Her om dagen ringte faren min. Det første han sa var ”ut og stopp”. Det er da du skjønner at folk følger med på bloggen! Ja, faktisk kan jo hele verden lese det jeg skriver. Hvis en tenker for mye på det, kan en jo få litt prestasjonsangst for både det en trener og det en skriver. MEN, en forfatters privilegium er jo å velge hva som blir tilgjengelig for alle å lese, og hva forblir en dypt bevart hemmelighet. Så ALT står det selvsagt ikke om i bloggen til Carmen!
I dag tenkte jeg å skrive litt om den personlighetsforandringen Carmen har gått gjennom i det siste. Hun er rett og slett veldig ugjenkjennelig! Det er jo sånn når en får seg hund at de alle har sin helt spesielle personlighet. Det tar tid å bli kjent med valpen. Etter hvert kan eieren med stor sikkerhet si at min hund er sånn og slik. Den liker det, men ikke det. Osv.
Ja, jeg kunne jo det jeg også, inntil for noen uker siden. Det er bare det at Carmen ER ikke sånn og slik som hun var lenger. Hun har på et vis blitt voksen, tror jeg. Er ikke så ”elektrisk” lenger. Hun har blitt veldig kosete, både med meg og med andre folk. Får ikke nok, liksom, skal bare klappes og strykes i det uendelige, og ser ut til å sette stor pris på det. Hun klarer til og med å sitte rolig og få kos, uten å ”orme” seg rundt hele tiden.
Hun som før inntok en slags ”klar-ferdig-gå” holdning når hun skulle slippes ut i hagen, tusler nå bedagelig ut av døra, og stopper gjerne og kikker på meg istedenfor å galoppere ut.
Også har hun plutselig fått det for seg at hagen ikke er egna som hundedo! Jeg som var SÅ oppgitt over den ”sære” valpen jeg passa i fjor, som ikke kunne klare å få gjort fra seg i hagen. Carmen har jo alltid blitt ferdig med det ærendet i en feil. Men, ikke nå lenger. Hun kan bare stoppe opp og stå og speide ut i lufta, ta overvær og liksom glemme helt hva hun gjorde der. Men, setter jeg kobbel på henne og går bort på gresset i nærheten av garasjen (UTENFOR gjerdet!), ja da blir hun ferdig med det hun skal på et par minutter. Skjønn det den som kan…!
I dette bildet er også en superkul og lugn hund, med særdeles lite tendens til lyd. Ikke engang når hun kjeder seg kommer det et pip.
Også lurer jeg selvsagt på om dette er et slags stadium før innbilt drektighet, og dermed forbigående? Eller om hun rett og slett altså har blitt voksen, nå som hun har hatt sin tredje løpetid og blitt over 2 år
Vel, etter dagens joggetur (tar sjansen, selv om kneet fortsatt krangler litt), ble det en treningsøkt på en lang rett skogsvei, med et T-kryss. Temaet var å veksle mellom å sende henne ut og til venstre. Det lå til en hver tid to dummyer ute, så hun måtte jo forstå kommandoen min. I begynnelsen merka jeg at jeg har trent veldig mye ut i det siste, og lite sidedirigering. Men, etter hvert knekte hun koden. Veldig artig å observere henne når hun et lite brøkdel av et sekund tenker og vurderer hva det er jeg vil at hun skal gjøre.
Hadde for øvrig en artig opplevelse, apropos dette med at hunden stopper uten at jeg kan se henne. I dag sendte jeg henne ut langs veien og prøvde å stoppe henne akkurat der jeg hadde lagt ut en dummy i buskaset. Hun var litt treg med stoppen, og rakk å forsvinne inn i buskene. Jeg blåste en gang til, og da tittet et søtt labradorhode fram bak buskene, liksom litt sånn forsiktig. Det så ut som hun tenkte, - jeg har fått beskjed om å stoppe, men det er visst noe som ikke stemmer helt, jeg må fram og kikke….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar