19.02 Prosjekt lavkarbo-foring av Petra

Som mange har fått med seg har jeg spekulert veldig på hva det er som gjør at Petras alle fire anfall har kommet rett etter hun har spist. For de tre anfallene jeg har observert snakker vi rett og slett om nesten på sekundet 2 minutter etter at hun begynner å spise (det er omtrent så lang tid hun bruker på å tømme matskåla).

Dette KAN bare ikke være tilfeldig! Men, akkurat HVA er det som skjer i kroppen hennes….

Så har jeg kommunisert litt med en nevrolog på veterinærhøyskolen (rettere sagt Dyreklinikken på NMBU). Hun mener at det er usannsynlig at rask stigning i blodsukkeret (uansett hva slags mat Petra får) skal kunne utløse epileptisk anfall. Derimot er det kjent at lavt blodsukker eller fall i blodsukkeret kan gi anfall, sa hun. I sistnevnte tilfelle er det typisk hvis hunden er på en lang og anstrengende tur med tømte energilager, altså før frokost… Og det er jo ikke DET som er forhistorien til Petra.

Videre sa hun at det med å stå med hodet bøyd og spise (jeg har jo spekulert på om det har vært noe med selve spisestillingen) heller ville gi kun bevissthetstap, og ikke kramper. Ingen vits i å sette maten på en krakk, altså.

Men, hvorfor denne underlige ”regelmessigheten” i anfallene, nei, det kunne altså ikke nevrologen svare på, men syntes det var faglig interessant…

Hm. Jeg klarer jo ikke helt å slå meg til ro med et sånt svar. Og min konklusjon er at det HAR noe med spisesituasjonen å gjøre, - men jeg tror det er en endokrinologisk heller enn en nevrologisk problemstilling. Hormonelt, altså! Ikke kjønnshormoner, men fordøyelseshormoner.

Jeg føler meg sikker på at ”noe” skjer med Petras blodsukker, insulin, kortisol, adrenalin… Kan det være at kroppen hennes så til de grader innstiller seg på maten som skal komme at hun rett og slett har et blodsukkerfall i forkant av måltidet? Når så maten settes på gulvet er forventningen og stresset på topp, og hun rekker ikke å få i seg nok næring før krampeanfallet er et faktum.

Jeg har jo fått spørsmål på FB om dette med stress tidligere. Men, Petra virker ikke på langt nær så stressa i fm mat som hun gjør i diverse andre settinger (f eks synet av et stort jorde eller en tennisball som triller). Likevel, - hva med det indre stresset? Og hun er jo så klart ikke avslappe i fm foring. Mer enn Carmen vaker hun rundt og venter. Også kan det jo hende at nettopp stress i fm foring igangsetter noen fysiologiske prosesser som ikke skjer i fm forventning om apportering eller løping.

Jeg vet ikke. Kjenner at en gammel veterinærutdanning kommer til kort her, og finner ikke ut av det tross diverse forsøk på Google. Men, den eneste logikken jeg har funnet så langt er at hun på en eller annen medisinsk måte må ha et blodsukkerfall. Og at dette utløser anfall.

Så, jeg tenker at stabilt blodsukker må være bra for henne, uansett nå hvordan de medisinske detaljene er… Og derfor fortsetter jeg optimistisk med prosjekt lavkarbo.

Denne uka har jeg kommet langt med prosjektet. Søndag var dagen for å ommøblere boden og skru ned hyller fra veggene, samt bære ting ned i garasjen. Mandag kom elektriker og fikk montert jorda kontakt i boden. Tirsdag kom fryseskapet jeg hadde bestilt. Og i går, onsdag, henta jeg 20 kg sekken med frossen Vom og Hundemat, som jeg altså hadde bestilt på en dyrebutikk i nærheten.

Jeg la den til tining på baderomsgulvet og allerede fra start kjente jeg stor skepsis til dette grisete prosjektet. Slakteavfall og til og med rått sådan som skulle halvtine inne på badet mitt!!

Da jeg stod opp i dag var altså første arbeidsoppgave å dele opp den ikke lenger fullt så frosne blokka i 40 deler a en halv kg i hver. Æsj a meg, for et griseri! Blodvann som fløt utover baderomsgulvet. Også håndtering av denne massen med slakteavfall. Veldig nye mer ekkelt enn de halvkilos pølsene jeg har brukt i foringen de siste par ukene.

På et eller annet vis fikk jeg delt opp, lagt alle 40 posene i fryseren og ikke minst vaska badet etterpå, MEN, konklusjonen min er at dette var siste gangen med 20 kg. Jeg synes ikke det virker greit, verken med frossent eller tint variant av dette. Selve oppdelingsprosessen er jo fryktelig uhygienisk. Med mindre en har et slags grovkjøkken eller kjellerrom som er egna til sånt bruk, så er jo liksom mulighetene enten å stå ute i hagen eller inne på badet. Begge deler virker ugreit. Ute er det enten skrekkelig kaldt å holde på, eller sommerstid med innsekter som surrer rundt og tiltrekkes av blodlukta. Og det å kontaminere badet har jeg jo nå fått prøve.

All mulig plunder med oppdeling - hakke med øks osv virker også veldig ugreit å holde på med. Og bestiller en ferskt får en jo problem med at fryseren ikke har innfrysingskapasitet til å ta hånd om så mange 10 talls kilo.

I tillegg til forurensning av eget bad, er jeg altså bekymra for kvaliteten på selve produktet. Synes ikke det virker greit verken å halvtine det eller å fryse det inn med for dårlig kapasitet. Det er noe med at jeg tross alt har hatt hygiene, bakterier og matforgiftninger som jobben min i en del år. Og dette virker altfor risikofylt å holde på med.

Hva er så alternativet? Jo, 5 kg pølser med frossent for som en så sager opp i frossen tilstand, har jeg funnet ut. Dette har jeg ikke prøvd ut enda, men det virker som den beste kompromiss-løsningen av pris, hygiene og ekstraarbeid. Så når jeg har brukt opp det jeg nå har i fryseren og skal bestille nytt, ja da blir et x antall 5 kg pølser neste gang. Så får vi se om det blir manuell eller elektrisk sag som blir tatt i bruk til oppdelingen. I hvert fall ikke øks, sånn som enkelte sverger til. Jeg er liksom ingen ”økse-dame”.

Så har jeg skjønt at noen sverger til Norwegian Polar. Der kommer 20 kg ”opprutet” og frossent, sånn at en kan banke på blokkene og få de til å løsne i kg-biter. Men, for å få det (nesten) like billig som V&H må en visst bestille over 400 kg, og det er jo litt vanskelig.

Med 5 kg pølser har jeg en å samhandle med like i nærheten, så det blir nok det jeg går for om noen ukers tid.

Ellers får altså frøknene mine nå ca 250 gram V&H om dagen og halv rasjon med tørrfor. Jeg er litt usikker på om det er for lite mat, synes kanskje Carmen har blitt litt tynnere. Også virker hun mer sulten, mindre fornøyd, liksom. Men, det er vanskelig å vurdere om det er fordi hun ikke blir ordentlig mett eller fordi dette kjøtt-foret smaker så vanvittig godt at hun ikke kan få nok at det.

Petras tørrfor-sekk er i ferd med å ta slutt, så snart skal jeg gå over til å gi henne bare V&H. Litt usikker på om jeg da skal gjøre det samme med Carmen og bare ha tørrforet stående som reserve i tilfelle jeg skal reise bort med dem eller sette dem bort til hundevakter. Det er nemlig mer jobb med å gi dem både tørrfor og V&H enn å gi dem bare V&H, - ikke minst fordi Carmens tørrfor må stå i bløt for at hun ikke skal kaste opp av V&H.

Vel, det ble tur i ettermiddag også - og da gikk jeg et sted det er veldig lenge siden jeg har vært - lysløypa like ved meg. Her er det jo naturlig nok ikke mulig å bevege seg når det er skiføre og skiløpere. Men, nå har det ikke vært skiføre her på Ås på noen uker og derfor trygt å bevege seg i løypene.

Denne lysløypa går eller tvers gjennom et storfebeite, og beitet er det gjerne dyr på fra april til oktober, og derfor altså utilgjengelig store deler av året. Store deler av skiløypa går nede i en skyggefull dal. Det som er bra med det, er at snøen ikke har rukket å bli til is. Så, det var faktisk ypperlige føreforhold når jeg vel kom meg ned i dalen. Hundene syntes det var artig terreng å utforske.

Men, så kom jeg ut på jordet ”mitt”, der jeg altså håpa snøen skulle bli litt til. Og kunne konstatere at de siste dagers varmegrader og vind har tært hardt på snøen. Bare å glemme å la dyra løpe rundt på jordet, for det var blitt ganske så grønt siden sist. Vi fikk pent holde oss i kanten, langs bekken, så vi ikke ødela avlingen for bonden.

På kvelden ble det som vanlig på torsdager en tur il hallen for innetrening. Veldig bra trening for begge to. Jeg prøvde meg med hjemmeleska til Petra - opptakstrening av rare dummyer fra hallgulvet. Synes hun var flin, faktisk!