Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle ønske meg… At jeg visste hvordan dette vil ende. Eller at jeg kan få lov å være uvitende om hvordan det kommer til å gå…. Kommer hun til å leve til hun blir gammel og ”mett av dager”. Eller blir dette nok en unghund jeg må la slippe plagene sine….?
Min fineste Petra er full av ungdommelige entusiasme, full fart på trening, glad og fornøyd. Hun ser helt frisk ut, men, hun er dessverre ikke helt frisk. På tirsdag hadde hun et kraftig epileptisk anfall - mens jeg var intetanende i Tromsø. Hundevakten som passa henne tok en god beslutning ved ikke å fortelle meg noe før jeg kom hjem. Det var jo uansett ikke noe jeg kunne gjøre fra Tromsø.
Da jeg kom hjem ble jeg altså fortalt at Petra like etter at hun hadde spist kveldsmat hadde fått et anfall på kjøkkengulvet, og dette hadde vart i over 2 minutter. Hun frådet og hun tissa på seg, - det var tiss over hele kjøkkengulvet. Hun var såpass fortumla at hun også hadde blitt litt sint og knurra før hun kom helt til seg selv.
Dette er det første anfallet jeg vet om - dvs det skjedde faktisk noe underlig i sommer - siste dagen på Hemsedalskurset - da hun svømte hjemover med en apport. Det så ut som hun begynte å synke og holdt på å drukne, hun holdt hodet litt skjevt. Nå, i ettertid tenker jeg at det kanskje var et lite anfall... Kanskje hun fysisk ikke klarte å slippe dummyen…
Det var ikke sånn det skulle bli å ha Petra - at hun skulle få en alvorlig diagnose i ung alder. Planen min var at hun skulle være frisk og rask - like bra helse ellers som ledd, øyne og ikke minst det mentale.
Etter som tiden har gått med Petra har jeg fått en tanke om at hun kunne brukes i avl, siden hun er særdeles bra hva gjelder mentalitet. Mye bedre mentalitet enn gjennomsnittet på jaktlabben, og et avlsdyr å ta vare på. Nå blir det selvsagt ingenting av sånne planer. En avler ikke på en hund med epilepsi, sånne gener vil en ikke spre videre. Dessuten anbefales sterilisering for å fjerne de hormonsvingningene som følger med å ha løpetider.
Jeg hadde jo meldt henne på et par jaktprøver i høst, men har nå meldt henne av. Og jeg planlegger en sterilisering i løpet av høsten. Visstnok setter de en grense på 4-5 anfall i året på om de anbefaler medisiner eller ikke. Forhåpentligvis er sterilisering nok til å stabilisere det.
Nei, jeg vet jo at jeg ut fra ett anfall ikke kan si at hun HAR epilepsi. Teoretisk kan det finnes en underliggende årsak til anfall - sykdommer, hodeskade eller svulst på hjernen. Før hunden kan få diagnosen idiopatisk epilepsi skal disse andre mulighetene strengt tatt utelukkes. Petra gjennomgikk dagen etter anfallet en klinisk undersøkelse, med blodprøver. Ikke noe galt å finne. Ikke har hun slått seg i hodet heller. Med en såpass ung hund er det veldig lite sannsynlig med svulst, selv om en selvsagt ikke kan utelukke det 100%. For å utelukke svulst må jeg i tilfelle få tatt bilder av hodet hennes.
Med stor sannsynlighet kan en likevel konkludere med at Petra har epilepsi. Medfødt, - og arvelig.
Det frustrerende er jo at det er umulig å vite hvordan dette vil utvikle seg. Jeg kan bare håpe at Petra hører med i den gruppen som opplever anfall som unghund, og hvor en senere ikke ser noen flere anfall. Men, som sagt er det umulig å vite. Det kan også ende skikkelig dårlig.
En epileptiker bør jo utsettes for lite stress. Og jakttrening, skudd, vanskelig terreng, svømming osv er ikke akkurat direkte passende med en sånn diagnose.
Dette er skikkelig kjipt! Typisk at et sjeldent godt individ, som virkelig er plukka ut for å få en god mental hund, og som kunne vært med på å forbedre rasen, har en sånn feil. Og helt fryktelig ikke å vite hvordan dette skal gå. Dessuten er jeg veldig bekymra for i det hele tatt å forlate henne nå. La henne være alene hjemme mens jeg er på jobb. Alene i bilburet mens jeg trener med Carmen. Osv…
Og tanken på å sende henne ut på apporteringsoppgaver i vann og siv er selvsagt kjempeskummel…
Samtidig tenker jeg at hun må få lov å leve som normalt. Vi må fortsette med trening som vi pleier. Jeg må ha mine mål i behold - om å starte henne på jaktprøver. Få prøvd henne på praktisk jakt. Hun må få lov å utfolde seg, løpe i full fart på et jorde. Bade i bekken, nyte å plaske rundt i vannet.
Dette kommer til å bli en skikkelig test for meg. Jeg som er typen til å bekymre meg for ALT. Jeg skal nå drive med en hundesport hvor jeg sender epi-hunden min ut i ulendt terreng, vann, myr og kratt og vite at hun når som helst kan få et anfall. I følge teoriene er det sånn at de sjelden får anfall i aktivitet, men oftest i passivitet, gjerne når de sover. Men, det er jo i teorien…
Konsekvensene av å miste bevisstheten mens en er ute og svømmer er åpenbare. Med mindre hunden ”bor i” en redningsvest, så kan ikke det gå bra….
Jeg kjenner meg sliten. Det er mye arbeid å lete opp en egnet valp, hente den hjem, oppdra og trene den. Og det ligger så enormt mye følelser i alt som har med hundene mine å gjøre. Petra har tatt meg med storm, stjålet hjertet mitt. Dette er bare så fryktelig vondt!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar