Petra og jeg starta på jaktkurs i dag. Endelig fikk vi plass på kurs etter mange frustrasjoner denne våren hvor vi ikke kom med.
Så er det noen som lurer på hva i all verden jeg gjør på et nybegynnerkurs, - kan ikke jeg disse grunnleggende jakt-tingene da?
For det første er mitt generelle utgangspunkt at en aldri blir utlært. Og jeg tar mer enn gjerne i mot tips fra dyktige instruktører. Og selvsagt trenger en inspirasjon, siden en uten kursing fort kan gå og “surre” litt i sin egen verden.
Dessuten er det å gå på kurs med ekvipasjer på omtrent samme nivå og alder en flott treningssetting. Og en god mulighet til å bli kjent med andre, og kanskje til og med helt nye folk i jaktmiljøet.
Og ikke minst - Petra er helt annerledes enn det Carmen var på samme alder. Så selv om jeg kanskje kunne klart meg uten så mye nybegynnerkurs på en “Carmen-hund”, så føler jeg absolutt behov for veiledning med denne Petra-hunden!
Når jeg møtte opp viste det seg at jeg hadde truffet alle deltagerne for kort tid siden - de fleste på jaktcupen i Oslo. Ja, faktisk er fire av de andre ekvipasjene blant “ti på topp”-lista i Blåbærklassen (av bortimot 30 hunder).
Vi begynte med å sitte på sekken, drikke kaffe, - en god vane å både begynne og avslutte treningene med ro.
Instruktøren fortalte litt om hvordan han tenkte rundt trening. De fleste hunder kan selve jaktmomentene uten trening, - det ligger i dem å søke, bruke syn og luktesans, plukke opp “byttet” og bære det av gårde.
Men, det er ofte alt “det rundt” det skorter på når vi skal ut og konkurrere. Fri ved fot, bli, innkalling. Dermed trenger vi å legge stor vekt på å få et godt fundament, sånn at både vi og hundene skal behøve å bruke minimalt med energi på basic når vi er ute på jaktprøve. Heller bruke all energien på å følge med, huske hvor markeringene faller osv.
Om hunden bruker opp all energien på å streve med å gå bra fot (og sikkert få kjeft for at den ikke går pent), så er det lite energi igjen til selve apporteringen.
Vi begynte med en økt jaktlydighet. Sitt og bli på linje. Fot. Innkalling én og én. Så fikk én og én hund gå fot langs linja før én og én fikk gå slalåm gjennom linja.
Videre testa instruktøren en enkeltmarkering på hver av hundene. Verdt å merke seg at vi IKKE må slurve med lydigheten så fort det kommer fram en dummy. Fortsette å forlange av hunden at den skal gå bra fot.
Litt om utsendingsmåte. For meg som jo har vært på en del kurs, var det fint å høre at instruktøren tenkte som meg hva gjaldt utsending. En har jo på en måte to forskjellige “leire” hva gjelder om en skal peke eller ikke på markeringer. Jeg har vært gjennom forskjellige faser med Carmen, og har endt opp med å gjøre som jeg lærte av Gjøtterud i Hemsedal i fjor.
Det handler om å få hundens forventninger til å være knytta til oss og ikke det som skjer der ute. Hunden skal ikke forvente at en hver apport som faller er noe den selv skal hente. Viktig å skape seg en rutine som gjør at hunden riktignok følger med på hva som skjer, men ikke har forventninger om å bli sendt på en apport før vi starter opp med rutinen vår. Den rutinen som forteller hunden at nå kommer det til å bli din tur.
Dermed kan vi utnytte det at hunder er så gode på å lese kroppsspråk ved å ha et kroppsspråk som tydelig forteller at nå kommer det ikke til å være du som skal hente. F eks kan vi stå tilbakelent med armene i kors, i lomma osv.
Er det derimot vår hund som skal hente bruker vi et “klar-ferdig-gå”-rituale. Tanken er at det er mindre stressende for hunden at den vet det alltid kommer et “klar” og et “ferdig” før det kommer et “gå“ enn om det bare skulle kommet et “gå“. Akkurat som det er mindre stress for en 800-meter-løper å høre de innledende forberedende ordene enn å måtte vente på kun å få et startpistolskudd. En slipper altså å være helt på allerten hele tiden siden det alltid er en forberedende fase først.
For å oversette denne “sprint-sjargongen” til jaktsettingen, så kan en tenkte seg at når vi putter fløyta i munnen er det et “klar”. Når vi setter fram hånda betyr det “ferdig” og når vi gir kommandoen til hunden (ut, apport eller hva vi nå sier) så er det signalet for at den skal gå. Eller hva det nå er for slags ritual vi lager oss.
Med mine hunder forbereder jeg dem ved å bruke et unikt “venteord” - for Carmen er det “men” og for Petra er det “ta”. Så viser jeg (så vidt) retning med hånda og signalet for at de får løpe er at jeg sier “gå”.
Vel, som sagt en lettelse at instruktøren ikke var av dem som absolutt skal ha folk til å stå rett opp og ned uten å røre en muskel og bare plutselig si “apport” til hunden, for at en ikke skal “forstyrre” den i apporteringen.
Til slutt i kveld fikk vi prøvd oss på “firkanten” én og én. Altså at en la igjen en dummy i et tenkt hjørne av en firkant, sånn at hunden så det. Så sendte en hunden dit. Når apporten var inne ble det kasta en ny dummy tilbake i hjørnet der hunden hadde vært. Og i tillegg lagt ned en dummy i det hjørnet en stod i. Så var det å fortsette til neste hjørne og sende tilbake der en nettopp hadde vært. Altså IKKE på skrå dit hunden hadde sett det bli kasta.
Etter å ha gått runden rundt var det jo gått litt tid siden det var blitt kasta til det første hjørnet. Da fikk en altså se om hunden huska det.
For Petra var det ganske enkelt å gå til riktig sted og lokalisere dummyen, men hun kan jo surre litt med grunnapporten innimellom. Prøvde på en litt ny strategi i dag - nemlig å gi masse ros umiddelbart etter at hun hadde plukka. Det funka veldig bra og hun kom lykkelig hjem og avleverte rett i hånd.
En veldig fin kurskveld, - med flinke hunder, hyggelige folk og en dyktig instruktør. Også skjedde det selvsagt litt “hopp og sprett”, både med min hund og med andres. Men, likevel langt mindre enn det kunne vært, og det er tross alt unge hunder dette, så litt sånt må en jo forvente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar