Det er i grunn helt absurd å stå opp om morgenen og være helt uvitende om hvorvidt hunden kommer til å få krampeanfall i løpet av dagen eller ikke….
Petra var i ferd med å avslutte kveldsmaten sin og ble litt ”nølende” ved de siste tørrfor-kulene. Og jeg skjønte før hun kom ordentlig i gang, at Å NEI! Nå får hun anfall igjen - 3 uker og 5 dager etter forrige gang.
Denne gangen satte hun kjapt i gang med de voldsomme løpebevegelsene med bena. Hun mista de siste tørrforkulene ut av munnen og sikla voldsomt. Dessuten hakka hun tenner og kom med noen lyder. I motsetning til sist viste hun ikke noe aggresjon.
Anfallet varte ca 1,5 minutt, men på slutten sparka hun ikke med bena, bare lå og pusta voldsomt. Da var jeg litt usikker på om hun var ved bevissthet eller ikke. Jeg prata med henne hele tida og klappa og strøk på henne. Kanskje innbilning, men jeg synes hun responderte på kroppskontakt ved å sparke mindre med bena.
Hun prompa og jeg skjønte at hun trengte å komme seg ut. Fikk geleida henne forbi Carmen og ut i hagen. Vel ute i hagen, virka hun ganske ustø og bæsja hun mens hun gikk bortover, satte seg ikke ned.
Inne igjen vandra hun ekstra hvileløst omkring. Dessuten drakk hun masse vann.
Jeg føler meg skikkelig sliten, i tillegg til å være lei meg. Med usikre tider på jobb, ikke minst med om vi får beholde kontorplassen eller ikke, virker det helt umulig med en krampe-hund. Det er ille nok å reise fra henne en hel arbeidsdag og være 3 km unna med webkamera. Å skulle måtte dra enda lenger, være enda lengre borte og ikke kjapt kunne komme hjem, ser jeg veldig svart på. Det er rett og slett et regnstykke som ikke går i hop… Ikke alltid så lett å være alene-hundeeier.
De siste par månedene har jeg vært med i en Facebook-gruppe for hundeeiere med epilepsi-hunder. Mange av de som skriver der har hunder som går på medisin. Noen av dem erfarer at hunden blir anfallsfri med medisin, andre ikke. Alle som skriver noe om det beskriver bivirkninger, i hvert fall i innledningsfasen av medisineringen. Få av dem som skriver der virker til å ha bruks/konkurranse/jakt-hunder.
Så langt har jeg tenkt at jeg skal drøye med medisinering. Vil se an noen måneder, kanskje et år, for å se mønsteret før jeg tar en beslutning. Selvsagt under forutsetning av at det ikke blir ”for ille”, hva nå det betyr.…
Jeg konstaterer at hun nå i januar har repetert mønsteret for tre måneder siden, da hun for første gang fikk anfall. Da hadde hun også to anfall med tre ukers mellomrom. Sånn som hun altså har hatt nå i januar. Hvis hun følger opp trenden kommer hun til å få et par anfall med tre ukers mellomrom i april-mai. Og hvis dette repeteres gjennom året betyr det noe sånt som åtte anfall i året.
Ja, her er det veldig mange ”hvis”. Og det er masse jeg lurer på om denne sykdommen.. Hvor mange hjerneceller ødelegges ved hvert anfall mon tro? Blir hun varig redusert av disse anfallene? Hva skjer mellom anfall? Har hun ”bortfall” som reduserer konsentrasjonen uten at jeg merker det? Hvordan skal jeg i tilfelle ta hensyn til det i treningen…
Mest av alt lurer jeg selvsagt på hvordan det skal gå…
Blir liksom en helt annen verden å tenke tilbake på dagens fellestrening med søndagsgjengen. Den fantastisk fine oppvarmingen hvor vi (eller dvs treningsansvarlige) gjorde den ellers så kjedelige transport-etappen ned til jordet langs stien til en oppgave i seg selv. For ikke å si mange oppgaver. Fot i sikk-sakk framover på stien. Sitt og bli og innkalling forbi de andre ekvipasjene. Legge igjen dummy på veien, som hunden skulle hente på vei hjem. Hunden i sitt og bli, og dummy bak hunden, kommandere ut på avstand. Hunden sitt og bli, og dummy bak hunden, så innkalling og til slutt utsending. Helt til slutt la vi ut flere på stien og hundene ble så sendt ut og måtte lenger og lenger ut for å finne dummy for hver ekvipasje som hadde henta inn. Petra klarte seg bra uten noe forsøk på galskap.
Er også rart å tenke på apporteringsøkta vi hadde på jordet med lange rette linjer i vifteformasjon ut fra stamplass. Vi lagde spor i snøen og la igjen flere på hvert område der ute. Her var også Petra flink til selve oppgaven - altså løpe riktig rett fram. Som vanlig litt krøll med opptaket. Kun ett feilskjær ved avlevering, ellers veldig bra.
Og - lille, plaga krampehunden min hadde et tilfelle på jordet i dag hvor hun framførte rene elite-lydigheten. Det begynte med at hun ble sendt på en fremmadsending og framme ved dummyen fikk øye på at det var enda flere lenger ut. Så, egentlig var hun vel i bytte-modus, selv om hun ikke hadde rukket å plukke opp den første. Jeg blåste stopp, og da hadde hun rukket å komme ut til dummy nr to. Hun stoppa vakkert like ved den feil dummyen, og lot seg faktisk kalle hjemover, for så å plukke opp riktig dummy. Du verden!
Veldig styrbar, altså - men det var den grunnapporten, da…….
Jeg klarer nesten ikke å skjønne at alt dette har skjedd på én og samme dag. Alle mulige fremganger og problemer i treningen blir liksom så smått når en da kommer hjem og får en påminnelse om at hunden er kronisk syk. Disse krampene kommer til å fortsette. Eller vi må starte med livslang og bivirkningsfull medisinering….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar