24.09 Medhjelper-gennomgang

Til helgen har jeg lovet å være medhjelper på avdeling Oslo sin jaktprøve på søndag. I tillegg skal jeg jo stille Carmen lørdag.

I dag hadde prøveleder bedt medhjelperne om å møte opp for en gjennomgang. Så, dermed var det å bruke 2-3 timer i bil på å kjøre fram og tilbake, samt gå rundt i terrenget og bli forklart opplegget.

Vi ble ferdige mens det enda var litt dagslys igjen, så det ble tid til å ta med Petra ut til en liten økt i skogen.

Det var kjempegøy å følge opp de siste dagers nyoppdagelse. Gikk med henne fot langs en skogsvei og kasta markeringer inn i skogen. For det første markerte hun faktisk veldig bra. For det andre hadde hun kjempefine både opptak og avleveringer. Det gikk også fint med kastedummy med snor, som jo har vært litt fristende å leke med tidligere.

Jeg blir jo så veldig glad og fornøyd med henne når hun gjør alt riktig. Og det merker hun selvsagt godt, så hun blir veldig glad og fornøyd hun også. Istedenfor å stresse og bli gal, blir hun da heller oppmerksom og ivrig.

Herlig!

Og midt i all gleden, - den gnagende sorgen over denne fantastiske unghunden som ikke er frisk. Som når som helst kan få et anfall. Det er helt ufattelig. Og nå som nyheten er så fersk, så er dette veldig langt fram i bevisstheten min.

Det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen, og det siste jeg tenker på før jeg sovner om kvelden. Det er i tankene mine hele tiden. Når jeg åpner bildøra etter å ha vært borte en stund, når jeg slår på webkamera på mobilen mens jeg er på jobb, når jeg åpner inngangsdøra hjemme. Så ser og lytter jeg etter tegn på at noe er galt.

Hvis hun sover og drømmer og det rykker i henne sånn som det jo gjør i helt normale hunder også, så kjenner jeg det stikker til av engstelse - jeg rekker å tenke anfall før jeg konstaterer at dette er helt normal drømming…

Jeg prata med en dame her om dagen som har en hund som ikke har hatt flere anfall etter at den hadde to stk for tre år siden. Hun sa at i begynnelsen tenker en på det hele tiden. Etter hvert som tiden går, og det ikke kommer flere anfall, så forsvinner disse tankene lenger og lenger bak.

Håper det blir sånn med oss også - at det ikke kommer flere anfall. Og at jeg ikke fortsetter å tenke på det hele tiden…..