Flere bilder kommer
Jeg har gått på mange jaktkurs de siste årene, men instruktøren denne helgen var et nytt bekjentskap - finnen Tomi Sakkinen. En mann med mange meritter, blant annet ble han nr to i det nylig avholdte svenske Unghundsderby (der Carmens oppdretter ble nummer én).
Oppsummeringen etter denne første dagen er - en fantastisk dyktig trener og instruktør. Virkelig god på å lese hund, individualisere problemløsning, og også lære bort lure måter å gjøre ting fra start. Han var også flink til å forklare hvorfor han gjorde ting.
Dessuten var det en ting som gikk igjen som en rød tråd i mye av det han snakka om- nemlig å la hunden selv finne ut av en utfordring, og ikke alltid ile til for å hjelpe den. Ikke overhandle og gjøre hunden hjelpeavhengig. Han vil IKKE ha en joystick-hund, det er uansett umulig for oss å styre en hund nøyaktig på kjempelang avstand. Ikke minst i en skarp situasjon hvor en skadeskutt fugl kan ha løpet av gårde i ly av vegetasjonen, noe vi ikke kan vite på avstand. Da trenger vi at hunden bruker luktesansen og søker selvstendig i et omtrentlig område. En joystick-hund duger ikke når det behøves selvstendighet. Hvis vi handler for mye stopper hunden å jobbe selv, og bare venter på hjelp.
Det er hundens luktesans som gjør at den kan finne apporter der vi selv har problemer. Hvis vi kan finne alt selv, trenger vi jo ikke hunden….
Opplegget denne helgen var elitehunder på formiddagen og unghunder/BK-hunder på ettermiddagen. Carmen først i ilden, altså.
ELLITEHUNDER
Vel, vi begynte med en introduksjonsrunde hvor vi fortalte litt om egen hund og evt utfordringer. Jeg nevnte Carmens uro rundt fot. For noen av hundene var bytteproblematikk det som ble tatt opp. Også når det gjaldt bytting snakka vi litt om det å la hunden velge selv. F eks at det ble kasta en forstyrelse når hunden var på vei hjem. Og IKKE kjefte eller ”neie” umiddelbart, men faktisk gi hunden sjansen til selv å ta den riktige beslutningen om å komme rett hjem.
Et annet tips før vi begynte med det praktiske var at folk ofte har det altfor travelt med å sende en hund på en markering, og dessuten gjør det hele enda mer stressende ved å si ”bli” til hunden diverse ganger. Sånn at den skrur seg mer og mer opp.
Bedre å være tyst, la det gå litt tid, gi hunden mulighet til å konsentrere seg og sende den når den har rette konsentrasjon.
Vi var seks ekvipasjer på kurs, - fire Labradorer, en Golden og en Flat. Vi starta opp med 3 stk på linja og det ble kasta en dobbeltmarkering. Området de landa i ble brukt om igjen. I hver runde var det én hund som var passiv og de andre henta hver sin. I løpet av tre runder fikk altså alle hundene vært på begge steder.
Carmens første markering var bra. Den andre, til en nedfallen trestamme, var ikke bra. Og instruktøren sa etterpå at han syntes jeg skulle la være å handle henne i en sånn situasjon, fordi Carmen ble stressa av det.
Etterpå tenkte jeg gjennom akkurat HVA som stressa Carmen. Tror rett og slett at jeg på en sånn markering ”synes ” at hun burde fikse det selv, så blir jeg litt ubesluttsom og lite tydelig når jeg omsider griper inn, - vingler mellom å la henne ta beslutninger og styre henne. Og det merker hun, sånn at hun blir frustrert over på den ene siden å oppleve å bli styrt og på den andre siden ikke få noe hjelp. Det gjelder å gjøre enten eller, altså. Og hvis jeg først går inn og styrer - må jeg reagere om hun ikke adlyder stoppsignalet.
Neste øvelse var at hundene fikk se at det ble lagt ut en dummy ved stamplass, før vi gikk i en trekant ut i terrenget, sånn at de ble sendt tilbake til stamplass fra et annet sted. Ingen spor å følge for den første hunden, altså. Dessuten gikk nå linja rett over der den ene dobbeltmarkeringen fra første runden hadde vært. Dermed måtte hunden over gammel vitring. Her ville han ikke at hunden skulle få diverse hjelp og kommandoer underveis, men bare én kommando. Og selv finne ut av det, at den faktisk ikke hadde fått beskjed om å stoppe, og dermed bare skulle fortsette utover.
Carmen holdt på feil side av noe høyt gress, så linja ble skjev. Jeg kalte hjem og sendte riktigere andre gangen. Fikk altså beskjed om å si nei, ikke sette i gang og blåse og peke. Si nei, kalle hjem og gjøre det på nytt.
Vi forflytta oss videre i terrenget, sånn at vi nå stod med retning mot samme stamplass, men denne gangen gikk linja over den andre av stedene dobbeltmarkeringen fra tidligere hadde landa. Nok en gang skulle altså hunden forsere et gammelt vitringsområde, og på bare én kommando, uten støtte underveis.
Her klarte Carmen seg fint, hun løp i en bue og holdt til høyre for trestammen. Men, så skjedde det noe der ute da hun skulle plukke opp dummyen. Etterpå kunne medhjelperen fortelle at det hadde vært en svær flue som hadde surra rundt, og det likte jo ikke Carmen.
Vi fikk introdusert en måte å handle på som gikk igjen i løpet av dagen, - nemlig å blåse hunden direkte i søk under fart, og ikke først blåse stopp.
I neste runde var vi tre og tre og stod på linje mot enga. Så snudde vi oss og kasta en markering bak hver av hundene våre, inn i skogen. Snudde oss tilbake og det gikk en markering foran hver av hundene. Én og én eier gikk over til andre siden av enga. Derfra skulle vi altså blåse innkalling og søk i fart.
Carmen kom fykende helt hjem første gangen. Andre gangen gikk vi tilbake og viste dummyen. Likevel kom hun rett hjem i stor fart. På tredje forsøket ble hun satt igjen der ute, rett ved dummyen. Og fikk direkte kommando om nærsøk. Og da klarte hun omsider oppgaven.
Så skulle altså hunden til slutt sendes over markeringsområdet og ut til dummyen vi selv hadde kasta ut i skogen. Dette klarte Carmen bra.
Videre hadde vi en øvelse hvor hundene fikk se at det ble kasta. Så gikk vi etter hverandre et stykke av en linje vi senere skulle bruke når vi skulle sende hundene tilbake. Men, etter noen meter vinkla vi og gikk i en bue. Vi lagde altså bare delvis et spor hundene kunne følge tilbake. Sånn kan en altså trene ”blinde” uten at de er helt blinde. Hvis hunden følger vår anviste linje ut, får den ”belønning” ved å komme på sporet litt før den kommer til dummyen.
Siste øvelse for elitehundene denne dagen foregikk på det kortklipte gresset ved åkeren. Én og én hund fikk komme fram. Så fikk vi prøvd oss på søk i fart siden det var kasta ut dummy i vegetasjonskanten som hunden ikke hadde sett.
UNGHUNDER/BK-HUNDER
Etter lunsj var det altså tid for Petra å gå på kurs. Også her var vi 6 ekvipasjer, to Flatter, to Golden, en Toller og så Petra som eneste Labrador.
Dette var jeg atskillig mer spent på enn kurset med Carmen. Jeg så for meg at instruktøren kom til å bli ganske så streng med Petra. Samtidig har jo Petra vært veldig grei på apporteringen i det siste, så jeg hadde vel et håp om at hun skulle oppføre seg ordenlig.
Før vi starta opp med det praktiske snakka instruktøren litt om forskjell på Labrador og Golden. Om en gikk mot en Golden ville den svare sosialt med å ville hoppe opp og ha kontakt. En Labrador ville vike unna, var vekere. Så valgte han Petra som demonstrasjonskasus. Ha-ha. Hun vek ikke en millimeter, selv når han nesten tro på framtærne hennes, bare kikka opp med nysgjerrighet og mot.
Petra var første hund ut i dag - på en enkeltmarkering. Og her kom problematferden fram, med at hun ikke ville komme hjem og avlevere. Og da fikk jeg et veldig bra tips. Kort fortalt tror jeg det kan oppsummeres i dominans og vekksortering av feil atferd.
Hunden trenes til ved innkalling å komme hjem og sette seg foran med hodet opp. Så får den kos og klapp, men må holde hodet opp mot eieren (en start på det å avlevere dummy). Stryke og klappe hunden og ikke akseptere at den prøver å vri seg bort, se et annet sted. Skape en ”boble” til meg og hunden. En suveren måte å trene ro på, med stressende omgivelser. Evt kan en gi godbit når hunden har funnet roen.
Når hunden etter hvert kommer med dummy - være nøye på å ta imot HUNDEN, og ikke dummyen. Ta imot hunden som om den ikke bærer på en dummy. Hunden får dermed ingen grunn til å stikke av med dummyen, for det er lov å beholde den en stund, så lenge den holder hodet opp mot oss. Stryke og skryte av hunden så lenge den holder hodet opp med dummy. Ja, dette ligner vel på sånn Keith Mathews demonstrerer på sine videoer. Rett og slett en slags hjernevask på at den eneste rette måten å være på ved innkomst med dummy er å holde hodet opp mot føreren.
Jeg har veldig tro på at dette er en måte for å komme inn i en ro-situasjon. Og jeg tenker at også i forkant av at en skal gå fot, går det an å ta en liten runde med ”du-og-meg-i -bobla” på denne måten. Kanskje underveis mens en trener fot også. Kanskje dette til og med er noe av svaret på hvordan få til ro-trening i fm forflytning/underveis i forflytning. Og dessuten i hverdagen ellers?
Har tenkt litt på at det jeg har lært Petra er avlevering med touch-metoden, og da gjelder jo å avlevere så fort som mulig. Ikke avvente og nyte å få holde på dummyen. På tide å også få rutine på at det er flott å holde på dummyen nære meg.
Ellers snakka han litt om dette med ikke-spise-gress-trening. Gi hunden et lite puff under haka som korrigering. Utsette den for fristelse ved å ta litt rundt på bakken foran hunden.
Så bevega vi oss ut i terrenget og skulle trene linjer. Her var vel stikkordet brudd på forventninger. La ut en i terrenget. Så skulle vi gå fot vekk. Da vi var tilbake til stamplass trodde jeg først det var meningen å snu oss og sende, men det var IKKE sånn vi skulle gjøre. For det var jo det hunden forventa. Tvert imot ble det kasta en dummy andre veien . Når forventningen til Petra var å hente den sist kasta, først da snudde vi oss og sendte på fremmadsendingen.
I en sånn øvelse kan en godt vende opp mot et tomt sted også, Vente til hunden har forventinger i den retningen, for så å snu seg i den retningen det ER en dummy.
Så fortsatte vi øvelsen med å sende til den ene og den andre av disse stedene, alt etter hvor hunden hadde forventninger - og da velge det motsatte stedet. Instruktøren ville ikke at vi skulle si fot i vendinger, bare lære hunden til alltid å følge med i forflytninger. Evt bruke kobbelet til å korrigere posisjon. Mange kommandoer øker stressnivået.
Her hadde Petra for øvrig bra avleveringer.
Ja, dette med brudd på forventninger og flere dummyer er jo ikke noe revolusjonerende, for så vidt. Og jeg har jo hatt ønske om å trene sånn fra start. Det er bare det at med Petra har jeg hatt så mye problemer med at hun har stukket av gårde, at å ha mer enn én dummy å passe på har vært helt umulig. Først nå i det siste har hun blitt såpass kontrollerbar at det er JEG som bestemmer (men ikke alltid….) akkurat hvilken hun får lov til å ta.
På markeringer i høyt gress tøysa Petra med å lete på helt feil sted. Hvis han leste at det hun drev med var tull, mente han en kunne korrigere med å snakke til hunden. ”Fy deg, hvor er det du har gått, du skal lete på riktig sted. ”
Han syntes atferden hennes var litt underlig, mente hun burde ha funnet dummyen kjappere og konkluderte med at det så ut som ”dummyen ikke betydde alt for henne”. Den konklusjonen er jeg helt enig i. Jeg tror Petra liker aller best å søke, ikke å apportere. Og DET tror jeg er svaret på hvorfor hun stikker av i bestemte settinger. Det er jo sjelden hun knaller når hun sitter og venter på å få hente en markering. Oftest stikker hun etter avlevering, når hun tror det er noe mer der ute et sted. Eller hun ikke har blitt helt ”ferdig med” et tidligere område. Med andre ord - når det er muligheter til å søke.
Rådene han gav ift motivere dummy-interessen var å la Petra knall-apportere, og også å ha med Carmen på trening og la Carmen hente hvis Petra tøysa med å lete på feil sted.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar