10.12 Tirsdagstrening med gjengen

Dårlig mobilbilde i skumringen....


De firbente fikk leke litt i hagen i dag også - etter jobben, om ikke like lenge som i går.

I dag var det væromslag med varmegrader og til dels regn. Sånt kan det bli glatt av. Med tanke på hvordan det så ut på småveiene i nabolaget og i hagen min, og gårsdagens erfaringer med turveien vår, fant jeg ut at det neppe var noe lurt å slippe løs to sprelske hunder på turveien. Er jo redd for at de kan skade seg på glatt underlag.

Dermed ble det heller en tur til det vanlige jordet. Snøen til tross, de firbente klarte fortsatt å lokalisere rådyrbæsj. Vi møtte ingen, og hundene fikk løpt av seg i ca en halvtime før vi snudde nesa nordover - på vei til fellestrening.

Jeg kom fram til skolen i Oslo, hvor treningen skulle være ca tre kvarter før start, og fikk dermed en god treningsøkt med Petra. Tenkte jeg skulle sjekke ut helgens tips på sitt og bli og stopp. Og, du verden, det funka umiddelbart.

Det er jo også noe med selv å komme i den sinnsstemningen av fred og ro. Og jeg merker at all denne godbit-administreringen også virker litt oppjagende på MEG.

Facsinerende å se at lille Petra kjapt var mye kulere og roligere i sitt og bli når jeg gikk tilbake og koste rolig og bestemt med henne, heller enn om jeg hadde forta meg tilbake for å gi en godbit. I det sistnevnte tilfelle har hun jo hatt lett for å sitte og trippe med forbena.

Det ble mye ro ved fot også, og jeg hadde henne stort sett løs. Synes hun var kjempeflink til å følge meg, hun hadde absolutt ingen planer om å gå av gårde noe sted, bare fulgte pent med.

Gjentatt sitt og bli, også at jeg gikk bak et hushjørne. Kjempefornøyd med at det funka SÅ bra med nytt regime.

Jeg lot henne så vidt gå løs og trente litt på den nye måten med stoppsignalet, men hadde ikke stå stor avstand.

Etter den fine økta fikk Petra vente i bilen mens vi hadde et par timers trening med elitedyra. Skjønt elite… må vel innrømmet at ikke alle Carmens dirigeringer minna så mye om elite i dag.

Nå skal det sies at det ikke er lett i mørket. Selv om vi jo hadde valgt et sted med en del belysning, er det selvsagt veldig mye vanskeligere å holde på med sånn trening når vi har problemer med å se hunden, hunden har problemer med å se oss og ingen ser markeringene. Ikke så lett å høre dem heller der de dumt forsvant ned i snøen.

Men, Carmen fikk med seg noen makeringer - og de lokaliserte hun lynkjapt.’

Ellers var vel kveldens artigste oppgave dirigering over gjerde. På første forsøket skar Carmen litt for langt til høyre (det finnes innganger til den inngjerda banen på begge sider, og vi vil jo ikke at hundene skal ”jukse” ved å gå gjennom dem). Jeg stoppa henne, og da var hun jo kloss ved gjerdet. Kommanderte over med armen i været - og du verden som hun spratt over gjerdet i stille høyde. Skikkelig spenstlig den lille svartfrøkna mi!

Konklusjonen etter kveldens trening, er som den har vært flere ganger i det siste - Carmen og jeg trenger alene -trening, rett og slett. Få innskjerpa stopp-lydigheten. Vi får nok ta i bruk noen skolegårder el lign på Ås framover vinteren, og få trent jaktlydighet, Carmen og jeg.