Vi hadde ettermiddags ”økta” i dag og kunne ta det med ro om morgenen. Dagens terreng var den såkalte Fjellgården - et kjempefint terreng med eng delt av en liten bekk, et par ”øyer” med vegetasjon, skog rundt og også noen fantastiske, digre kvisthauger.
Jeg hadde gjort meg noen tanker etter gårsdagen, og hadde lagt en strategi for hvordan jeg skulle håndtere Carmen. Hovedtanken var IKKE å bli med på ”stakkars meg”-sinnsstemningen hennes. At uansett hva som skjedde av andre hunder og føreres atferd, skulle jeg ikke ”støtte oppunder” det. Så, - istedenfor å gi henne oppmerksomhet, snakke til henne, gi godbiter og ”trøste”, skulle jeg ignorere henne mest mulig.
Jeg anstrengte meg for ikke å gjengjelde blikk-kontakten, ikke ta noe særlig på henne, ikke snakke til henne, og hun fikk ikke en eneste godbit. Det funka suverent! Hun virka mye roligere og mindre frustrert enn i går. Tror jeg klarte å smitte over ro og trygghet til henne. Dermed ble det mindre gress-spising, og mindre frustrasjon. Vi hadde bare én episode hvor hun ikke ville gå ut på første forsøket.
Vi begynte med enkeltmarkeringer mot en liten treklynge nede på jordet. Faktisk hadde hun da et par æresrunder i fm avlevering, muligens fordi det satt noen tilskuere bak linja, som hun liksom måtte bortom. På tredje apporten skrøt jeg av henne på vei hjem, og da virka det som hun ”kom tilbake i sporet igjen” og avleverte ordentlig. Og, med unntak av en apportering av en tennisball, var resten av dagens avlevering helt suverene!
Neste øvelse var skikkelig morsom. Det var som sagt noen digre kvithauger inni skogbrynet. Der hadde Johnny gjemt noen dummyer, og vi skulle sende hunden mot kvisthaugen og få de til å nærsøke i den. Her var poenget å få hunden til å holde seg i kvisthaugen, og bare bryte inn hvis den begav seg på tur utenom. Han ville at vi bare skulle blåse nærsøk for å sette dem i gang, og etterpå kun ty til fløyta hvis de gikk utenom.
Det viste seg at dette var en ganske vanskelig øvelse for de fleste hundene. De ville helst lete rundt, og kvisthaugen ble et gedigent terrengskifte. Carmen måtte få litt hjelp til denne øvelsen ved at jeg ble med bort og oppmuntra henne til å lete i haugen, og da gikk det bra.
Deretter skulle vi dirigere hundene mot den samme treklyngen som de tidligere hadde hentet markeringer i. Så gjaldt det å få de til å holde seg i treklyngen og søke. Hvis de gikk utenfor skulle de stoppes og dirigeres inn igjen.
Så gikk vi litt på linje, og det ble kasta både foran og bak. Knepet var å få snudd seg og markert sammen med hunden. Dette synes jeg er litt vanskelig å få til på en elegant måte. Johnny mente at det rent praktisk ikke var så nøye hvordan hunden snudde seg, at det var individuelle forskjeller på hva som var naturlig for hunden. MEN, at det selvsagt i konkurransesammenheng kunne være dommere som trakk for for mye bevegelse rundt foten.
Videre snakka Johnny om at en måtte passe på ikke å dra med seg hunden i stress med mye kommandering og styr. Ja, nettopp dette er veldig lett å observere når andre ”gjør feil”. Men så er det ikke fullt så lett selv å la være å snakke så mye til hunden.
Carmen var superstadig, selv om hun reiste seg og snudde seg helt rundt. Syntes ikke hun markerte like suverent som hun gjorde i går, i hvert fall ikke på begynnelsen av økta i dag.
Johnny hadde noen kommentarer om dette med å kommandere nærsøk på avstand, - og være litt forsiktig med å bruke håndsignal (med mindre hunden åpenbart skulle til høyre eller venstre) - dette fordi hunden ofte dras mot oss. I tillegg er det lurt å heller sende hunden litt forbi området og blåse stopp, siden det er vanskelig å få hunden til å søke bak seg.
Leni var medhjelper hos oss og hadde en ”klappjakt” inni skogen, og kasta og skjøt. Så brukte vi dette området å sende på søk i og bytta på å sende dit og sende til den ”etablerte” treklynga. Carmen lette litt da det ble hennes tur inn i skogen.
På en av Carmens utsendinger mot treklynga knalla hun på håndsignalet mitt, brøkdelen av et sekund før jeg gav den muntlige kommandoen. Nok en påminnelse om av og til å trene på å bare vise håndsignal uten å sende.
Så gikk vi over den smale bekken og til andre enden av jordet. Johnny skjøt med startpistol og kasta tennisball mot en gran. Så kasta han ut en ny mens hunden var på vei hjem, og vi skulle dirigere mot grana og få hunden i nærsøk.
Som vanlig så jeg at Carmen tøyser litt når apporten er tennisball og ikke dummy. Hun fortsetter gjerne å søke med tennisball i munnen, som om hun ikke helt tror på at det kan være meningen det er en tennisball hun skal hente. Og hun kan ha litt surr med avlevering, av type løpe forbi og tygge litt på ballen. Men, hun lot seg fint hanke inn ved at jeg var litt ”på” når hun kom løpende i full fart på vei hjem.
Johnny beskrev at en kan lage et område på denne måten og sende hunden fra forskjellige kanter til samme mål.
Ellers snakka Johnny om at en kan bruke tennisball til å bryte forventninger ved å kaste en markering nummer 2 med tennisball. Dette slik at hunden forventer at den kan bli sendt på noe annet enn den ”åpenbare” markeringen. Dette kan en bruke i en reell jaktsituasjon ved å kaste en tennisball bak seg; - så hunden blir litt mindre sikker på å få hente viltet som faller, og dermed stresses mindre av forventning. Men, på prøve kan en jo ikke kaste tennisball som forstyrrelse!
Vi prøvde en runde til med nærsøk i kvisthaugene, og denne gangen gikk det mye bedre for Carmen. En ordentlig artig øvelse, - så var det bare å finne slike flotte kvisthauger hjemme, da!
Deretter kom turen til en litt vanskelig dirigeringsøvelse. Vi hadde jo i løpet av dagen sendt hunder til fire forskjellige områder, to til venstre og to til høyre for det området vi nå skulle sende hunden til - et enslig grantre som stod nede ved bekken. Det viste seg å være vanskelig for de fleste, siden hundene naturlig dro mot tidligere områder. Særlig ville de fleste mot treklyngen de hadde vært ved, til venstre for det enslige grantreet. Det var bare at det var sidevind fra venstre, så når de var på feil side av grana fikk de ikke fert av dummyen.
Første gang jeg sendte Carmen hadde hun dagens eneste frustrasjonslyd og stoppet på noen meters avstand - altså samme type atferd som hun viste flere ganger i går. Jeg ble verken sint på eller trøstet henne, bare snakket rolig til henne og gjentok kommandoen, og da gikk det fint. Synes hun var fint dirigerbar etter forholdene. Og jeg klarte å oppnå intensjonen - å få henne på høyre side av grana, slik at hun fikk fert.
Carmen fikk prøve seg på samme øvelsen en gang til, og da ble det faktisk mer fløyting og styring, siden hun endte opp på feil side av grana.
Vi hadde en runde til med markeringer i treklyngen. Da erfarte jeg at Carmen tok blikk-kontakt for å spørre om lov til å gå. Jeg stirret demonstrativt ut på nedslagsplassen og fulgte med henne i sideblikket. I det øyeblikket hun festet blikket på riktig sted fikk hun markeringskommandoen.
Helt på slutten i dag fikk hundene prøvd seg på markeringer med apportskyter. Og du verden, som min lille prinsesse markerte! Johnny kommenterte at det arbeidet hun gjorde der var vel så bra som elitehundene hadde gjort på formiddagen. På begge sine apporter var Carmen rett ut og rett hjem, hun spikra altså begge markeringene.
I det hele tatt var jeg veldig fornøyd med henne i dag, og med samspillet vårt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar