05.01 Herlige barmark!

I dag var det nesten ikke regn, og det var heller ikke vind. Men tilløp til sol og noen varmegrader. Ingen sak å være blid, da!

Vi var to stk med unghund som trente på et flott jorde i nærheten. Dagens tema var terrengskifte over bekk. Du verden så mye vann det er i den bekken om dagen!

På vei ut til terrenget boltra de to unge seg i bekken. Petra la riktig på svøm fram og tilbake. Og vi tobente ble kanskje litt ”lurt” av denne voldsomme entusiasmen som hundene viste for å bade, tross de få varmegradene i lufta.

For, da vi skulle prøve å sende dem på fremmadsending over bekken, var det ikke fullt så enkelt. Vi fikk rett og slett inntrykk av at de syntes det var for kaldt å måtte uti den bekken nok en gang.

Vi får vente til vannet fryser eller det er litt varmere i været, kanskje?

Vi forlot bekken og gikk til et område på jordet hvor vi kunne bruke en liten øy. Så stod én av oss ved øya og den andre ute på jordet. Medhjelperen kunne dermed legge flere godbiter i skåla når hunden hadde kommet og spist de som var der.

Dette var enklere for hundene enn å forsere bekken.

På slutten gjorde vi en vri på oppgaven ved at vi la ut en dummy til dem istedenfor dummy. Petra henta for øvrig dummyen så fint som bare det!

Det ble en kort trening, siden treningskompisen måtte videre. Men, vi kunne i hvert fall konstatere at dette var super trening. At en kan bruke godbitskål til å jobbe med signaler og terrengskifter. Og at det er veldig greit å være to, for å slippe å gå så innmari mange ganger fram og tilbake.
Også var det ganske lurt å starte med godbiter, få trent inn minnet om stedet, og så avslutte med dummy.

Før vi forlot området sørga jeg for å legge ut noen dirigeringer til Carmen. Sånn at når jeg hadde satt Petra i bilen var det Carmens tur til aktivisering.

Må si Carmen er i slaget om dagen. Hun er slank og muskuløs og sprek som en loppe. Barnslig glad og full av futt og fart. Herlig å observere henne, ser ut som hun stortrives med livet!

På vei ned til området gikk jeg fot med Carmen og hadde med meg tennisballkasteren. Hun blir jo litt ekstra ”på” da, og venter intenst på at jeg skal kaste. Så det ble den del kast i busk og kratt og noen ut på jordet.

Én av disse apportene viste seg å bli skikkelig kul! Jeg kasta tennisball inn i skogen og der går terrenget nedover, så jeg så ikke akkurat hvor ballen landa. Carmen ble borte lenge, og jeg hørte hun romsterte inni der. Til slutt gikk jeg fram til kanten og kikka. Og kunne se at hun var intenst opptatt av noe. Ballen hadde landa ned i rotsystemet på et tre, hvor det altså var huller og ganger. Og hun hadde litt av en jobb med å få tak i den. Fikk selvsagt litt oppmuntrende tilrop fra meg og masse skryt når hun kom hjem med ballen.