Jeg skulle på jobbmøte i Oslo hele dagen i dag. Og siden kveldens kurs var på Sessvollmoen, var jo det eneste fornuftige å ta med hundene fra start, for å slippe å kjøre tilbake til Ås og hente dem.
Det betydde altså være i bilen hele dagen. Og selv om det er høst og kalde netter, er det sol og varmt om dagen for tiden, så det gjelder fortsatt på å passe på at hunden ikke sitter i bilen i solsteika.
Jeg har jo traska noen år rundt på Adamstua i fm studiet mitt, så jeg vet godt hvor jeg skal parkere for å være garantert skygge hele dagen. Vet også at dette er populære plasser, så det gjelder å være tidlig på plass for å kapre seg plass. Dermed ble det tidlig start på dagen.
Bilen ble parkert i skyggen og hundene lufta før jeg måtte i møte.
Nå som jeg vet at Petra kan få anfall er jeg jo litt redd for å gå fra dem i samme bur, mtp hvor forskrekka Carmen vil kunne bli av å være innesperra sammen med en hund i krampe. Dermed hadde jeg ordna med biabed og dyne til Carmen bak bilburet, så fikk de altså ligge i hver sin avdeling.
Var ute og så til dem et par ganger i løpet av dagen og alt så helt normalt ut.
Etter at jeg i går la ut den triste nyheten om Petra på FaceBook har det for øvrig strømma på med støtteerklæringer og sympati. Det varmer veldig at folk bryr seg og skriver noen trøstens ord. Så har jeg også snakka med noen på telefon, og fått meldinger.
Skal en oppsummere, så ser jeg jo at tilbakemeldingene kan deles inn i tre grupper. Det er de som ikke har opplevd dette selv, men som bare håper det beste og ønsker alt godt. Så er det de som har opplevd eller kjenner en epi-hund og som kan berolige med at dette kan gå helt fint. Den hunden de kjenner til levde til den ble over 10, var med på jakt og trening og symptomene var under kontroll osv.
Så er det den siste kategorien som har opplevd epilepsi og hvor det ikke har gått så bra. De har kanskje mest skrevet mellom linjene. Men, jeg oppfatter hva de mener - flere tenker nok at dette er det ingen vits i å holde på med. La hunden slippe, det blir bare masse bekymring og elende.
Jeg synes det er bra med alle typer tilbakemelding, faktisk. Og jeg tenker at det er nettopp sånn dette epilepsi-landskapet er - det kan bli hva som helst ut av det. Og selvsagt er det de tingene den enkelte har opplevd med sykdommen som er bakgrunnen for at en tenker som en gjør.
---
Etter jobb gikk ferden videre til avslutning av BK-kurset og en ”liksomprøve”. Flere av kursdeltagerne skal jo starte på Oslo-prøva til helga. Jeg kjente på at det var litt sårt at ikke Petra skal starte også. Samtidig var det veldig hyggelig å bli møtt med omtanke og hyggelige tilbakemeldinger fra de andre på kurset - som lurte på hvordan det gikk med Petra.
Vår lille ”pøve” var lagt opp med trekking av rekkefølge og inn med én og én hund. Hilse på dommeren, av med kobbel og vi var i gang. En strekning med fot fram til første oppgave, som var en enkeltmarkering inn i noe vegetasjon. Så gikk vi fot litt videre og ny markering på et litt mer åpent område.
En strekning av transportetappen videre fikk vi gå med hunden kobla. Så var vi framme ved et feltsøk. Hunden fikk hente to før den skulle hente en markering på vann. Så var det tilbake til feltsøket og hente en siste.
Petra fikk startnummer 3, og jeg varma opp litt med henne i forkant.
Jeg hadde forventa at hun kunne komme til å stikke på fot-etappen, men hun holdt seg faktisk ved føttene mine, dog noe langt fram. Lette litt etter begge landmarkeringene, men fant dem til slutt.
På feltet var hun nok litt usystematisk og uselvstendig, men med litt hjelp fant hun dummy nr to. Jeg la begge på bakken før vi fortsatte til vannposten. Den fra vann slapp hun og rista seg før hun tok opp og avleverte.
Og så var det liksom slutt på disiplinen. Etter å ha vært i vannet satte hun i gang med et race rundt i området og spant opp til stamplassen for feltet og plukka opp en av dummyene som lå der. Hun blir litt ekstra gal av å være våt i pelsen.
Vel, fikk det hele under kontroll etter hvert og hun fikk hente en siste på feltet.
Det var litt rufsete opptak og avleveringer, - som vanlig, med andre ord. Og det meste av det vi trenger å trene på kom i grunn godt fram i kveld.
Veldig irriterende det med avleveringene, - der var hun jo 100 % feilfri da hun var yngre.
Etter at vi hadde vært inne og jeg skulle tilbake til bilen med Petra, gikk jeg og grubla på dette med avleveringer. Så tenkte jeg at det jo MÅ være noe jeg gjør/har gjort som forvirrer henne, siden hun tross alt avleverte så bra tidligere. Begynte å tenke på dette med håndtarget, at det kanskje blir surrete for henne med hånda som beveger seg rundt omkring og at hun så veldig må oppsøke. (Altså når jeg innimellom har prøvd å forsterke innlæringa ved å ta noen runder med godbit og håndtarget).
Hva med å holde hånda helt stille…? Så prøvde jeg med godbit-belønning av det noen ganger - rett og slett holdt hånda helt stille mot låret, og belønna at hun stempla snuta i den. Tok med meg dummy og prøvde noen kast. Det som var så fantastisk moro var at det funka. Til og med så det ut som hun kobla det når hun stod og hang over dummyen ute, at når jeg holdt hånda i posisjon, så skjønte hun at det var DIT dummyen skulle. Sånn at hun også ble kjappere i opptaket.
Jeg gjentok flere apporteringer, til og med på åpne gressmatta, og det samme skjedde gang etter gang. Mye kjappere opptak og helt feilfrie avleveringer, - faktisk.
Håper nå at jeg har knekt koden…..!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar