Ja, den grønne vinteren kunne jo ikke vare evig, og i dag kom snøen. Æsj a meg!
Vi skulle ha trening med instruktør i dag, og planen var egentlig å prøve vilt. Det måtte vi slå fra oss, - ingen bra kombinasjon med vilt og snø!!
Men, vi fikk til mye annen trening. Gikk på linje og trente sitt og bli. Noen skulle sitte igjen, og andre gikk fot videre. Vi testa ut ”smertegrensa” på hvor langt unna vi kunne gå. For Petra er det maks 35 meter. Da kommer hun løpende til meg. Stor forskjell på de to unghundene og på de to valpene her.
Vi snakka litt om hvorfor Petra kom løpende. Det som ofte er tilfelle med unge hunder, er jo at de er utrygge på at eier forsvinner så langt unna. Men, det er nok IKKE tilfelle med Petra. Utrygg er hun ikke. Hun stikker jo ikke av heller, men kommer til meg. Kom fram til at jeg nok har belønna for mye med godbiter når jeg har gått tilbake til henne i sitt og bli. Dermed forventer hun godbiter fra meg, og kommer løpende i håp om å få noe. Fikk tips om å tone ned godbitene og heller gå tilbake og belønne med kos.
Den type sitt og bli vi ønsker oss i jakta er ro og mangel på forventninger. Ikke som i lydigheta, hvor hunden skal være på. Tilstrebe den rette sinnsstemning, altså.
Jeg får bare trene videre. Innføre å gjemme meg bak hushjørner og annet og prøve å få en avslappet Petra i denne type vente-situasjoner. Har jo gjort det en del innendørs, men ta det ut også.
Vi sjekka også ut dette med stopp. Som jeg har nevnt tidligere har jeg jo funnet ut at Petra bare kan stopp på ganske kort avstand. Og dette henger sammen med at hun ikke klarer sitt og bli på så lang avstand. Antagelig har jeg gjort samme feilen her - med masse godbit-belønning, sånn at hun oppfatter at hun må være ganske nærme meg.
Vi prøvde ut at jeg etter stoppsignal gikk raskt mot henne om hun ikke stoppa. Fikk henne i sitt og blåste stopp på nytt. Gikk unna og gjentok stoppsignal. For så og gå tilbake og belønne, gjerne med kos og ikke godbit.
Vi snakka også litt om dette med å få hunden til å holde seg i nærheten når vi går tur med de løse. Et triks her kan være ikke å kalle på den, men gi godbit når de kommer hjem på eget initiativ. Flere av oss har erfaring med en hund som gjerne MÅ kalles hjem én gang, og så få godbit, for så å skjønne at det går an å komme hjem uten å bli kalt hjem. Poenget er altså å få til at hunden øker fokus og oppmerksomhet på oss, - at det er DEN som holder kontroll på hvor VI er og ikke motsatt.
Ifm innkalling eller at hunden kommer hjem av seg selv, kan vi bestrebe oss på å ta imot i front og med hundens hode opp mot oss, stryke den rolig over hodet. En forberedelse på at hunden ydmykt skal tilby apporten.
Jeg ble oppfordra til fortsatt å vente med apportering. Vet jo for så vidt det selv, at Petra er en hund jeg må være forsiktig med, men veldig greit å få en påminnelse fra treningskompiser.
En kan jo ha lett for å sammenligne seg med andre. Og med en sånn treningsgruppe vi har kan det være lett å skjele til hva de andre kan gjøre med hundene sine og ønske seg det samme. Men, det som er viktig å huske på er at Petra er en helt annen type hund, - mye hund!
Jeg tenker på et spørsmål jeg fikk litt tid tilbake om Petra: ”Har du kommet langt med henne?” Jeg svarte vel noe sånt som at med Petra er det viktig å gå sakte fram. Er sikker på at det er viktig å holde fast ved det oppdretter sa til meg når jeg hentet henne. ”Dette er en hund med stor varseltrekant, - vær forsiktig!”
Egentlig er det litt rart at suksess i retrieververden ofte måles så tidlig - ut fra hvor god unghund en har. Så ser en jo dessverre at noen av de gode unghundene - de blir aldri gode som voksne. For de er såpass hete at de blir ”trent i stykker”, Også er det vel noen som uten særlig bevissthet rundt det trener i vei, og det går tilfeldigvis bra fordi hunden er av den kule typen….
Selvsagt er det også eksempler på de virkelig gode trenerne som har gode unghunder som også hevder seg som voksne. MEN, jeg tror de vet hva de driver med, - at de vurderer type hund før de ”utsetter” unghunden for voksentrening. Og jeg tror ikke de ville ha tatt den sjansen med Petra. En annen mulighet er jo å kjøre på og kvitte seg med de hundene som ikke takler sånt stress-nivå. Men, det er vel bare for de som har kennelen full med hunder, ambisjoner om å nå Europatoppen og kanskje ikke et så personlig forhold til hunden som det jeg har.
Husker noe Bolly sa på kenneltreffet til Huntrets i sommer. Jeg spurte hvordan han trente en valp. Han sa at det første han gjorde var å prøve å finne ut hva slags valp dette var, og så fylte han på med det som trengtes, ut fra valpens sterke og mindre sterke sider,
Konklusjonen må jo være at jeg er en skikkelig god hundetrener, - he-he! Jeg er faktisk ikke en hundetrener som mislykkes i å ”vise fram” hunden, men en som har lykkes i å skjønne hva slags hund jeg har og tilpasser treningen deretter.
----
Etter ca tre timer var det tid for å sette de små i bilen og ta en liten økt med de voksne.
Vi la opp til en artig liten treningsøkt i dag - gikk rundt på jordet og lata som vi la ut områder. Hundene er jo veldig vant til at vi gjør sånn - og at det legges ut noe - så de lot seg lure!
Så hjalp vi hverandre ved at en stod ute ved området. En annen sendte hund. Hunden fikk altså søke i et tomt område, - lære seg utholdenhet. I et velvalgt øyeblikk, når hunden så vekk, slapp medhjelperen ned en tennisball.
Carmen var flink til å holde seg i området, faktisk. Kom rett hjem med tennisball gjorde hun også - ikke noe mer søk med ball i munnen. Bra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar