30.04 Knallbra!

Så var dagen kommet - debuten i AK. Carmens innsats kan oppsummeres i at det rett og slett ble for mye for henne i dag.

Dagens opplegg var Walk up; - 4 hunder på linje oppover et jorde med skog på begge sider. Så ble det kasta og lagt ut duer - altså markeringer og dirigeringer. Strengt tatt ikke noe vanskelig opplegg. Vanskeligheten bestod i det ”trøkket” det ble på linja. Og dette ble for mye for Carmen. På tross av at vi har trent på lignende opplegg, er og blir det annerledes på prøve sammenlignet med trening. Ukjente hunder, en litt nervøs fører osv.

Carmens første (og eneste LOVLIGE) apport fortalte meg at hun var het i topplokket. Hun tygde på dua! Knakk den ikke, men hadde altså en rufsete vilthåndtering - noe som er helt ulikt henne! Det neste som skjedde var at hun knalla så det sang på naboførerens ”vær så god”. Hm. Må si jeg tenkte på Birgittas øvelse på kurset med at hundene gikk på hennes kommando.

Ellers kom det hele så overraskende på meg at jeg reagerte altfor sent. Er jo ikke vant til at Carmen knaller. Dermed var det selvsagt takk for i dag og på med kobbel. Men, siden hun ikke var til sjenanse for noen, fikk vi lov å fortsette å gå i linja. Og det var jo bra trening, så fikk vi sett hele prøva og Carmen fikk trent på å slappe av. Hun hadde for øvrig ingen senere ”knallforsøk i kobbel”.

Også jeg som på forhånd i hvert fall visste én ting jeg ikke var redd for - knalling!! Derfor forsikra jeg meg heller ikke med et ”bli” i det nabohunden løp, og det fikk jeg jo angre på!

Resten av prøveopplegget etter walk-upen var to områdesøk. Det gikk folk og skjøt og kasta i hvert sitt område - en bratt knaus og en skog. Så ble hunder sendt samtidig i de to forskjellige områdene. Dessverre fikk jo ikke Carmen prøvd seg på denne oppgaven. I tillegg var det en enkel fremmadsending som de fleste løste greit.

Vel, - Carmen var i hvert fall ikke alene om å nulle. Det var faktisk 8 av 17 som mulla i AK i dag og kun 2 som fikk førstepremie. Stort grattis til Jannike Gurijordet med sin Golden Spike som fikk 1 med HP på AK i dag!!

Sikkert unødvendig å fortelle at Carmen sov som en stein resten av dagen.

29.04 På reise vestover

Så var dagen kommet. Formiddagen gikk med til hektisk pakke-aktivitet. Hva trenger man når man skal bo på en svært enkel campinghytte et par dager, og skal være ute hele dagen. Det er meldt knallvær, men kan bli kaldt om natta osv.

Vel, til slutt var bilen helt full, og vi kunne starte på vår ferd til Agder-prøva. Carmens debut i Åpen klasse (som av en eller annen grunn forkortes til AK).

Framme på Hove camping begynte det ikke så veldig bra når resepsjonisten lette og lette på PCen sin og ikke fant meg i systemet. Jeg hadde jo epost fra ham, og han mente også at han huska navnet mitt, men, som han sa ”æ har nok glømt å legge dæ inn”. Men, heldigvis hadde han flere tomme hytter, så Carmen og jeg var raskt innlosjert.

Et fantastisk nydelig sted ved sjøen, dette, med lang strand, skogen like bak, stille og fredelig. Carmen fikk gå en runde fot i ”nabolaget”. Bortsett fra det fikk hun ligge i Biabedden sin og samle krefter til morgendagen. Mens den tobente nøt solen og utsikten og noe godt i glasset på verandaen til hytta.

28.04 Sykkeltur og fot

Jeg lovte både treningskompisene og meg selv i går, at nå skulle Carmen få fri et par dager før den store helgen med AK-debut.

Dermed ble det bare en sykkeltur i dag etter jobb, samt en liten runde med fot-trening. Håper hun hviler seg i form til Agder, at hun samler energi og konsentrasjon. Og at alt det oppsparte kommer strukturert ut i passe doser - he-he!

27.04 NLM-trening på myra

Onsdag er (stort sett) NLM-treningsdag.

Vi dro ut på myra i dag. Der var det på forhånd lagt ut noen områder å sende på. Noe som bød på utfordringer både for unghundene og de voksne.

Carmen hadde både gode og mindre gode dirigeringer i dag. Sinnsstemningen hennes var ganske het, spesielt ble hun “på tærne” av at det ble kasta tennisballer med ballkaster.

Det som var moro var å sende henne på skjult over et bredt dike. Det var tydelig at hun likte selve oppgaven; - ingen prinsessenykker der, nei. Hun bare spant av gårde, og forserte diket i stor fart.

26.04 Jaktcup Post 3

Så var det tid for jaktcupen å “bevege seg” ut i skogen.. Dagens tema var markeringer og for eliteklassen (som altså Carmen er med i!!) var det trippelmarkering.

To og to hunder på linje og det ble kasta tre markeringer. Så skulle vi snu oss 180 grader rundt, og det ble kasta tre til. Hundene skulle hente annenhver gang til hver sin side, lg vi kunne hente hvem vi vill, så lenge vi holdt oss på riktig side.

Markeringer er strategi, uten tvil. Den sist kasta var den vanskeligste for Carmen (og også for meg å huske!). Og sånn sett den det hadde vært lurest å hente først. MEN, samtidig var denne markeringen farlig nær en av de som ble kasta på den andre siden. Så, jeg turte ikke, og venta med den vanskeligste.

Nummer 1 løp hun rett på, nummer 2 lette hun aldri så lite, og nummer 3, ja, der måtte hun jobbe en del. Til slutt fant hun noe, men det så ut på kroppsspråket hennes som noe ikke stemte. Jeg kalte hjem og da hadde hun henta en tennisball. Så fikk hun hente den tredje dummyen også. Vi burde vel fått ekstrapoeng for en ekstra apport??

I alle fall fikk vi 15 poeng, og hevda oss altså ikke helt i toppen. Men, poenget med å være med i eliteklassen er jo, som tidligere nevnt, ikke å få mest poeng/vinne. Det beviste vi at vi kunne i Blåbærklassen i fjor. I år er poenget å få vært med i en konkurransesetting med litt utfordringer.

Mer om jaktcupen finnes på nettsiden for cupen:
http://www.retrieverjakt.com/jakt-cupen_2011/jakt-cupen_2011.html

25.04 Fellestrening på Ås

Ikke så langt å dra på trening i dag, kun noen km til de fine jordene til Mona. Og jammen ble vi 10 ekvipasjer på trening, med stort og smått. Det som var ekstra gøy var at vi hadde med oss tre damer som trener lydighet på Antrozoologisenteret, og altså har retrievere - en Golden, en Toller og en Labrador. Så var vi 7 stk fra avdeling Østfold med Labradoren.

Siden det var noen som var helt ferske og flere som trengte basic trening, begynte vi med jaktlydighet på jordet, - gå fot fram og tilbake. Carmen var ukonsentrert, synes jeg, men det har nok rett og slett blitt litt mye trening på henne i påska. Slitsomt å være hund når den tobente har så mange fridager!

Vi delte litt på oss og ”min” gruppe begynte med å legge ut nærsøk med smådummyer rundt en veltet rot. Så sjekka vi ut om hundene skjønte nærsøkssignalet. Carmen lå for øvrig på teppet sitt og slappa av mens dette pågikk.

Deretter tok vi en runde med ”firkanten” - vel og merke med grønne (ikke hvite) stenger. De ferske fikk prøvd seg på trinn 1 - altså sende tilbake til synlige. Gøy å se så flinke de var! Med Carmen testa jeg ut trinn 2, og erfarte, som før, at jeg må være TYDELIG med signalene - da går det greit.

På slutten fikk vi også tatt en runde med vilt - moro for de som ikke har fått prøvd det så mye.

Dermed er påska over. Og når regnskapet skal gjøres opp har vi vært med på fellestreninger daglig, fra Palmelørdag til i dag, bortsett fra én dag. Erfaringen er at det ble litt for mye for Carmen, nå på slutten. Håper hun tilgir meg! Jeg mener, - det er jo bare helt unikt med så mange fridager i et aldeles fantastisk vær. Det har jo vært sommer hele uka!

24.04 På kurs med Birgitta Staflund Wiberg dag 2

Ny kursdag i strålende vær. I dag var hovedtemaene vilt og vann.

Vi begynte med å ta én og én hund inn i skogen og de fikk et par markeringer. Siden jeg hadde nevnt Carmens holdning til kråker, fikk hun blant annet hente en kråke. Det gjorde hun faktisk helt suverent. Hun var enda kjappere i opptaket av den enn av anda.

Deretter fikk Carmen prøve noe hun aldri har gjort før - slepespor med kanin. Først en enkeltmarkering (jo da, kaniner KAN fly, bare de får litt hjelp!). Så fikk hunden se et nytt kaninkast på samme sted. Vi snudde ryggen til og gikk fot et stykke mens Birgitta slepte kaninen et stykke inn i skogen. Kort fortalt klarte ikke Carmen oppgaven. Da hun ikke fant viltet på forventa sted slo hun rett over i feltsøk og sprang rundt med høy nese. Rett og slett noe vi må trene på!

Hun avleverte viltet veldig bra, som vanlig. Men, hun har fortsatt litt lyst på det etter å ha avlevert. Dette tipsa Birgitta om å trene på ved å holde et vilt like ved henne og bare fortelle at dette er mitt. Så, en gang i blant la henne gripe det. Få det tilbake og legge det vekk. Men, for all del, hun har blitt mye bedre enn hun var på dette.

Hundene fikk så en viltmarkering på vann. Og der henta Carmen kråke igjen, men rista seg før avlevering. Fikk tips om å holde på manken til hunden for å dempe risterefleksen. Dette prøvde jeg utover dagen, og det funka veldig bra!

Litt mer om dette med å utsette hunden for fristelser og ta tak i problemene. Ingenting går over av seg selv, problemene må løses, ikke unngås. Hun fortalte eksempel med fottrening - at hun gikk med en ung hund i nærheten av små tynne trær, og ”utfordra” hunden på å gå på feil side av treet - for å lære den å holde seg tett inntil bena hennes.

Videre tok vi en runde på ”firkant-trening”. Altså at man lager seg en firkant og tråkker spor. Setter evt. pinner i hvert hjørne - NB! IKKE hvite ”lysende” gjerdestolper, men bruke noe hunden ikke ser, f. eks. i grønt eller rødt. Og denne firkanten må legges på forskjellig sted og i forskjellig terreng, gjerne med terrengskifte midt i firkanten, f. eks. halve på jordet og halve i skogen. Vanskelighetsgraden på terrenget må en øke etter hvert.

Trinn 1) Synlig apport på spor. En starter i et hjørne og legger ned en dummy så hunden ser, går fot med hunden til neste hjørne og sender hunden tilbake. Slik fortsetter en til en har gått hele runden rundt. Trinn 2) Usynlig apport på spor. Her bruker en tennisballer som en diskret slipper bak seg. Nå kommer ”kvitteringen” på om hunden har skjønt ut-tegnet. Trinn 3) Synlig apport av spor. Etter å ha gått runden rundt og lagt ned dummy, går en inn i midten og sender mot hjørnene. Trinn 4) Usynlig apport av spor. En legger altså ut uten at hunden ser, og sender fra midten. For øvrig fikk vi det tipset at vi kunne legge tennisballer i te for å få de til å lyse mindre opp, og altså bli mindre synlige for hunden.

Etter demonstrasjonen av firkanten skulle to og to hunder ut på jordet. Birgitta kasta en markering i hvert hjørne (vi stod i midten), og vi skulle snu oss etter henne med hunden fot, slik at den fikk markert alle. Så bestemte hun hvor vi skulle sende. Første utsendinga gikk Carmen rett på. Andre utsendinga avvek hun fra linja, og jeg var ikke ”der” med et støttende ”gå”, som Birgitta så riktig påpekte. Der kom usikkerheten fram, ja - definitivt min største utfordring. Men, jeg jobber med saken!

Dagens siste økt var på vann. Birgitta kasta ut fire markeringer og vi skulle sende om igjen og om igjen. Carmen løp som et prosjektil, men valgte en litt omstendelig vei ut. Og selv om jeg gikk litt nærmere vannkanten, valgte hun akkurat samme utgang og samme inngang hver gang. Litt vittig at nettopp på dette stedet var WT sin vannpost i fjor, og da gjorde hun akkurat det samme. Det var jo dette med rette utganger i vann som var utfordringen på slutten av sesongen i fjor, så dette er ”gamle synder”, som vi må ta tak i videre framover.

Ellers var det en kanon avslutning på den siste. Der så nemlig ikke Carmen dummyen, for den var havnet under noen blader. Da jeg blåste nærsøk grep hun det nærmeste hun fant, og tenkte å komme hjem. Da jeg ba henne fortsatt ”gå”, så hun litt forvirret ut, men svømte videre utover MED pinnen i munnen. Hun svømte i land på ei øy og jeg blåste stopp. Hun reagerte supert på fløyta og adlød også høyre - la på svøm, men litt forbi dummyen, og i land på et lite nes. Ny stopp, venstre og nærsøk. Hun tok alle kommandoer helt suverent, var altså utrolig lydhør på vann. En virkelig flott erfaring med den lille prinsessen.

Noen ting vi snakka om til slutt. Birgitta fortalte at hun ikke drev med den type trening hvor hunden bare skal sitte og se på at en kaster en haug med apporter som hunden ikke får hente i ung alder. Og her kommenterte hun at det var påfallende at de to i gruppen som hadde hunder med tendens til å knalle nettopp hadde trent sånn. Hun mente at denne form for trening lett blir nok en ”øvelse” for hunden, noe den gjenkjenner og kan. Men, så viser det seg at i ”skarpt lege”, så funker ikke stadga likevel. Selv lot hun unghundene knallapportere i begynnelsen - siden hun ikke ville dempe farta på dem. Så hanka hun dem inn etter hvert. Til dette siste tenker jeg nok at den metoden sannsynligvis passer best for en dyktig trener, men kan være litt mer kinkig for en som er fersk og har en het hund….

Hun nevnte også at når vi trener skal vi lete etter terreng hvor vi i en reell jaktsituasjon virkelig hadde trengt en hund. Altså IKKE der hvor det er lett for oss å komme oss fram.

Inntrykkene etter dette kurset er mange. Jeg er veldig glad for at Anne-Lise tok initiativ til arrangementet, at jeg fikk anledning til å gå på kurs hos dyktige Birgitta og at jeg valgte å bli med. Frister helt klart til gjentagelse med kurs hos Birgitta; - jeg får se hva våren bringer av erfaringer med Carmen, og hva vi er klare for til høsten.

Tror mye av det vi har snakka om og det jeg har tenkt på kan oppsummeres i et veldig kort ”ikke være så redd når jeg trener”. Ta sjanser, være selvsikker og trygg!

23.04 På kurs med Birgitta Staflund Wiberg dag 1

Vi dro av gårde på kurs på Dikemark i dag, med nybegynnerkurs Birgitta Staflund-Wiberg. Der var vi samla 8 ekvipasjer; - 4 Flat, to Jaktgolden og 2 Jaktlabber. Strengt tatt er vel ikke Carmen helt nybegynner lenger, hun er jo kvalifisert for AK-start, og det tror jeg ingen av de andre deltagende hundene var. Men, den gangen vi meldte oss på kurset hadde hun jo ikke starta i BK enda. Og dessuten ville jeg ikke la anledningen gå fra meg når en så flink instruktør faktisk skulle ha kurs bare 5 mil unna.

Først ble vi utfordra på å presentere oss ved å fortelle hva ved vår personlighet som var bra og dårlig ift å føre hund. Nettopp fordi det er førervare hunder vi har blir de et speilbilde av oss. Hm. Det var litt av et spørsmål - og et ganske personlig spørsmål. For egen del er det definitivt at jeg kan bli usikker og nervøs som ødelegger mest for Carmen. På den positive siden er jeg konsekvent med henne.

Birgitta snakka litt hundetreningsfilosofi - at det er viktig at vi lærer hunden riktig atferd og utvikler en bra relasjon med den, og ikke driver med ”øvelser”.

På dagens første ”post” skulle hun teste hundens stadga. Vi gikk en og en vekk fra stamplass med hunden fri ved fot. Så stod vi og ventet mens hun kasta OG sa ”JA!”. Mange av hundene løp da på hennes kommando, inkludert Carmen. Dvs da hun gjorde et byks framover stoppa hun opp et øyeblikk, men fortsatte så til dummyen.

Hm. Ny runde i tenkeboksen på dette med signaler og kommandoer på markering, kjenner jeg….

Tilbake på stolsekken snakka Birgitta om å tørre å utfordre hunden og trene på det som er vanskelig. ”Friste” den ved å bruke feil kommando ift. det den SKAL gå på, for å lære den hva som gjelder. Jeg skjønner jo at det er litt enklere å drive med fra ung alder når du vet så inderlig vel akkurat hvilke kommandoer og signaler du skal bruke. For oss ferske i gamet er jo det i seg selv noe å finne ut av…

Uansett - det handler om å utfordre hunden og seg selv. Ikke gå rundt problemene, men ta tak i dem. Se problemer som nyttige utfordringer å bruke i treningen. Få utnytta anledningen til å fortelle hunden akkurat hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha.

Videre fortalte Birgitta at hun ikke begynte med stadga-trening før hunden var ca et år. Hun lot dem faktisk knall-apportere fram til da, fordi hun ville opparbeide høy fart på dem. Og når de var 7-8 måneder gamle begynte hun med fot-trening langs et steingjerde, slik at hun fikk de til å gå nært foten. 20 minutters økter anbefalte hun.

Deretter stod vi alle på linje. Så gikk én og én ekvipasje fram og la ut en dummy, fot til Birgitta som stod ute på jordet. Birgitta kasta en markering, og vi skulle sende hunden på den vi selv hadde lagt ut. Så skulle vi sende på markeringen.

Det jeg observerte med Carmen var at hun var veldig lav på begynnelsen av dagen. Vet ikke om hun rett og slett var sliten etter mye trening i påska. Om hun ble litt trykka av å møte mange ukjente hunder på én gang etter å ha trent med kjente i den siste tiden. Eller hva..? I alle fall måtte jeg ”piffe” henne opp litt for å få fram gleden. Selve momentet gjorde hun for øvrig fint.

Etterpå hadde vi sidedirigering. Vi la igjen ut dummy til siden for hunden, gikk på avstand, Birgitta kasta til andre siden, og vi skulle sende hund. Her måtte jeg vente ut Carmen en stund, siden hun fokuserte på noe bak og til siden for meg (folk som passerte). Men, etter en del sekunder tok hun blikk-kontakt og jeg kunne sende henne til høyre.

Birgitta snakka litt om at alle dirigeringsøvelser ideelt sett skal simulere at vi skal ha inn et skadeskutt vilt. Viktig å tenke på det når vi legger opp treningen. Selv gjorde hun det gjerne sånn når hun la opp trening, at hun brukte vilt i snøre. La det ned på et punkt og slepte det et stykke bortover. En bør tenke så ”jaktlig” som mulig i treningen.

Så litt om det å trene en hund på under året. Her la hun vekt på de andre tingene enn apportering. Fot, innkalloing, nærsøk og stopp; - altså uten apportering. Og stopp tok hun med i alle sammenhenger. Altså blåste fløytesignal ved fot osv. - og hun brukte IKKE tennisball til belønning.

Det siste vi gjorde før (litt sen) lunsj var en slags jaktsti, hvor hunden fikk være med ut og se det ble lagt ut oppgaver. 1) Et lite nærsøk i en steinur. 2) Et feltsøk med 5 dummyer i skogen. 2) En minnesmarkering på jordet. Så skulle hunden først gjøre feltsøket, så hente minnesmarkeringen og til slutt gjøre nærsøket.

Carmen lå fint, uten å være bundet, på teppet sitt ved sekken min. Og jeg gikk fra og tok litt bilder av de andre. Men, når turen kom til en Flat som fikk høre Birgittas ”bassrøst” fordi den ikke viste respekt for fører, ja, da gikk jeg tilbake til Carmen. Stakkars lille veke hunden lå på teppet sitt og skalv av de skremmende lydene ute på jordet. Dermed trente jeg litt kontakt med henne. Hun var tydelig prega av lydene; - hun tok nemlig godbitene litt nølende. Men, humøret steg fort.

Før det ble vår tur fikk hun hilse litt på og leke litt med Birgitta. Carmen var ganske rask og effektiv på de fire første dummyene i feltsøket, på den fjerde lette hun litt. Så var det dirigeringen mot minnesmarkeringen, da. Da fant hun på noe rart - forsvant ned i hjørnet av jordet og ”drev” med noe, kom ikke på innkalling (fant etterpå ut at hun måtte på do - typisk!!). Nærsøket til slutt gikk også greit.

Noen ord om trening på søk så lenge en er på det stadiet at hunden skal få se - her bør en kaste de nærmeste sist, slik at påvirkningen er størst på de en vil hunden skal hente først - de nærmeste.

Til slutt hadde vi en runde på vann. Markering først, så flytta vi oss lenger unna, og ny markering. Deretter dirigering (som var kasta ut mens vi hadde ryggen til, på vei lenger unna). Carmen klarte seg bra helt til vi kom langt unna, på toppen av jordet. Da løp hun litt fram og tilbake langs bredden. Så, jeg kalte hjem og sendte på nytt, og da funka det. Hun rista seg før avlevering bare én gang på disse apportene.

Klokka ble faktisk 18 før vi gav oss. Etter en fantastisk dag i penværet.