På kort varsel hadde en venninne og jeg fått plass til våre tre hunder på svenskenes forholdsvis nye beskrivning - Beteende-og personlighetsbeskrivning Hund. Beskrivningen ble offisiell fra 2012 og er nå i en tre-årig prøveperiode.
Denne beskrivningen er et tilskudd til den fra tidligere eksisterende MH, Mentalbeskrivning hund. Bakgrunnen for BPH var et ønske om en beskrivning som i større grad passa til alle typer hunder, ikke bare brukshunder. I Norge har vi også MH, men ikke BPH.
Siden jeg tenker at BPH nok er bedre egna for en retriever enn MH (som blant annet har mer på å måle forsvar), valgte jeg altså å dra over grensa for å få både Carmen og Petra beskrevet. Selvsagt er en sånn beskrivning bedre å gjøre på en ung hund, som ikke har lært seg så mye, sånn at en får et riktigere bilde av hundens genetikk. Men, likevel syntes jeg det var interessant å få beskrevet Carmen også - for å se om hun ville vise en utvikling til det bedre siden forrige gang hun ble målt (på FART II hos Petras oppdrettere da hun var 1,5 år).
Da vi ankom i 11-tida skulle akkurat hund nummer 3 i ilden - en Boschon havanais. Etter denne var det en Saluki. Så var det våre tre retrievere.
Testbanen bestod av syv “stasjoner” på et ganske lite område, - rett og slett en inngjerda grusplass som tilhørte en hundeklubb. Det var en dommer, en testleder og en medhjelper som gjennomførte beskrivningen.
På den første stasjonen ble hundens tilgjengelighet og sosiale egenskaper vurdert. Og også hundens lekeinteresse, både med eier og med fremmed person, både med egen leke og en annen leke.
På den andre stasjonen var det matinteresse som var tema. Eier fikk selv ha med noe yndlingsgodis til hunden, og i tillegg la de ut “standard” godis. Dette ble lagt i tre plasbokser. Den ene var åpen, den andre var lokket bare lagt løst oppå, og på den tredje var lokket skrudd fast og umulig å få løs. Hunden fikk holde på på egen hånd en viss periode, før en skulle gå fram og hjelpe den til å få opp den siste boksen.
På den tredje stasjonen var det et overraskelsesmoment. En halvfigur som lå nede med et tau knytta fast. I det eier og hund nærma seg figuren ble den dratt opp rett foran hunden. Så var det å se om hunden ble sint/redd og hvor lang tid den brukte på å komme over forskrekkelsen. Til slutt her skulle en gå noen ganger fram og tilbake og passere figuren, for å se hvor kjapt hunden fikk et avslappa forhold til skremselet.
På den fjerde stasjonen var det nok et overraskelsesmoment, men et lydinntrykk denne gangen. En metalltrommel med kjetting i, som ble satt i gang til å “skramle” i det hunden nærma seg. På samme måte som med forrige moment skulle en se avreagering, og etterpå passere forbi noen ganger.
På den femte stasjonen var det en utkledd person som nærma seg, ikledd frakk, hatt og solbriller. Personen kom nærmere og nærmere og testleder, fører og hund skulle bare stå og avvente. Til slutt snudde den utkledde seg rundt og en skulle gå bort til vedkommende. “Spøkelset” tok kontakt med hunden først med utkledningen på, så etter å ha tatt av seg de rare klærne. Så kunne en se hvor trygg hunden var på det å hilse.
På den sjette stasjonen var det laget to små “baner” med bølgeblikk. Her skulle en gå over bølgeblikket fram og tilbake et par ganger på hver av banene. Her ble det altså vurdert hvordan hunden takla merkelig underlag.
På den sjuende og siste stasjonen var det to skudd mens hund og fører hhv var i bevegelse og stod i ro. For å se skuddberørthet.
Først ute av mine var Petra. Som forventa ble hun entusiastisk lykkelig over et fremmed menneske som ville hilse på henne, og ble gjerne med den fremmede på en liten gåtur. Min viltre Petra var en håndfull for testlederen, og spratt av gårde i kobbelet. Ellers lot hun seg fint håndtere, men hadde problemer med å stå i ro. Selvsagt ikke fordi hun var redd, men fordi hun ikke klarte å stå stille.
Jeg hadde tatt med meg tennisball som leke, og selvsagt ville Petra herje og leke med den. Hun spant av gårde med tennisballen og lekte nok mest på egen hånd og ikke så nærme meg. Hun ville også veldig gjerne leke med testlederen og også med en fremmed leke hun fikk presentert.
Jeg hadde med pølse til matmomentet. Og her var også som forventa interessen stor fra Petra. Hun nærmest “inhalerte” pølsebitene, og gjøv løs på boksen som ikke gikk an å åpne. Spurte litt om hjelp til å åpne den, og det fikk hun.
Hun ble forskrekka over halvfiguren som spratt opp, knurra og bjeffa og brukte litt tid på å klare å nærme seg. En kunne også se når vi passerte den etterpå at hun var litt skeptisk.
På skrammelet reagerte hun langt mindre enn på figuren. Skvatt selvsagt, men ble raskt fortrolig med den rare boksen.
Den utkledde dama som nærma seg brød hun seg tilsynelatende ikke noe om. Men, hun snuste litt i bakken, så det kan hende hun syntes det var litt skummelt. Hun ville gjerne hilse på dama både med og uten utkledning.
Bølgeblikk-underlaget syntes Petra var litt ekkelt å gå på. Jeg vet hun var sterkere på denne type underlag da hun var helt liten, så det kan hende jeg kunne vært flinkere til bevisst å trene henne på sånt i oppveksten. Vet jo at hun også kan synes åpne trapper er litt skumle. Og jeg brukte litt tid på å venne henne til heis.
Skuddene var hun helt kul til, selvsagt fikk hun litt forhøya aktivitet og forventning, det skulle jo bare mangle.
For Petra gav nok testen et helt riktig bilde av henne. En sosial og trygg valp, veldig glad i folk, leker og mat. Men, ikke “laget av betong” når det gjelder døde skumle ting. Enklere for henne å forholde seg til potensielt skumle mennesker enn skumle døde ting.
Til slutt var det Carmens tur. Hun klarte seg bra når det gjaldt fremmede mennesker og fant seg tålmodig i å bli tatt på. Men, hun sank litt sammen i kroppen, fikk lav hale, bakoverbretta ører og viste at hun ikke syntes det var behagelig når bena og tenna hennes ble undersøkt. Ikke tvil om at all utstillingstreningen har hjulpet til å få henne til å akseptere sånne ting, helt rolig stod hun også.
Hun ble gjerne med testlederen, men da hun snudde og kom mot meg, ville hun helst tilbake til “mor”.
Leke gjorde hun gjerne, og i motsetning til Petra var hun kjapt tilbake hos meg med tennisballen og ville leke sammen med meg. Hun ville også gjerne leke med testleder og med en fremmed leke.
Hun var om mulig enda villere når det gjaldt matmomentet enn Petra. Stod nærmest på bakbena i kobbelet mens pølsebitene ble lagt ut. Og hun jobba iherdig for å få åpna den stengte boksen.
På halvfiguren kom hun med et forskrekka bjeff da den spratt opp, men hun kom veldig fort over forskrekkelsen. Og passerte helt lugnt figuren flere ganger. Her kommer jo hennes erfaring gjennom de fem årene hun har levd og all miljøtreningen jeg har drevet med til nytte.
På samme måte som Petra reagerte hun mindre på skrammelet, og kunne passere denne uten bekymring.
Personen som nærma seg med utkledning var hun ganske så kul med. Da vi skulle gå fram til personen forsvant hun av gårde, og jeg prøvde å se i speilbildet i solbrillene til dama hva Carmen drev med. Joda, Carmen hadde funnet ut at det var kult å prøve å apportere det løse kobbelet hun hadde på slep, så hun hoppa og spratt og lekte litt på egen hånd. Framme hos den utkledde dama syntes hun det var helt greit å hilse. Også her så jeg resultater av å ha jobba for å få en tryggere hund.
Dagens overraskelse var kanskje bølgeblikk-underlaget. Dette syntes åpenbart Carmen det var kjempegøy å gå og løpe på. Ingen redsel i det hele tatt!
Og skuddet takla hun bra. Hun observerte kjapt hvor skytter stod, og holdt øye etter en potensiell apport.
For Carmen bar altså resultatet preg av god miljøtrening. Det hadde garantert gitt et annet resultat om hun hadde blitt testa på Petras alder.
Resultatene av beskrivningen er offisielle og legges inn i SKK Hunddata (i løpet av noen dager, fikk vi beskjed om).
Jeg fikk bekrefta i dag at Petra er stødig mentalt. Men, kanskje en liten påminnelse om at vi godt kan trene litt mer på det å gå på ekkelt underlag. Og så fikk jeg se at Carmen har lært mye i løpet av de siste åra og blitt atskillig tryggere på folk enn hun var som unghund.
Tenker at jammen er det viktig å velge avlsdyr uten redsler og utrygghet. Og en sånn test kan hjelpe oppdrettere å plukke ut avlsdyr og valpekjøpere å velge hvilke foreldredyr en ønsker å kjøpe valp fra.
Dessverre synes jeg det er mange mentalt dårlige jaktlabradorer å se. Min egen Carmen er eksempel på en altfor utrygg hund. Riktignok har jeg klart å trene henne til å takle ganske så mye, men det var et slit da hun var valp og unghund.
Oppdrettere har en oppgave i å jobbe for å få bedret jaktlabbens mentalitet, synes jeg. Så lenge en fortsetter å bruke mentalt svake individer i avl, får en jo ingen bedring. Redsler og skarphet hører ikke hjemme i rasen! Viktig ikke å kaste barnet ut med badevannet her. Klart vi gjerne ønsker jakthunder som er førbare og samarbeidsvillige, men en må ta vare på det “gode, gamle labradorgemyttet” som jo er noe av “adelsmerket” for rasen.
Jada, det kan hende det er provoserende å si noe sånt, det er vel “lett for meg å si” som ikke er oppdretter. Samtidig må det være lov å ha meninger både om hundeavl og barneoppdragelse selv som en ikke bedriver det til daglig selv.
Det er jo noe med at disse hundene våre, om vi driver med jakttrening og konkurranser aldri så mye, først og fremst er sammen med oss i hverdagen. Og de fleste av oss eiere er helt vanlige mennesker som ikke bor på et gods helt for oss selv, men er vanlige deltagere i samfunnet. Og hundene våre skal kunne takle alle de stressende elementene vi har i samfunnet, enten det er naboens barn som løper skrikende forbi, vi skal bo på hotell og ta heis, eller ferdes i støyende trafikk.
Med tanke på dyrevelferden er det viktig at hundene våre har det bra, ikke bare er fysisk sunne, men også mentalt i balanse.
Jeg vet at noen i jaktmiljøet synes sånne tester er tull og tøys, - at vi får målt våre jakthunder tilstrekkelig med tanke på avl ved å ta de med på jaktprøver. Jeg er ikke enig i det. Hundene opplever få utfordringer på å takle fremmede mennesker eller redsler på en jaktprøve.
Dessuten vet jeg av egen erfaring at for en redd hund kan jaktlysten likevel bære de gjennom så lenge jaktlysten er aktivert. Derfor tåler min Carmen langt mer i en jakttreningssetting enn i hverdagen. Så at en hund er høyt premiert på jakt er ingen som helst garanti for at den er bra mentalt.
Ellers tror jeg selvsagt ikke en oppdretter nødvendigvis er avhengig av en sånn test for å vurdere sine egne potensielle avlsdyr. Men, for en som skal kjøpe valp er det veldig greit med offisielle nøytrale opplysninger, enten det dreier seg om jaktprøveresultater, helseundersøkelser av hofter og øyne eller mentalitet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar