Opp tidlig og av gårde til Sessvollmoen. Her skulle jo også Petra ha gått prøve, men hun var altså meldt av, pga anfallet hun hadde.
Carmen hadde seint startnummer, så jeg fikk først være observatør. Det slo meg ganske kjapt at dette kom til å bli vanskelig. Og jeg pendla mellom å tenke håpløse tanker om at dette aldri kom til å gå bra, til å håpe at Carmen kunne berge mye på bra markeringer.
Petra fikk litt tur og trening mens vi venta. Og Carmen fikk litt oppvarming da det nærma seg vår tur.
Så var vi i gang, Carmen og jeg. Vi gikk fire og fire på linje og de to ytterste fikk jobbe. Hver hund fikk en dobbeltmarkering og en dirigering. Carmen var så suverent flink at det nesten tok pusten fra meg. Jeg ble etterpå fortalt av en av dommerne at det var blitt notert 2x20 i boka.
På dobbeltmarkeringen var hun rett ut og hjem på den første og veldig kjapp til å lokalisere den andre. Og jeg hjalp henne ikke i det hele tatt. De andre deltagerne måtte stort sett inn og styre.
Dirigeringen var tvers over skogsveien og langs en sti inn i skogen, og over to trestammer på tvers. Jeg kommanderte over og Carmen for av gårde som et prosjektil.
Jeg hadde høy puls og følte meg ganske så nervøs, men Carmen gikk vakkert fot og var på lag med meg. Vel og bra så langt, altså. Men, så ble det verre….
I neste runde ble gruppa delt i to. Og vi stod ikke mange meterne fra hverandre med ryggen mot hverandre. Jeg og makkerhunden begynte med feltsøket og de to andre begynte med dirigerings- og markeringsarbeid ut på et åpent felt med 1,5 meter høy vegetasjon.
For oss som skulle gjennomføre feltsøk var det kjempeforstyrrende med all fløytingen og kommandoene vi hørte bak ryggen, - hundene våre stoppa opp på vei ut i feltet og ble utsatt for fryktelig mye stress.
Dessuten var feltet vanskelig. Skogen så jo lik ut hele veien utover, men feltet begynte først 40-50 meter ut, så det gjaldt å få hundene langt nok ut, - noe de fleste strevde med. Mange fant ingen dummyer på feltet. Carmen og makkerhunden fant én hver.
Jeg tror Carmen brukte opp all kommunikasjonsinteresse på dette feltet. Med mitt stadige mas om ut og søk, avbrutt av alle stoppsignalene fra de som holdt på bak oss. Også fant hun jo nærmest ikke noe. Så hun stolte vel mindre og mindre på meg.
Da det ble vår tur til de siste øvelsene var hun helt ute av hånd. Først skulle hun dirigeres og da havna hun langt utafor og ville overhodet ikke høre på meg. Da jeg omsider klarte å få henne til å høre på meg og komme hjem, fikk hun en markering. Den fant hun ikke, i stedet henta hun dirigeringen. Ble sendt på markeringen på nytt og fant etter litt strev denne.
Ja, sånn ulydighet blir det ikke premie av.
Men, en må jo prøve å finne noe å glede seg over. Og Carmen gikk i hvert fall ordentlig fot. Ikke ble hun særlig stressa heller, ei heller da jeg var stressa i begynnelsen av prøva. Hun spiste littegrann tyttebær, men stort sett satt hun fint ved siden av meg. Og var dessuten stille. Hun virka i det hele tatt ikke forstyrra av meg i dag. Ingen konkurransenerver som ble overført til henne. Jeg tenker at dette både henger sammen med at Carmen har blitt flinkere til å takle mine nerver, men også at jeg rett og slett er atskillig mindre nervøs enn jeg tidligere har vært.
Så får jeg jo prøve å leve på den fantastiske starten på prøva. Og lurer på om det går an komme med forslag til nytt jaktprøvereglement - at en kan gi seg når en synes det går bra underveis - sånn type kvitt eller dobbelt. Hadde det bare vært den første delen av prøva hadde hun jo fått en klar førstepremie…..
Heldigvis går det også an å glede seg på vegne av andre. Og i dag gleder jeg meg over treningskompis og Norgesmester Rønnaug med fantastiske Sofi - som dro av gårde med en førstepremie. Og også Alf Roger og Svein som fikk sin tredje førstepremie og dermed jaktchampionatet. Imponerende også med Kirsti og Swim som slo til i BK med en 1 med HP.
Jeg har i det hele tatt mange flinke treningskompiser!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar