Siden Petra har løpetid fikk Carmen være delvis stand-in på kveldens BK-kurs. Dvs at Carmen ble med på den første runden, som var jaktlydighet nede ved vannet.
Ikke det at Carmen gjorde noe galt, hun klarte jo, som en kunne forvente, fot, bli og kom bedre enn Petra klarer. MEN, det var interessant å observere så satt ut som hun ble av en fører som høylytt kjefta på sin knallende hund. Dette syntes Carmen var ordentlig ubehagelig og halen forsvant mellom bena hennes. Hadde det vært Petra hadde hun brydd seg fint lite om dette.
Sånn er det å føre en nærtagende hund. Også tenker jeg at det faktisk er litt viktig enten folk er på kurs eller på trening, å være litt bevisst på hva slags påvirkning en har på de andre hundene. Det er ikke nødvendigvis greit å brøle «NEI» hvis egen hund knaller, når apporten var ment for en forsiktig hund. Da kan den forsiktige hunden oppfatte å få kjeft for å løpe etter en dummy den faktisk har fått beskjed om å hente.
I andre runde i kveld skulle vi se på dette med signaler. Da hadde vi ute én og én hund, og de andre fikk vente i bilen. Først ble det en runde med stopp, og så litt side/ut-dirigering.
Stopp kan en trene inn ved å betinge hunden på fløyta, - altså blåse og umiddelbart belønne. På denne måten få opp forventningen til fløytelyden. Gjøre seg selv litt til klovn, slik at hunden får oppmerksomheten på oss. En kan kaste godbiter rett til hunden, som belønning på at den blir oppmerksom på fløytesignalet. Og ikke minst – bruke tennisball som belønning (noe jeg aldri har gjort med Petra).
Da det helt til slutt ble Petras tur imponerte hun med noen helt fantastiske stopper. Det hele så sikkert ganske usannsynlig ut i utgangspunktet. Her kom den gale unghunden sprettende og spurtende inn på «scenen». Og de andre kursdeltagerne er jo også vant til å se henne i litt fri utfoldelse innimellom. Men, så blåste jeg stopp, og Petra bråsatte seg og satt helt stille og venta til jeg gikk fram og gav henne godbit. Gang etter gang etter gang. Og innimellom stoppene spant hun rundt og lukta og lette etter godbiter andre hadde mista. Men, hver eneste gang jeg blåste var reaksjonen kontant.
Hvordan jeg har fått til dette? Bare ett svar – hjernevasking! Fra Petra var 9 uker har vi trent stopp. Hun vet nok ikke om at det går an å gjøre noe annet enn å stoppe.
MEN, er det noen fare ved det? Ja, så absolutt! For det kan gjøre henne litt hjelpeavhengig. Det har jeg jo sett på markeringer. Hun forventer at det kan skje noe jeg initierer – og har mye høyere forventning til meg som fører enn det Carmen hadde på tilsvarende alder. Og dette betyr at hun kan begynne å lure litt for fort på når jeg skal gripe inn.
Dette betyr kanskje at jeg ikke skal trene så innmari mye stopp nå framover.. Og det betyr i alle fall at jeg skal være veldig nøye med aldri å gripe inn og styre henne ifm markeringer. Altså ikke på hennes nåværende sted i livet. Skille på trening med styring, altså dirigering. Og på trening med markering – tror jeg.
På side- og utdirigeringer klarte vel Petra seg som forventa. Dvs ved en anledning skulle jeg bare peke ut for å vise henne. Tanken var at jeg etterpå skulle snu henne rundt og sende «back». Men, så knalla hun og jeg ropte nei. Kjempedumt, siden vi sliter litt med opptaket, - og det nok igjen henger sammen med litt overstyring/hjelpeavhengighet. Jeg kunne bitt av meg tunga! Noen ganger må en bare umiddelbart glemme at hunden gjorde feil, og heller belønne det som etterpå blir riktig…
Vel, konklusjonen etter kvelden er at jeg har en fantastisk unghund. Hun er riktignok ingen barnestjerne, hun har for mye «greier» som skal ut på noe vis. Men, jeg tror hun kan bli skikkelig god når hun blir ordentlig voksen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar