… dagens overskrift viser til en liten episode på kvelden da jeg skulle ut med Carmen. Det er ikke pent å le, jeg vet det - en skal ikke le av folk som er redd for hunder, og jeg lo ikke da det skjedde. Men, du verden så komisk. Carmen er jo vanligvis fint lite interessert i andre folk, og jeg har ikke vært vant til å skulle passe på henne når andre har nærma seg.
På kvelden var vi altså ute på plenen ved blokka da en gutt på en 10-12 år kom gående forbi med trillekofferten sin. Carmen stilte seg opp og stirra på kofferten, - og så satte hun av gårde etter guttungen. Han så med skrekk i blikket på den lille svarte raketten som kom løpende mot ham, og utbrøt UÆÆH!, slapp kofferten og skulle til å løpe av gårde, da han forskrekka la merke til at det var en som var mye reddere enn ham; - nemlig Carmen. Hun fikk jo sjokk, i det hun skulle undersøke det interessante jaktobjektet kom DET vrælet og kofferten drønna i bakken. Så, hun spant av gårde i en stor sirkel utenom, og var for en gangs skyld vanskelig å kalle inn. Jeg prøvde å beklage ovenfor gutten, men han skjønte lite norsk; derimot skjønte han nok at Carmen var reddere ham enn han var for Carmen.
Tidligere på dagen i dag var Carmen og jeg på kurs, dvs det var vel strengt tatt jeg som var på kurs i dag, og Carmen satt i bilen. Oppstart på valpekurset med en teoridag. Det blir gøy med kurs. Mange forskjellige raser - både Dalmatiner, Staffordshsire bullterrier, Labradoodle, Dachs, Setter, Ridgeback, Border collie, Cocker, Pinsher, Cavalier, foruten 5 retrievere.
Vel hjemme igjen, dro jeg rundt på bevisst miljøtrening med Carmen; - 3 ”poster”. Vi begynte med jernbanestasjonen der folk stod og venta på toget. Og toget var ikke det skumleste, men menneskene. Dvs. folk som ikke bryr seg om henne er de hun er tryggest på. De som setter seg ned på huk og viser veldig mye interesse og ønske om kontakt - de er de skumleste.
Ferden gikk videre til et boligområde, og der hadde vi flaks og traff på en liten gutt ute på tur med moren sin. Jeg ”instruerte” dem om hva som pleier å fungere best i hilse-situasjon. Dessuten var Carmen i kobbel og ikke bare med line på slep. Dermed hadde hun mindre mulighet til å fly ukontrollert rundt. Den lille gutten fikk noen godbiter av meg som han kunne gi Carmen, og da lot hun seg bestikke til å gå bort til ham.
Dagens siste post var en bensinstasjon. Der stod vi bare en stund, og gikk litt rundt, innimellom biler og folk.
Da vi kom hjem var Carmen helt utslått; - etter å ha vært i ukjente miljøer maks 30 minutter til sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar