11.06 Jaktkurs med Roger Phillips og Michael Rees Larkin Dag 1

Roger og Mike kom altså til Norge for å holde kurs i Andebu skogenden 11. og 12. juni Roger er A panel dommer, skal dømme det neste IGLchampionship'et i UK og Mike er flere ganger kvalifisert til IGL med sin FTCH. Og Charlotte hadde ordna med å arrangere kurs med dem. Vi er heldige i retrievermiljøet som har sånne ildsjeler som Charlotte.

Det var en fin forsamling på 14 ekvipasjer. Til sammen 2 Golden, 1 Chess, 2 Flatter og 9 Labradorer. Også var vi to observatører. (En liten digresjon - moro med FaceBook. Fant ut at jeg var FB-venn med samtlige deltagere/observatører bortsett fra én (som ikke er på FB). Dermed var det enkelt å få lagt ut bilder av flinke folk og hunder.)

Jeg hadde hatt muligheten til å melde på Carmen på kurset, men valgte å være observatør. Dette fordi jeg ville ta det litt med ro en periode etter erfaringen i Agder. Og du verden, for en bra trening vi fikk, snakk om å bryte forventninger. Carmen fikk gå kobla på linja og bare se på alle de andre hundene, med skudd, markeringer og fremmadsendinger. Det som var så fantastisk var at hun var supertyst og superkul. Ikke så mye som et aldri så lite kjedsomhetspip. Hun gikk fint på linja og bare satt og kikka på all jobben de andre gjorde. Eller hun fikk sitt og bli mens jeg fikk tatt litt bilder.

Så, over til dagens øvelser og hva vi ble fortalt av instruktørene:

Først litt om piping - vi fikk høre at det var fullt mulig å unngå dette ved å ha nulltoleranse for det fra valpen var liten. Og ved å vente med å utsette unge hunder for fellestrening til de er rundt 12 måneder.

Ellers var han opptatt av å blåse innkalling når hunden hadde plukka apporten og å rose hunden for riktig gjennomføring, på vei hjem. Vi er jo så kjappe med å korrigere når de gjør feil, da må vi også være kjappe med å rose når de gjør rett. Lære hunden forskjell på rett og galt.

Så understreka han at det ikke er knalling hvis vi faktisk sender hunden i det apporten er i lufta. En kan gjøre dette for å få opp farta på unge hunder.

Selv brukte han kun fem verbale kommandoer til hunden:

1. Navnet til hunden for en enkeltmarkering uten forsinkelse
2. Get out for dirigering framover
3. Get on for dirigering til høyre/venstre
4. Get over for forsering av en hindring (over gjerde eller bekk)
5. Og back for dirigering bakover

Markering
Hvordan sende ut hunden? Alle ekvipasjene fikk prøvd seg på en enkeltmarkering hver. Roger sverga til å kun bruke hundens navn, samt unngå å bruke håndsignal. Vel og merke på en enkeltmarkering hvor hunden sendes uten noen forsinkelse. Å bruke hundens navn som kommando betyr altså at hunden uten hjelp skal gå dit den så apporten falle.

Selvsagt må en vite AT hunden faktisk har markert for å bruke markeringskommandoen. Har den ikke sett apporten må den sendes på en dirigering.

Ja, da var det nok en gang diskusjonen om hvilken kommando/tegn en skal bruke på markering. Her har jeg ”vinglet” litt i beslutningen min, og grubla på dette med å klare å lese om hunden husker en markering som skjedde for litt siden. Roger mente at en bør bruke markeringskommandoen kun når hunden umiddelbart skal gå på en markering. Vel, dette gjør det jo litt enklere å sortere.

Må jo bare innrømme at Carmen ikke sorterer så nøye på ord, så hun går nok uansett hva jeg sier, foreløpig. Men, etter denne helgen har jeg fått tankene på plass og planen klar. Jeg skal begynne å bruke noe som ligner på navnet hennes har jeg funnet ut, altså på en direkte markering. Blir spennende å prøve det ut.

Verre med beslutningen på dette angående med/uten håndtegn. Instruktørene mente bestemt å kunne se på ekvipasjene at de som brukte håndsignal forstyrret hunden. Hm. Tror i hvert fall at dette håndtegnet i tilfelle må være veldig diskret, kanskje holder det å lene seg framover og virkelig trene hunden på IKKE å gå før den bestemte kommandoen kommer.

På dobbeltmarkering anbefalte han å dirigere hunden til den riktige, ikke bruke ”nei-apporter”. Mente at dette kan sette ut en myk hund, som da vil ha problemer med å gå til denne i neste omgang. Og han syntes det ble prinsipielt galt å kjefte på hunden for noe den ikke har gjort galt, altså i forkant.

Fremmadsending
På dobbelmarkering brukte han dirigeringstegn. Ellers fikk vi oss en oppvekker fordi nesten alle hundene enten knalla eller var nær ved når eieren gjorde klart dirigeringshåndtegnet, altså FØR den verbale kommandoen ble gitt. Her anbefalte han av og til å ”lure” hunden og vise tegn UTEN å sende en gang i blant. Ikke for ofte, for da kan hunden bli forvirret og nølende når vi faktisk SKAL sende den ut. Vi må roe oss ned selv. I disse ”luresituasjonene” må vi gjøre det ordenlig. Ikke ”snike” oss fram og prøve å hjelpe hunden til ikke å knalle, men tvert imot utfordre den og virkelig late som vi skal sende.

For å understreke viktigheten av at hunden kun går på eiers kommando tok han fram en hund som i grunn var innstilt på å gå på hva som helst av engelske kommandoer fra ham. Ja, dette er jo det samme som Birgitta snakka om på kurset sitt. Vi må trene med sånne fristelser, rett og slett!

Dirigeringssignalet og kommandoen er grei; - der har jeg jo brukt ”gå” hele tiden. En fin kommando, som er passe myk og som passer til å gjenta som støtte når hunden er på vei ut. En kan variere styrke på stemme etter hvor langt ut hunden skal. Når de er skjult, gjenta kommandoen når hunden er halvveis ut.

Han snakka om at på en eldre hund kan en bruke forstyrrelsesmarkeringer i forkant av at den sendes på en dirigering og hunden behøver ikke få hente forstyrrelsen etterpå. På unge hunder, derimot, kan en godt sende de på forstyrrelsen etterpå, og utnytte anledningen til å trene rette linjer.

I trening skal en hund kalles hjem fra skjeve linjer, og ikke dirigeres til siden fra der en får stoppa den.

Han snakka litt om oppstart av dirigeringstrening med en valp. Når valpen har blitt 7-8 mnd kan en slippe en dummy bak seg, gå fot en 5-6 meter og så snu seg å sende. Hvis en bruker samme sted om igjen og om igjen, kan en øke avstanden. Ved 9-10 mnd alder kan en fint sende hunden på 200-250 meter.

Neste steg er å trene blind, altså som hunden ikke vet om. Da må en gå helt tilbake til å trene på noen meters avstand. Og tilsvarende øke avstanden. En kan også bruke egne fotspor som hjelp for hunden til å gå rett.

Høyre og venstre
At de bruker samme kommando for høyre/venstre er jeg rett og slett ikke enig i, her vil jeg fortsette med to kommandoer.

Over
Så var det dette med over gjerder og vann. De understreka at en må shape det inn. I trening gi hunden kommandoen i det den forserer hinderet. Etter hvert vil hunden forstå at når den får kommandoen over fra fot, så skal den lenger ut forsere noe, og vil ikke så lett la seg hindre av et gjerde eller vann, men skjønne at den faktisk skal forsere det. Ja, den vil faktisk lete etter hindringen.

Ut
Det siste signalet var når hunden har fronten vendt mot oss og vi vil den skal snu 180 grader og gå lenger ut. Her har jeg også vingla litt, brukte tidligere en egen kommando, men har gått litt vekk fra det igjen. Hm. Det er noe med å være fersk, være på mange kurs, høre forskjellig og bli litt forvirra. Det tar tid, faktisk, å lande på hva en egenlig vil gjøre selv. Har nok også her konkludert med at jeg vil gå tilbake til en egen kommando, sånn jeg gjorde en stund.

Søk
Litt om søkssignal. Han brukte samme type fløytelyd for nærsøk og større søk, men varierte på frekvensen. Var hunden veldig nær gikk han ned på tempoet, var hunden lenger unna, blåste han fortere. Han mente at hunden fanget opp intensiteten og responderte på en lavere frekvens med å slå ned på tempoet og lete grundigere. For øvrig understreka de at det er veldig viktig å lære hunden en god innkalling også når den skal hjem uten funn.

Instruktøren understreka at det var viktig å stoppe hunden før nærsøk. Ellers er det lett for at hunden springer fort og søker stort.

Stopp
Litt om stoppsignal. Innlysende, selvsagt, men greit å få en påminnelse om det. Stopp betyr stopp; - det må vi ikke slurve med. Om så hunden er noen cm fra dummyen så SKAL den være lydig og stoppe. Og de vil også at hunden alltid skal sitte på trening, så har en noe å ”gå på” på konkurranse hvor stresset øker. Vi må ikke lure oss selv ved å blåse nærsøk direkte etter stopp. La hunden sitte og vente litt på ny kommando.

Så kan det jo hende at fører ”driter seg ut” og stopper hunden like ved en apport. Men, da får en bare ta det som trening, og uansett forlange at hunden stopper.

Fot
Litt om dårlig fot. Han ville absolutt ikke korrigere hunden med å ta tak i nakkeskinn og ryggskinn på den, mente at det ble en veldig nedtrykkende handling. Viste til valper i valpekassa som leker med hverandre. De biter i kjaker og kinn på hverandre. Hvis de tar tak over manke og rygg er de skikkelig forbanna på den andre valpen. Han ville altså heller ta tak i kjakene på hunden og korrigere.

Firkanten
Og først når hunden kan gå lange strekninger rett, så begynner de med å trene firkanten. Måten han forklarte firkanten på var litt annerledes enn Birgitta gjorde det.

Først ”etablere” firkanten ved å gå fot fra A til B etter å ha sluppet ned en dummy ved A. Sende hunden fra B til A. Og gjøre tilsvarende for alle hjørnene.

Deretter begynne med triangeltrening. Dette ved å legge en ved A, gå langs linja fra A til B til C og sende fra C til A, altså på skrå over.

Så introdusere 2 dummyer. Legge igjen på A og B, og gå videre til C. Derfra og inn i midten av firkanten og sende fra midten til A og B. Altså uten fotspor.

Videre introdusere 3 dummyer. Legge igjen på A, B og C, og gå videre til D. Gå derfra og inn i midten og sende til alle tre.

Neste trinn er å legge ut før en henter hunden, kanskje noen timer i forveien. Ta med hunden og gå inn i midten fra et punkt uten dummy.

Greia er å trene på akkurat det samme stedet til det fungerer, så kan en bytte sted. Også gjelder det jo å tenke på vinden også.

Etter lunsj bytta vi område. Vi gikk på linje og Carmen var altså med som passiv hund. Det ble tatt fram to og to hunder, og kasta to markeringer. Den ene i en høy bue i lufta og den andre slik at den spratt bortover bakken. Så skulle den som ble kasta høyt hentes først. Da gikk det jo litt tid til nummer to, men hundene fikk hjelp av fert i bakken der den hadde stussa bortover. Den siste dummyen ble en etterligning av en skadeskutt fugl som faller i bakken og løper bortover.

Så litt om fløytehåndtering. Han ville IKKE at vi skulle ha fløyta i munn når vi gav kommando, men holde den i hånda. Mente at det var fort gjort å blåse i fløyta samtidig med at vi gav den verbale kommandoen, og da ble det fort et stoppsignal samtidig med at vi gav hunden beskjed om å løpe.

På slutten av dagen brukte vi et stort jorde og alle førerne la ned en dummy til sin hund, og måtte selvsagt huske hvor det var. I andre runde skulle hver enkelt forklare en av de andre hvor dummyen var blitt lagt ned og ”leke” dommer, og fortelle når de fikk sende hunden.

Etter en lang og innholdsrik dag var det slitne hunder og slitne tobente som tok ferja tilbake over fjorden.