Det er herlig med sommer! Hva passer vel bedre en lys sommerkveld enn å dra til et tjern og trene med gode venner.
Jeg tok faktisk med meg Petra i dag selv om treningskompisene hadde AK-hunder. Carmen fikk vente i skyggen i bilen. Tross alt var det jo bare Carmen det dreide seg om hele helgen, mens Petra venta i bilen.
Vi gikk altså til et tjern og jeg påtok meg jobben å gå over til andre siden og kaste markeringer til de to treningskompisene. Så fikk Petra en markering borte hos dem. Jeg la igjen to dummyer til hver av de tre hundene og kom meg tilbake til stamplass. Så ble hundene sendt til området.
Petra hadde jo ikke stått og sett fra riktig side at det ble kasta, men etter å ha sett de andre to hundene svømme over, var det ikke noe problem for henne å klare det.
Vi kåla litt med avlevering helt i begynnelsen, man ganske kjapt fikk vi riktig så god dreis på det. For Petra er ikke det med risting noe problem, hun virker veldig ubesværa av å være våt i pelsen. MEN, jeg må være på vakt ETTER avlevering, siden hun da kan ha en tendens til å få ”labbefnatt”, altså at hun vil rulle seg rundt i lyngen og liksom skli sidelengs bortover.
AK-hundene fikk til slutt en dobbeloppgave med en markering til siden for dirigeringen over vannet. Så skulle dirigeringen inn først.
Så bytta vi på, sånn at en av de andre ble stående igjen på stamplass og vi andre to gikk rundt. Petra fikk hente en markering der, før treningskompisen kom rundt og vi alle skulle sende hundene over.
Vi hadde med vilje gjort denne oppgaven litt vanskelig, med at det på andre siden var en halvøy hundene måtte forsere for å komme til området. Altså først svømme over tjernet, ta seg over halvøya, noen få meter til med svømming, og så land. Vi hadde gjort det FOR vanskelig, viste det seg. Heller ikke AK-hundene knekte denne koden umiddelbart.
Jeg angra på at jeg hadde gjort det såpass vanskelig for Petra. Siden jeg ikke har annen styring enn stopp der ute, ble dette umulig å få til.
Dermed gjorde jeg en vellykka avslutning på treningen for Petra med markering i siv på den andre siden (ikke lengre enn at vi damene klarte å kaste dit).
Tanker etter kveldens trening: Rent stressmessig er det ikke noe problem å ta med Petra på trening av denne typen, selv om de andre hundene er på et høyere nivå. Motivasjonen hennes for å jobbe og vannpasjonen er stor, så det driver henne bra ift arbeid ved/på vann. Samtidig er hun ikke verken gal eller hysterisk ift vann, men helt kul. Avleveringene går i det store og hele bedre og bedre. Risting er ikke noe problem, og heller ikke terrengskifte i form av å gå i vann eller det å svømme langt og over til andre siden.
Dermed ”trenger” vi ikke nødvendigvis mengdetrening på vann, men trenger å trene styring på land. På tide å komme mer i gang med forskjell på side- og ut-dirigering, f eks.
Nå har vi hatt noen fine treninger med ungdommene på mandager og i dag stod vilt på programmet. Men, først litt dummy-trening.
Vi lagde et par områder for fremmadsending i dag. Gikk ganske langt i skogen, over tuer, trestammer, nedover og oppover i terrenget. Og la til slutt ut dummy i en kvisthaug. Så trakk vi oss lenger og lenger unna og sendte hundene.
Dvs vi la også inn forstyrrelser underveis. Kasta til siden for fremmadsendingslinja sånn at de etter hvert måtte passere områder til siden, som jo var interessante.
Dette viste seg å bli en veldig bra trening. Ikke fordi hundene gjorde helt rett, men faktisk nettopp fordi de gjorde noen feil - altså trakk mot fristende områder til siden. Men, der var det jo ikke noe å finne. Og vi fikk mulighet til å kalle hjem og begynne på nytt. Og da lyktes de når de løp rett fram dit de fikk beskjed om. En befesting av vårt håndtegn, altså.
Vi gjorde på lignende måte til to steder i skogen. Og du verden så flinke de var på å løpe langt rett fram til kjent område. Dessuten brukte vi pels- og fjærdummyer som en slags oppvarming til vilttreningen vi avslutta med.
Spennende med vilt og Petra - veldig lenge siden sist vi prøvde. Jeg synes det gikk ganske greit, selv om innkomst og avlevering ikke var perfekt. Vi får bare fortsette og pøse på med mengdetrening på vilt framover. For, vi trener jo selvsagt mot AK og også varmtvilt, selv om Petra ikke en gang har starta i BK!
Først rengjøring av hytta og så kurs.
Vi begynte i dag med en øvelse på nærsøk uten at hundene ser føreren. Én og én ekvipasje gikk ut til et gressområde med hunden, la igjen dummy og satte igjen hunden. Så skulle vi gå på avstand til vi var ute av syne for hunden, blåse stopp og så nærsøk. I neste runde sendte vi på en dirigering til samme sted, blåste stopp og søk på antatt sted.
Skal vi blåse stopp før søk eller ikke. Kommer an på hva slags individ en har. Hvor stor fart hunden har. Som det ble sagt i går – en hund som feilaktig går ut av søksområdet skal ikke handels inn igjen, men få beskjed om at det er galt. Ut og plassere hunden på riktig sted.
Vi fortsatte med en walk up med fem oppgaver, to områder som var lagt ut og tre dummyer fra apportkaster. Ganske kjapt mista vi den ene launcher-egget, sånn at det ble fire oppgaver for hver runde.
Dette var bra markeringstrening for oss tobente også – huske to-tre av gangen, og etter hvert som de hadde landa på mange steder gjaldt det jo så klart å huske den siste aktuelle.
Hvordan gikk det så med Carmen? Litt av hvert. Hadde en runde med at hun ikke hørte på anvisningen min, så jeg løp ut og gav beskjed.
Etter lunsj gikk vi over til å trene vann. Her var det dobbeltmarkeringer.
Fikk masse bra ikke-riste-trening på Carmen ifm ventesituasjoner. Det ble snakk om dette med ikke å riste seg i på vei hjem fra vann. Gå langt unna vann, sånn at hundene må løpe langt med våt pels. Ikke så farlig om de rister seg like i nærheten av oss, bare de har løpt langt først. Kan også bruke en belønningsball når det har avlevert, sånn at de umiddelbart løper videre, uten «tid» til å riste seg.
På slutten fikk de to elitehundene i gruppa prøve seg på en fremmadsending på skrå inn i sivet der de tidligere hadde henta markering. Jeg strevde med å få Carmen til å gå på skrå ut i vannet, hun ville prøve å finne en vei som innebar lite svømming.
Så var kursdagen over og nok en gang har jeg fått masse å tenke på. Det er særlig dette med hvordan jeg ønsker å handle som virkelig er en sånn modningsprosess. Etter denne helgen er jeg opptatt av å ta meg bedre tid på utsendingen, også ifm en markering. Trene mer på at Carmen skal følge foten min når jeg står og beveger meg på linja. Reise seg opp, lene seg litt fram når vi markerer. Så litt tilbake og sette seg ned når det er noen andres tur.
Vi hadde en felles avslutning for alle gruppene og kunne takke våre fantastiske oppdrettere Anita og Jörgen for at de står på og følger opp valpekjøperne sine og lager dette fine arrangementet for oss, år etter år.
Tradisjonen tro – kenneltreff med Thorsvi på Herfallet i slutten av juni. Jeg ankom i går ettermiddag etter å ha kjørt ca 35 mil. Skulle dele hytte med et par jeg ikke hadde truffet før og deres ene hund. Jeg hadde jo med meg begge mine.
Lørdag fikk Petra være i bur i hytta mens Carmen og jeg dro avgårde på kurs. Jeg var heldig og var på en gruppe som hadde dyktige Kicki Pilenås som instruktør.
Først ble det litt snakk om rutiner ifm med bruk av kobbel og kommandoen sitt. Både kobbel på og kommandoen «sitt» betyr ro, nå skjer det ingenting, bare slapp av, det er ikke din tur.
Står en på linje er det ønskelig at hunden står ved fot og følger med på en markering. Først når en annen hund er sendt kan en si sitt til hundene, og formidle at det var ikke din tur denne gangen.
F eks i situasjoner hvor instruktøren står og prater og ingen hunder umiddelbart skal få en oppgave – sitt. Hunden skal aldri flytte seg fra en sitt-posisjon (kan selvsagt legge seg). Vi må alltid gå tilbake og hente en hund som har fått beskjed om sitt. Aldri kalle inn fra sitt.
Si Bli når en skal gå ifra for senere å kalle inn.
Vi begynte med en øvelse hvor vi gikk på linje etter å ha satt igjen en hund. Det ble kasta en markering bak den hunden som var satt igjen, Så var opplegget at eiere kalte hjem med ryggen til hunden og mens vi gikk på linje. Så ble hunden sendt på markeringen.
Viktig å trene innkalling. Masse innkalling, også med voksne hunder. Kule belønninger, kasta ball.
På høyere nivåer trenger en at hunden (og vi) er trent på å takle stress. Dermed må en få opp stressnivået på trening.
Kommunisere med hunden etter en markering – «Husker du hvor den der?».
Gå ut av linja for å dirigere, ha fløyta klar i munnen. Når en har fått kontakt med hunden og den er på vei hjem kan en rugge inn på linje igjen. Så står en på rett sted når en får dummyen i hånd og kan enkelt levere den videre til dommeren,
Carmen var lugn på linja. Jeg trente veldig bevisst på at det var forbudt både å spise gress, snappe etter innsekter og riste seg overdrevet. Det ble veldig mye bra sitt-trening, siden vi gikk og vassa i kløver og humler hele dagen. Nok av fristelser, altså. Hun var veldig lugn, men da hun kom på innkallingen med ryggen til, og jeg ble litt entusiastisk i skrytet, ble det litt hopp og sprett. Hun visste for øvrig godt hvor tennisballen var.
Bruke hender til å anvise retning på nærsøk? Trene med å stå med hendene på ryggen hvis vi ikke vet akkurat hvor.
Vi må bestemme oss for hvor stort vi mener søksområdet skal være. Det er lov for hunden å ta avstikkere ut i stjerneformasjon fra området, for så å komme tilbake igjen, men det er ikke lov å skifte område totalt. Det siste må rett og slett korrigeres. Ut til hunden og fortelle at dette ikke var bra.
Så fikk vi prøve oss på en øvelse som vi gjorde i fjor også. Vi var fire stk «inne» av gangen og stilte oss opp i en ruter-formasjon, hvor vi stod en ekvipasje i hvert hjørne og alle fulgte med i samme retning. Dermed ble én ekvipasje stående lengst fram, to på linje litt bak, og en helt bakerst. Så ble det kasta markeringer foran oss og instruktøren bestemte hvem som fikk hente. Hundene måtte dermed takle at en annen hund kom løpende bakfra og forbi, og også at eiere av knallende hunder brølte til.
Carmen klarte seg bra, hun er jo en hund som nærmest aldri knaller. I tillegg klarte hun seg uten å bli satt ut av at andre eiere korrigerte hundene sine.
Ellers trente jeg jo på handling, - få Carmen til av seg selv følge venstrebenet mitt fra sitt og opp i stående når jeg lente meg fram for å følge med på markeringer. For så å «synke» bakover og sette seg ned når jeg lente meg tilbake igjen, - altså når det ikke var vår tur.
Skal en så gjøre hunden oppmerksom på en markering ved å be den passe på eller peke? Vi «skjemmer bort» hunden hvis vi gjør det hele tiden. Greit å spare til det virkelig er behov, og vi ser at hunden ikke følger med på noe viktig. Ta fram dette når det virkelig behøves.
Jeg synes Carmen kom seg hva gjaldt å følge bevegelsene mine. Hun var stadig, tyst, kul og markerte bra. Men, hun var kanskje litt «seig». Noe som kan skje hvis det blir litt lenge mellom oppgavene, at hun liksom sovner litt.
Så var det bra å nok en gang bli minna på at det viktige ikke er å få hjem apporten, men veien dit ot tilbake.
Etter en liten pause fikk alle hundene se at det ble lagt ut i to hjørner på jordet. Linja stod på hitsiden av en grøft som var mellom oss og områdene. Så var det to oppgaver i hver runde. En apport ble kasta bak linja ute på jordet. Etterpå skulle en av hundene sendes til ett av hjørnene.
Carmen henta markeringa på jordet greit, men gikk i feil retning på fremmadsendingen. Da jeg sa nei og kalte hjem og sendte på nytt, ble hun litt usikker, så noen andre fikk ta oppgaven isteden.
Så ble det litt prat om hvor vi som førere retter blikket når vi skal sende hunden på en markering. Ser vi på hunden eller ser vi på markeringen? Det kan bære helt galt av sted om vi ikke følger med på hunden i det hele tatt, og den sitter og ser i totalt feil retning. Vi må være nøye på at vi bare sender når hunden ser i riktig retning, og ikke på føreren.
Carmen fikk et nytt forsøk på dirigeringen, og selv om hun fortsatt nølte litt kom hun seg ut. Lot henne gå selv om det ble litt skjevt og handla henne der ute. Det er nemlig fort gjort å fullstendig ta motet fra henne, så jeg må balansere hvor streng jeg skal være.
Etter lunsj snakka vi litt om engelske instruktørers trening på at hunder skal hente fugl som har landa helt i nærheten av folk. Dette kan jo ha noe for seg når det er snakk om vilt som fra før ikke er tatt i av mennesker. Da vil jo ferten fortelle hunden at dette er noe som skal hentes. Verre å se anvendeligheten av den type trening med dummy. Det lukter jo masse av våre treningsdummyer og ofte har vi tvert imot lært hunden til at den IKKE skal bry seg om sånt som ligger strødd rundt oss på bakken.
Vi stilte oss opp ute på enga i to rekker med ansiktet mot hverandre. Begge rekkene kasta apporter på baksiden. Deretter ble det kasta én markering i det området som lå mellom de to rekkene. Etter at denne var inne ble en hund sendt gjennom området ut bak den ene rekka. Altså trene på å gå over gammel vitring.
Det er ikke feil at hunden sjekker en fert på vei ut. Har hunden fin fart gjennom et sånt område kan en legge på et «bra». Om den stopper og søker litt for mye kan en stoppe og så sende videre ut. Dette synes jeg var en mer logisk og enklere «oppskrift» å forholde seg til enn at hunden aldri skal få noe ekstra «ut-hjelp». En må vel, som alltid, se an individet og vurdere situasjonen.
Det var for øvrig flere som syntes det var vanskelig å gå gjennom området med gammel vitring.
Skal en blåse stopp før søk eller direkte i søk? I alle fall må en gjøre en av delene når en sender hunden på en dirigering Strent tatt skal jo hunden fortsatte rett fram inntil den får en annen beskjed.
Videre fikk vi prøvd oss på om hundene virkelig forstod søkssignal uten å se oss. Hunden ble først satt igjen i nærheten av en apport vi hadde kasta, så gikk vi over en liten bakketopp og ble stående usynlig for hunden. Blåste søkssignal og sjekka at hunden kunne reagere på dette uten å se oss.
Vi kan få til progresjon på det med å gå over innvitret område ved å begynne med korte avstander. Ha hunden sittende med front mot oss og vitre inn mellom oss og hunden, for så å sende hunden ut Så kan en rygge litt unna sånn at det innvitrede området er bak hunden, fortsatt når den sitter med front mot oss.
Til slutt denne dagen delte vi oss i 2 grupper og hadde satt opp en firkant av gjerdestolper. Vi la ut dummyer og hundene fikk hhv markeringer og ble sendt på dirigering i motsatt hjørne av der de hadde vært med og sett. (Her husker jeg rett og slett ikke detaljene på hvordan vi gjorde det).
Etter en lang dag med trening med Carmen, var det bare å komme seg ut på tur med Petra. Lille gul var lykkelig over å få svømme og kose seg. Og jammen ble det fot-trening også.
På kvelden koste vi oss med middag ute i den deilige sommerkvelden, og deretter fest til nærmere midnatt. Petra fikk være med på festen, som en kompensasjon for lite aktivisering tidligere på dagen.
Petra går altså på epilepsi-medisin. Et regime som betyr fast klokkeslett to ganger om dagen, hvor det også deles ut en godbit. Ikke så rart hun har litt forventninger til medisin-dosen, og - skulle det vise seg - også en liten pose jeg pleier å oppbevare tabletten i hvis hun får den ute på tur.
Siden jeg skulle på kenneltreff i helgen, løp jeg rundt og pakka på kvelden. Litt stressa og travel. Pilleboksen til Petra skulle ned i bagasjen, så jeg tenkte at jeg skulle gjøre klar morgendosen hennes og legge den på benken - i den omtalte lille posen. Kveldsdosen hadde hun fått.
Så kom jeg inn etter en runde ut i bilen, da, og ble møtt av en hund med deler av en liten plastikkpose i munnen. Ganske riktig - rampedyret hadde vært oppå benken (og jeg la den faktisk ganske langt opp på kjøkkenbenken) og forsynt seg med en ekstra tablett, bare en drøy time etter den originale kveldsdosen.
Hm. Den tobente ble selvsagt litt stressa og fant sporenstreks fram Felleskatalogen for å se på faren ved overdosering. Ble beroliga da jeg leste at overdosering begynner en liksom først å snakke om ved femdobling, og ikke en gang da er det noen stor fare på ferde.
Det eneste jeg så på Petra var at hun ble litt sjanglete, men dog ikke i nærheten av så ille som hun var de første dagene da vi begynte på medisin .
Ja, da har jeg lært DET. Fortsatt kjennes dette med å gi hunden daglig medisin til faste tider litt nytt og ikke helt ”på plass” hos meg. Men, jeg synes vi klarer oss ganske bra - Petra og jeg!
Vi var fire stk som fikk mulighet til å trene i gresseng i dag. Det er jo ikke ofte vi har grunneiere som tillater det, så det var stor stas med en sånn mulighet.
Ikke noe voldsomt avansert opplegg. Hovedvekt på markeringer i det høye gresset. Dette etter at vi hadde tatt en walk up langs den kortklipte kanten
Vi trente også på fremmadsending gjennom enga og over på andre siden. Ikke så lett å styre hunden i gress som er så høyt at den blir helt borte. En må liksom bare holde øye med hvor det beveger seg i gresset.
