Noen dager er helt aktiviseringsløse for hundene, og i dag var en sånn dag. For meg var det derimot veldig mye aktivitet, siden jeg skulle ha på plass tre storsekker med bjørkeved i bodene.
Godt jeg fikk litt bærehjelp og besøk.
For øvrig bivåna Petra ved-prosjektet fra terrassen, - begrensa av kompostgrinder. Hun ville nok mye heller ha hjulpet til med bæring og evt smaksprøver av veden…
Det er travle tider. Nok en gang gikk ferden nordover, til dels gjennom rushtrafikken rundt Oslo og til BK-kurs med Petra. Denne kvelden var det altså Carmens tur å vente noen timer i bilen.
Vi begynte som sist med å sitte på sekken. Instruktøren fortalte litt om ting å tenke på i fm start på en B-prøve. Prøvene har utvikla seg de siste åra, og det er større krav til hundene enn tidligere.
Det er ofte transportetapper hvor hunden skal kunne gå fri ved fot. Ofte skal en gå etter en skytter. Så, det kan være greit tidlig å introdusere hunden til noen som går rundt med hagle.
Det fikk vi altså prøvd oss på i kveld, siden instruktøren hadde med seg en uladd hagle.
Etter litt oppstartende jaktlydighet stilte vi oss i en firkant rundt instruktøren og gikk fot rundt og rundt. Instruktøren kasta dummyer utenfor ringen med ekvipasjer. Det gjaldt altså å stoppe opp, stille opp hunden i riktig retning og markere dummyene som ble kasta.
Petra var flink og gjorde ingen knallforsøk eller noe sånt. Og gikk ganske så greit fot. Men, i fm apportering tulla hun med avlevering. Det var akkurat som det å rose henne veldig mye ble litt for mye for henne. Så, da tok hun noen æresrunder.
Så hadde vi en økt med én og én ekvipasje. Det ble kasta ut et par dummyer til et område, så skulle en snu og gå fot til et annet sted. Der fikk hunden en markering i tett buskas. Bytta på å sende hunden til de to stedene.
Flere ting som er bra med denne siste øvelsen. At hunden klarer å slippe en markering og gå vekk fra den. At vi trener minnet - hunden lærer seg å huske et område. Og den lærer seg å gå på tegn i riktig retning.
Til slutt prata vi litt om trening av feltsøk og vann. En kan legge ut felt etter hva slags erfaring en har med hunden. Har den vanskeligst for å komme seg lengt ut, legger en ut flest dummyer lengst unna. Om den raser forbi det nærmeste området og kun søker ordentlig langt unna, kan en legge de fleste apportene nære.
Vanntrening er lurt å prøve å gjøre lite stressende. En kan f. eks. legge ut dummyer på en øy nært vann før en tar hunden ut av bilen. Og så bare gå tur i området og la hunden selv følge opp vitring og finne apporten uten at den er under noen kommando. Ofte vil den da prøve å finne tilbake til området for å lete etter flere.
På vei tilbake til bilen var faktisk Petra såpass kul at hun tusla av gårde. Og, du verden som jeg liker at hun kan klare å gå avslappa ved siden av meg. Jeg er jo ikke akkurat vant til det.
Petras tur i går, Carmens tur i dag.
Vi var noen ekvipasjer som dro av gårde sørover til et spennende terreng med et gammelt grustak. Dette betydde at vi kunne stå i en bratt skråning og skyte med launcher over en kløft og opp i en likeså bratt skråning på den andre siden.
For øvrig hadde vi lagt ut et par områder på vei bort til grustaket, sånn at vi også hadde noen utsendingsoppgaver på slutten.
Launcher-dummyene landa skikkelig vanskelig. Det var nemlig et forferdelig tett og bratt terreng hundene måtte bevege seg i. Og jeg må si jeg ble veldig imponert over mange flotte markeringer i løpet av kvelden.
Det jeg derimot ikke ble så imponert over var hørselen til hunden min. Det så ut som fløyta rett og slett ikke lot seg høre når hun var langt nok unna og inni buskaset. Litt rart, egentlig, for de andre hundene hørte deres føreres fløytesignaler…
Carmen da! Du som var sånn en stjerne på søndag… Vel, det er bare å dra hjem og trene basic styrbarhet. Og ikke minst forskjell på sidedirigering og ut. Dette var for øvrig vanskelig for flere av hundene. Til dels hadde det nok sammenheng med at det var så uframkommelig og bratt der ute at de rett og slett ikke klarte å løpe (klatre) rett ut, - de måtte gå sideveis for å klare å komme seg oppover i terrenget.
Etter runden med launcher gikk vi altså tilbake til områdene vi hadde lagt ut. Disse huska hundene ganske så bra, faktisk.
Til slutt hadde vi markeringer på ett sted og bytta på å sende de til det første området vi hadde lagt ut. Så la vi ut der markeringene hadde gått og brukte området til å trene dirigering. Dvs enten sidedirigering eller ut. Dette var faktisk vanskelig for dem, særlig når føreren gikk litt på avstand.
Kan legge til at de fikk et terrengskifte inni dette, siden vi stod på et åpent grusområde, og markeringene (og altså det siste utlagte området) var inni en småskog.
Tilbake til bilen i 21-tida, selvsagt med litt dårlig samvittighet for Petra, som jo hadde tilbrakt kvelden i bilen. Men, sånn må det bare bli når en har to stk. I morgen er det igjen Petras tur.
Petra og jeg starta på jaktkurs i dag. Endelig fikk vi plass på kurs etter mange frustrasjoner denne våren hvor vi ikke kom med.
Så er det noen som lurer på hva i all verden jeg gjør på et nybegynnerkurs, - kan ikke jeg disse grunnleggende jakt-tingene da?
For det første er mitt generelle utgangspunkt at en aldri blir utlært. Og jeg tar mer enn gjerne i mot tips fra dyktige instruktører. Og selvsagt trenger en inspirasjon, siden en uten kursing fort kan gå og “surre” litt i sin egen verden.
Dessuten er det å gå på kurs med ekvipasjer på omtrent samme nivå og alder en flott treningssetting. Og en god mulighet til å bli kjent med andre, og kanskje til og med helt nye folk i jaktmiljøet.
Og ikke minst - Petra er helt annerledes enn det Carmen var på samme alder. Så selv om jeg kanskje kunne klart meg uten så mye nybegynnerkurs på en “Carmen-hund”, så føler jeg absolutt behov for veiledning med denne Petra-hunden!
Når jeg møtte opp viste det seg at jeg hadde truffet alle deltagerne for kort tid siden - de fleste på jaktcupen i Oslo. Ja, faktisk er fire av de andre ekvipasjene blant “ti på topp”-lista i Blåbærklassen (av bortimot 30 hunder).
Vi begynte med å sitte på sekken, drikke kaffe, - en god vane å både begynne og avslutte treningene med ro.
Instruktøren fortalte litt om hvordan han tenkte rundt trening. De fleste hunder kan selve jaktmomentene uten trening, - det ligger i dem å søke, bruke syn og luktesans, plukke opp “byttet” og bære det av gårde.
Men, det er ofte alt “det rundt” det skorter på når vi skal ut og konkurrere. Fri ved fot, bli, innkalling. Dermed trenger vi å legge stor vekt på å få et godt fundament, sånn at både vi og hundene skal behøve å bruke minimalt med energi på basic når vi er ute på jaktprøve. Heller bruke all energien på å følge med, huske hvor markeringene faller osv.
Om hunden bruker opp all energien på å streve med å gå bra fot (og sikkert få kjeft for at den ikke går pent), så er det lite energi igjen til selve apporteringen.
Vi begynte med en økt jaktlydighet. Sitt og bli på linje. Fot. Innkalling én og én. Så fikk én og én hund gå fot langs linja før én og én fikk gå slalåm gjennom linja.
Videre testa instruktøren en enkeltmarkering på hver av hundene. Verdt å merke seg at vi IKKE må slurve med lydigheten så fort det kommer fram en dummy. Fortsette å forlange av hunden at den skal gå bra fot.
Litt om utsendingsmåte. For meg som jo har vært på en del kurs, var det fint å høre at instruktøren tenkte som meg hva gjaldt utsending. En har jo på en måte to forskjellige “leire” hva gjelder om en skal peke eller ikke på markeringer. Jeg har vært gjennom forskjellige faser med Carmen, og har endt opp med å gjøre som jeg lærte av Gjøtterud i Hemsedal i fjor.
Det handler om å få hundens forventninger til å være knytta til oss og ikke det som skjer der ute. Hunden skal ikke forvente at en hver apport som faller er noe den selv skal hente. Viktig å skape seg en rutine som gjør at hunden riktignok følger med på hva som skjer, men ikke har forventninger om å bli sendt på en apport før vi starter opp med rutinen vår. Den rutinen som forteller hunden at nå kommer det til å bli din tur.
Dermed kan vi utnytte det at hunder er så gode på å lese kroppsspråk ved å ha et kroppsspråk som tydelig forteller at nå kommer det ikke til å være du som skal hente. F eks kan vi stå tilbakelent med armene i kors, i lomma osv.
Er det derimot vår hund som skal hente bruker vi et “klar-ferdig-gå”-rituale. Tanken er at det er mindre stressende for hunden at den vet det alltid kommer et “klar” og et “ferdig” før det kommer et “gå“ enn om det bare skulle kommet et “gå“. Akkurat som det er mindre stress for en 800-meter-løper å høre de innledende forberedende ordene enn å måtte vente på kun å få et startpistolskudd. En slipper altså å være helt på allerten hele tiden siden det alltid er en forberedende fase først.
For å oversette denne “sprint-sjargongen” til jaktsettingen, så kan en tenkte seg at når vi putter fløyta i munnen er det et “klar”. Når vi setter fram hånda betyr det “ferdig” og når vi gir kommandoen til hunden (ut, apport eller hva vi nå sier) så er det signalet for at den skal gå. Eller hva det nå er for slags ritual vi lager oss.
Med mine hunder forbereder jeg dem ved å bruke et unikt “venteord” - for Carmen er det “men” og for Petra er det “ta”. Så viser jeg (så vidt) retning med hånda og signalet for at de får løpe er at jeg sier “gå”.
Vel, som sagt en lettelse at instruktøren ikke var av dem som absolutt skal ha folk til å stå rett opp og ned uten å røre en muskel og bare plutselig si “apport” til hunden, for at en ikke skal “forstyrre” den i apporteringen.
Til slutt i kveld fikk vi prøvd oss på “firkanten” én og én. Altså at en la igjen en dummy i et tenkt hjørne av en firkant, sånn at hunden så det. Så sendte en hunden dit. Når apporten var inne ble det kasta en ny dummy tilbake i hjørnet der hunden hadde vært. Og i tillegg lagt ned en dummy i det hjørnet en stod i. Så var det å fortsette til neste hjørne og sende tilbake der en nettopp hadde vært. Altså IKKE på skrå dit hunden hadde sett det bli kasta.
Etter å ha gått runden rundt var det jo gått litt tid siden det var blitt kasta til det første hjørnet. Da fikk en altså se om hunden huska det.
For Petra var det ganske enkelt å gå til riktig sted og lokalisere dummyen, men hun kan jo surre litt med grunnapporten innimellom. Prøvde på en litt ny strategi i dag - nemlig å gi masse ros umiddelbart etter at hun hadde plukka. Det funka veldig bra og hun kom lykkelig hjem og avleverte rett i hånd.
En veldig fin kurskveld, - med flinke hunder, hyggelige folk og en dyktig instruktør. Også skjedde det selvsagt litt “hopp og sprett”, både med min hund og med andres. Men, likevel langt mindre enn det kunne vært, og det er tross alt unge hunder dette, så litt sånt må en jo forvente.
Nå er Carmen og jeg veldig nær, altså.... Så bra har det aldri gått før på jaktprøve som det gjorde på Kongsvinger i dag. Du verden så vakkert fot hun gikk! Og VELDIG mye mer rolig rundt fot enn tidligere. Ikke spiste hun gress og det var kun et par fluer hun snappa etter.
Men mot slutten av prøva gikk hun noen skritt hit og dit i ventesituasjon. Så i følge kritikken bestemtes premiegraden av uroligheter rundt fører. Og det ble altså en andrepremie. Tangering av rekorden vår i EK. Skulle selvsagt gjerne hatt en første, men nå kjennes det i hvert fall som den er innen rekkevidde
Prøveopplegget var for øvrig temmelig likt prøva som var her i fjor. Vi gikk fem på linje og rullerte, sånn at det var en fremmadsending og en dobbeltmarkering til hver hund.
Ok, - Carmen var kanskje ikke perfekt styrbar, men det var ganske så bra, synes jeg. På dobbeltmarkeringen behøvdes ingen handling på den første og på den andre holdt det med et par-tre signaler.
Så var det en enkeltmarkering i tett skog, som hun var rett på. Og etterpå gikk vi på linje i skogen, og det ble kasta en markering til hver side. Så gikk vi videre, forbi markeringene, og skulle sende hunden tilbake, altså fra en annen kant. Vanskelig, da - å vite helt hvor markeringen lå. Litt styring, så fant Carmen dummyen.
Så var det ned til vannet. Det gikk en drive. Vi sendte tre ganger til feltet etter driven. Og dessuten skulle hunden sendes på en skjult fremmadsending og søke på andre siden av vannet.
Carmen løp litt sakte de første meterne ut mot feltet, men skjøt raskt fart og tok seg fram i det tunge terrenget. Alle tre gangene fant hun veldig fort en dummy. Og fremmadsendingen over vannet var kjempefin! Det var nok med et ”over”, så var hun raskt på svøm og over på andre siden. Ett stopp på kanten, et nytt gå og søk.
Som sagt gikk hun kjempefint fot i dag, gjennom humper i terrenget, lyng og kratt, uansett var hun tett ved siden av meg. Og lot til og med blåbærene være helt i fred! Men, da vi kom ned på myra var det et par-tre anledninger hvor hun ville lukte litt på de av førerne som stod nærmest. Og det ble hun altså trukket for.
Etter prøva satt jeg og kjente på hvor utrolig bra team vi var i dag. Jeg hadde virkelig den der ”du og jeg”-følelsen! Det var sånn at når jeg tok blikk-kontakt med henne, så så hun på meg med et stort lugn, ikke noe stress eller hopp og sprett.
Fantastiske Carmen!
