått dispensasjon med ett års varighet, mens vi fra SKK og det Svenske Jordbruksverket har fått dispensasjon inntil videre. Dermed kan vi konkurrere både i Sverige, Norge og Danmark (som baserer seg på norsk dispensasjon).
Konklusjonen er dermed at de første 100 dager har gått bra og lover godt for framtiden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar