I motsetning til Betty har jo Carmen bodd i leilighet fra hun var 10 uker. Så, hun tror vel det er sånn livet skal være. At det kommer lyder fra spedbarnet som gråter i leiligheten under. At de ved siden av spiller musikk. At noen prater høylydt i oppgangen. At noen går i ytterdøra nede, eller slamrer med postkassene. Jeg kan ikke se at hun reagerer på sånne lyder i det hele tatt. I tillegg tror jeg hun har langt mindre vaktinstinkt enn det Betty hadde. At det ikke faller henne naturlig å bjeffe for å si fra. Hun bjeffer i det hele tatt fint lite, jeg har vel bare hørt det i fm at hun har lekt med andre hunder.Når det gjelder trappa til tredje etasje, har hun helt klart kommet i ”kan selv”-fasen. Hun vil helst gå selv, både ned og opp. Ned får hun absolutt ikke lov å gå. Så jeg bærer, selv om jeg ser at hun misliker dette mer og mer. Hun sitter vel rett og slett ikke så godt på armen som hun gjorde da hun var mindre, og stoler kanskje ikke på at jeg holder henne godt nok? Opp lar jeg henne gå noen ganger, og da har hun det veldig travelt, så jeg prøver å ta en avsats av gangen. Sitt og bli, jeg går først opp, på nytt sitt og bli osv.
Vaskekjelleren er hun ekspert på. Blir med meg på diverse ”ekspedisjoner” til vaskemaskin og tørketrommel. Og sitter så fint og venter mens jeg ordner med klær. Rent bortsett fra første gang hun var med (da hun klarte å utløse en musefelle, men uten å få nesa inni!) har hun ikke funnet på noe galt der nede heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar