Gruppa vår starta opp i den såkalte Grønndalen i dag, dvs etter å ha kjørt ”konlonnekjøring” fra hyttene. Du verden så mye vann det var der - ganske så gjørmete veier og et søkk vått jorde med mye vann i hjulsporene. Jeg var jo observatør på Johnnys gruppe for 2 år siden, og da var vi blant annet i Grønndalen, men da så det ikke sånn ut som i dag….
Dessverre var det ikke fotograferings/noteringsvær i dag, så både kamera og notatblokk fikk ligge igjen i sekken mye av tiden.
Vi starta opp med en liten lydighetsøkt; - sitt og bli, og gikk et stykke ifra. For Carmen ble dette tydeligvis enn litt for tøff start; - har jo sett det før, at hun kan reagere med litt forskrekkelse på fremmede hunder. Dermed kom hun fykende til meg, Etter hvert funka det bedre.
Vi prøvde også å sette hundene på en rad, altså bak hverandre, slik at når de bla kalt inn måtte de ut av raden og passere de andre hundene. Så var det stadig vekk den som satt bakerst som ble kalt inn. Strengt tatt var det vel ingen av hundene som ikke måtte få en påminnelse om å bli sittende på disse lydighetsøvelsene.
Så fikk hundene prøve seg på en enkel markering, så instruktøren fikk sett hvordan alle funka. Carmen starta der, som hun fortsatte gjennom hele dagen - nydelig opptak og grep, rett hjem og nydelig avlevering.
Deretter fulgte en serie med ”memories” og markeringer. Altså at vi la igjen noen dummier i et område, bevega oss lenger unna og veksla på å sende på området og på markeringer. Johnny var veldig flink til å se an de enkelte hundene og gi oss førere råd og vink ift hva det var behov for. Jeg ble minnet om at Carmen får lov å snike seg fram en del skritt i utsendingsmomentet, også går jeg etter istedenfor å stå rolig og forlange at hun rygger tilbake til utgangsstilling. Jeg tror det skal være ganske lett å rette opp dette; - det virka som litt innstramming med et par ”bli” gjorde at hun pent stod og venta på ord-kommandoen.
Jeg syntes jeg så at Carmen ble litt trykka av en fører som var ganske høylydt med stemme- og fløytebruk til hunden sin. Muligens gjorde det vondt verre ved at jeg viste Carmen oppmerksomhet, skrøt av henne og gav henne godbiter, men siden vi stod ved siden av den andre ekvipasjen, tenkte jeg det var best å avlede litt.
Det gikk greit helt til vi kom til siste øvelse før en liten kaffepause. Hundene skulle sendes langt tilbake til et minneområde. Sånne avstander har jo ikke vært noe problem for henne tidligere, men plutselig ville hun ikke gå ut, stoppa underveis osv.
Borte ved stamplass viste Johnny noen enkle basic øvelser å bygge videre på ift sidedirigering og uttegn. En slags ”klokka”. Whip fikk demonstrere sidetegn ved at det ble kasta en dummy på hver side og føreren stod vendt mot hunden. Så ble han dirigert til høyre eller til venstre.
Carmen fikk være demonstrasjonshund på ut-tegn. Det ble lagt ut dummy til høyre og til venstre og kasta bak henne, så skulle jeg kommandere ut. Det gikk flott. Litt vanskeligere når det ble kasta til alle tre stedene. På første forsøket ville hun da helst til venstre, men jeg fikk stoppa henne. På andre forsøket stilte jeg meg litt nærmere og da gikk det greit å få henne ut.
Så ble det mer walk-up. Vi begynte med å legge igjen et område, og veksla på å sende hundene dit og på markeringer. Da det ble Carmens tur ble hun av en eller annen grunn veldig frustrert. Hun hadde nettopp sett hunden som fikk en del kommandoer hente en markering rett fram for henne, mens hun altså skulle sendes skrått til venstre. Hun løp ut et par meter, og nærmest gråt.
Hm. Ikke alltid lett med en vek hund.
Vi forsatte med stopp-signal og nærsøk. Vi brukte det samme minneområdet som vi hadde brukt tidligere, men underveis satte Johnny igjen kastestaven og gravde ned en tennisball. Så skulle hunden sendes ut, stoppes ved stanga og nærsøke. Carmen stoppa helt fantastisk på signalet og fant ballen. Neste punkt var at hun skulle helt ut til minneområdet, noe hun trengte litt hjelp til, siden hun ville stoppe underveis.
For øvrig kommenterte Johnny at et par av oss, inkludert meg, gav ut-kommandoen med veldig høy stemme. Jeg prøvde å kommandere litt lavere, men da ville jo ikke Carmen gå så langt…. Hun har blitt vant til den høye kommandoen.
På den andre siden av jordet fikk hundene prøvd seg på markering/minneøvelser. De første to fikk 3 apporter; - først kasta Johnny to til samme område. Etter at hunden hadde henta den ene, ble det kasta en i 60 graders vinkel ift de første to. Da den var inne skulle hunden sendes tilbake til område nummer 1. Dette viste seg å være vanskelig for begge hundene.
På de neste hundene nøyde vi oss med dobbeltmarkeringer. Denne oppgaven løste Carmen og jeg suverent. Hun fikk markeringskommandoen ”Car” på den sist kasta, uten håndsignal, men bare ved at jeg lente meg litt framover og kommanderte. Tror det fungerer best uten å peke. Da holder hun nedslagsfeltet med blikket, - helt uforstyrra. På den først kasta dirigerte jeg henne. Hun spikra begge to, og gjennomførte oppgaven på veldig kort tid.
Så var det dagens stress-nivå. Det var to ting som stressa Carmen i dag. Det ene var været, eller rettere sagt temperaturen. Det regna jo jevnt og trutt, og blåste litt også. Så vi ble ganske kalde, både førere og hunder. Hun satt og skalv og viste ubehag av at det var kaldt. Men, hun ble også, som sagt, litt satt ut av de andre hundene. Så, i den grad det kom noe lyd, virka det som det enten var av typen ”jeg fryser”, eller en slags frustrasjon over litt håndtering med de andre hundene.
Når det er sagt - det er klart at jeg kan gjøre noe ved IKKE å ”bli med” på hennes nedtrykthet. Jeg blir jo litt sånn at jeg synes synd på henne, og det er jo ikke til hjelp for noen. Oppskriften er helt sikkert å bli enda tryggere, roligere og virkelig gi beng i de støyende omgivelsene. Hun plukker jo opp mine sinnsstemninger umiddelbart.
Med unntak av hennes reaksjon på omgivelsene, var jeg suverent fornøyd med henne i dag. Hun var lydig, lydhør og gjorde det hun fikk beskjed om, - altså så nær som et par dirigeringsoppgaver hvor hun ikke ville gå ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar