10.08 Trening uten dummy

Det ble to skogturer på Carmen i dag, uten de helt store treningsbegivenhetene. På vei ut andre gangen møtte vi en fyr med en hund jeg trodde var en jaktlabrador. Viste seg at det var en 7 måneder gammel hann, som var ¾ labrador og ¼ pointer. Den var forholdsvis vill og ustyrlig, og han så med store øyne på Carmen som satt pent på avstand, for det meste uten å bråke. Lurte på hvordan jeg hadde fått til det. Jeg sa, som sant er, at jeg har trent mye ro, og at hun dessuten oppfatter at jeg er sjefen hennes.

Men, ro får en vel aldri trent nok av, så jeg skal vokte meg vel for å være blærete. MEN, det er jo gøy, da, at treningen virker.

Ellers prøver jeg nå for tiden å tenke fremtidige dummy-øvelser med godbit. Er nemlig helt med på Anitas tanke om å vente med apporteringstrening til tannfellingen er over. Jeg fikk jo se i helgen at det ikke mangler verken motivasjon eller evne hos Carmen. Én ting jeg tenker mye på er å unngå øyekontakt i en fremtidig apporteringssituasjon. Vil ikke at hunden skal se på meg for å ”be om lov” til å hente. Dette har jeg begynt å trene på med godbiter, både ”markering” og ”dirigering”.

Jeg har henne sittende ved siden av meg, kommanderer bli og kaster en godbit et par meter foran henne. Så får hun lov å løpe ut og spise den, UTEN at hun ser på meg først. Jeg er forholdsvis snar med å gi henne lov til å gå, og tenker å øke ventetiden etter hvert, hele tiden sånn at hun ikke tar blikk-kontakt først. Hun er kjempeflink til å vente på lov, absolutt ingen knallingstendens.

Fremmadsending trener jeg altså med godbit i en skål, og tenker også der på at hun bare skal fokusere blikket framover før hun løper ut. Sideveis og bakover blir det jo annerledes - der må hun nødvendigvis se på meg for å få med seg håndsignalene.

Ellers trener jeg ”stadga” (det fine svenske ordet vi ikke har noe norsk ord for) med tennisballer. Hun skal bare sitte rolig å se på at jeg kaster, så går jeg fram til henne og belønner med godbit, etter at jeg selv har henta tennisballene.

For øvrig klør nok Carmen i tenna om dagen. I helgen bet hun meg for første gang, så det gikk hull i skinnet (til sammenligning hadde jeg jo armene fulle av sår, både med Betty og med Selma). Tydelig at det foregår ”ting” i munnen hennes. Noen ganger når hun tygger på lekene sine, ”jamrer” hun samtidig, så det gjør vel litt vondt her og der.