29.06 Mer om mentalitet

Vi fikk med oss skjema med sammenfattende beskrivning av BPH. Den fullstendige beskrivningen kommer på nett om noen dager. Der vil det også fremkomme som et “spindeldiagram” hvor en ser egen hund ift rasen generelt. Da kan jeg altså se hvordan Carmen og Petra skårer sammenligna med alle labradoren som har tatt denne testen.

Her er tallverdiene for Carmen og Petra:

Moment 1 Fremmed person
Glad i fremmede mennesker Carmen 3 Petra 4
Trygg på fremmede mennesker Carmen 3 Petra 4


Moment 2 Formålslek
Energisk Carmen 4 Petra 4
Lekfull Carmen 4 Petra 4


Moment 3 Matinteresse
Energisk Carmen 4 Petra 4


Moment 4 Overraskelse
Nysgjerrig Carmen 3 Petra 3
Sint Carmen 1 Petra 1
Trygg Carmen 3 Petra 3


Moment 5 Skrammel
Nysgjerrig Carmen 3 Petra 3
Trygg Carmen 4 Petra 4


Moment 6 Nærmende person
Glad i fremmede mennesker Carmen 2 Petra 3
Sint Carmen 0 Petra 0
Trygg Carmen 4 Petra 4


Moment 7 Underlag
Trygg Carmen 4 Petra 3


Moment 8 Skudd
Trygg Carmen 4 Petra 4


For alle momentene
Lyd Carmen 0 Petra 0
Positiv holdning Carmen 3 Petra 3
Energisk Carmen 3 Petra 3
Sint Carmen 0 Petra 0


Viktig å huske på at disse beskrivningene (både MH og BPH) i motsetning til Funksjonsanalyse og Karaktertest, ikke ender opp med noen godkjent/ikke godkjent status eller konkluderer med hvor “bra“ hunden er, men kun gir tallverdier på de forskjellige nivåene på momentene.

Tallene viser altså at Petra er mer trygg på fremmede mennesker og Carmen er mer trygg på underlag. Ellers skårer de helt likt på momentene. Men, som jeg skrev i går, hadde Carmen blitt testa i ung alder hadde hun kommet til å vist mer sinne på overraskelse og nærmende person og enda mindre trygghet på fremmed menneske. Hunder bør altså testes mens de er unge og ikke har skaffa seg for mye erfaring eller lært for mye.

Mange tanker etter gårsdagens BPH, blant annet en forundring over at dette med tester på mentalitet er så lite “oppe” i retrieverjaktmiljøet. Sammenligna med bruksmiljøet hvor dette er godt kjent og det er vanlig å teste hunder. Sågar et krav for å få starte på brukskonkurranse.

Jeg ser ikke for meg noe krav til testing for å få starte på jaktprøve, slik de har det i brukshundsporten, men en hadde kommet langt på vei hvis flere, både oppdrettere og andre hadde testa sine hunder. Et godt råd til oppdrettere må jo være å sette i gang med å teste sine unghunder og skaffe seg kompetanse på hva dette faktisk går ut på.

Også hadde det jo vært flott hvis NKK kunne følge SKKs gode eksempel - innføre BPH også i Norge. Det er jo selvsagt ikke bare brukshunder, men også alle andre hunder som er avhengig av god mental status for å kunne fungere godt.

Men, enn så lenge, så er det jo mulig å dra over grensa for å få tatt denne testen. Lærerikt å observere både egne og andres hunder.

Og jeg kan ikke skjønne annet enn at en objektiv vurdering av mentalitet er like viktig som objektive vurderinger av eksteriør, jaktlige egenskaper og fysisk helse i avlsarbeidet. For meg blir det å argumentere med at oppdretter kjenner mentaliteten på sine hunder (og derfor er det unødvendig å teste) på høyde med å si at oppdretter kjenner eksteriøret og de jaktlige egenskapene, så det er ikke nødvendig å stille ut eller gå på jaktprøver for å finne ut dette.

For det første tillater jeg meg å tvile på hvor nøytral oppdretters oppfatning av egne avlsdyr er - og da mener jeg helt generelt. Selvsagt er det veldig mange seriøse og tillitvekkende oppdrettere der ute, som ikke ville finne på å avle på hunder som ikke er egna. For det andre blir informasjonen om avlsdyra uendelig mye mer tilgjengelig når de stambokføres. Så kan en som valpekjøper lete opp informasjon på internet, også om hunder en ikke kjenner og fra oppdrettere en aldri har truffet.

Hvis en skal kjøpe valp som befinner seg 50 mil unna, og ikke er "lommekjent" i linjene, så er det ikke så lett å gjøre research. Hadde flere brukt BPH, så kunne jeg faktisk ha funnet ut mye hjemme fra PCen.

I forkant av at jeg kjøpte Petra erfarte jeg at det neimen ikke var så lett å finne ut noe om mentaliteten til de kombinasjonene jeg var interessert i. Hofter, albuer, øyne og jaktprøveresultater kunne jeg jo finne ut av offisielle register, men hva med avlsdyras mentalitet... ?

Så, jeg gjorde jeg en innsats - dvs reiste til Stocholm en helg og dro fra oppdretter til oppdretter og traff de aktuelle tispene som skulle ha valper, samt en hannhund. Men, det var likevel begrensa hvor bra bilde jeg kunne klare å få av hundene etter å ha møtt dem i sitt trygge hjemmemiljø.

Petra ble valgt ut fra at foreldredyra i tillegg til gode helseregistreringer og jaktprøveresultater også hadde vist gode resultater på en (riktignok uoffisiell) atferdstest. Hennes oppdrettere utmerker seg med å være spesielt opptatt av mentaliteten på hundene og tester alle sine kull. De tester også potensielle avlshanner før de brukes i avl.

Takket være mitt fokus på mentalitet, er min uærbødige påstand at jeg har fått tak i en hund som jeg oppfatter som langt bedre enn gjennomsnittet hva gjelder mentalitet på jaktlabber.

Med fare for å tråkke noen på tærne er det dessverre mitt inntrykk at mentalitet ikke tas på alvor hos jaktlabben. Hvordan skal en ellers kunne forklare at det er så mye dårlig gemytt å finne…? En treningskompis spurte meg en gang om jeg kjente noen jaktlabbtisper blant treningskompisene som jeg kunne tenke meg valp etter. Og jeg måtte ærlig si at nei, det gjorde jeg så godt som ikke. Dvs jeg visste om et par-tre fine tisper, men for to av dem tilsa leddstatus på søsken at jeg ikke syntes slekta holdt mål helsemessig.

Jeg har ikke inntrykk av at mentalitet utgjør like store utfordringer på golden og flat coated, men dette vet jeg for lite om til å påstå noe.

Men på samme måte som jeg ønsker at en hos showlabben tok fedme på alvor, ønsker jeg at en hos jaktlabben tok mentalitet på alvor. Vi kan ikke i jaktlabbmiljøet slå oss på brystet og være kjempefornøyd med våre hunder (typisk i diverse diskusjoner som går angående showlabb kontra jaktlabb) så lenge vi ikke tar tak i dette med mentalitet.

For meg er det ikke nok at en hund gjør det strålende i jakta og blir jaktchampion på kort tid, når det er vanskelig å ta den med til veterinær for en enkel undersøkelse. Det er ikke nok at hunden har høy arbeidskapasitet så lenge den vokter eierens stolsekk på jakttrening. Det er ikke nok at hunden er fysisk frisk så lenge den viser aggresjon mot barn.

Er fullstendig klar over at jeg stiller høye krav til avl, og det er helt sikkert enda vanskeligere enn jeg kan forestille meg å drive oppdrett. Men, jeg tror at bare en liten bevissthetsøkning kunne ha gitt bedring. Kanskje skal vi bli litt modigere i å etterspørre hvorfor folk velger å avle på hunder som er dårlige mentalt. Gi uttrykk for at sånne beslutninger ikke gagner rasen.

Om ikke annet kan en jo skrive om det på bloggen sin, og heller ta sjansen på å provosere noen….

28.06 Beteende og personlighetsbeskrivning Hund BPH

På kort varsel hadde en venninne og jeg fått plass til våre tre hunder på svenskenes forholdsvis nye beskrivning - Beteende-og personlighetsbeskrivning Hund. Beskrivningen ble offisiell fra 2012 og er nå i en tre-årig prøveperiode.

Denne beskrivningen er et tilskudd til den fra tidligere eksisterende MH, Mentalbeskrivning hund. Bakgrunnen for BPH var et ønske om en beskrivning som i større grad passa til alle typer hunder, ikke bare brukshunder. I Norge har vi også MH, men ikke BPH.

Siden jeg tenker at BPH nok er bedre egna for en retriever enn MH (som blant annet har mer på å måle forsvar), valgte jeg altså å dra over grensa for å få både Carmen og Petra beskrevet. Selvsagt er en sånn beskrivning bedre å gjøre på en ung hund, som ikke har lært seg så mye, sånn at en får et riktigere bilde av hundens genetikk. Men, likevel syntes jeg det var interessant å få beskrevet Carmen også - for å se om hun ville vise en utvikling til det bedre siden forrige gang hun ble målt (på FART II hos Petras oppdrettere da hun var 1,5 år).

Da vi ankom i 11-tida skulle akkurat hund nummer 3 i ilden - en Boschon havanais. Etter denne var det en Saluki. Så var det våre tre retrievere.

Testbanen bestod av syv “stasjoner” på et ganske lite område, - rett og slett en inngjerda grusplass som tilhørte en hundeklubb. Det var en dommer, en testleder og en medhjelper som gjennomførte beskrivningen.


 

På den første stasjonen ble hundens tilgjengelighet og sosiale egenskaper vurdert. Og også hundens lekeinteresse, både med eier og med fremmed person, både med egen leke og en annen leke.

På den andre stasjonen var det matinteresse som var tema. Eier fikk selv ha med noe yndlingsgodis til hunden, og i tillegg la de ut “standard” godis. Dette ble lagt i tre plasbokser. Den ene var åpen, den andre var lokket bare lagt løst oppå, og på den tredje var lokket skrudd fast og umulig å få løs. Hunden fikk holde på på egen hånd en viss periode, før en skulle gå fram og hjelpe den til å få opp den siste boksen.

På den tredje stasjonen var det et overraskelsesmoment. En halvfigur som lå nede med et tau knytta fast. I det eier og hund nærma seg figuren ble den dratt opp rett foran hunden. Så var det å se om hunden ble sint/redd og hvor lang tid den brukte på å komme over forskrekkelsen. Til slutt her skulle en gå noen ganger fram og tilbake og passere figuren, for å se hvor kjapt hunden fikk et avslappa forhold til skremselet.

På den fjerde stasjonen var det nok et overraskelsesmoment, men et lydinntrykk denne gangen. En metalltrommel med kjetting i, som ble satt i gang til å “skramle” i det hunden nærma seg. På samme måte som med forrige moment skulle en se avreagering, og etterpå passere forbi noen ganger.

 

På den femte stasjonen var det en utkledd person som nærma seg, ikledd frakk, hatt og solbriller. Personen kom nærmere og nærmere og testleder, fører og hund skulle bare stå og avvente. Til slutt snudde den utkledde seg rundt og en skulle gå bort til vedkommende. “Spøkelset” tok kontakt med hunden først med utkledningen på, så etter å ha tatt av seg de rare klærne. Så kunne en se hvor trygg hunden var på det å hilse.

På den sjette stasjonen var det laget to små “baner” med bølgeblikk. Her skulle en gå over bølgeblikket fram og tilbake et par ganger på hver av banene. Her ble det altså vurdert hvordan hunden takla merkelig underlag.

På den sjuende og siste stasjonen var det to skudd mens hund og fører hhv var i bevegelse og stod i ro. For å se skuddberørthet.

Først ute av mine var Petra. Som forventa ble hun entusiastisk lykkelig over et fremmed menneske som ville hilse på henne, og ble gjerne med den fremmede på en liten gåtur. Min viltre Petra var en håndfull for testlederen, og spratt av gårde i kobbelet. Ellers lot hun seg fint håndtere, men hadde problemer med å stå i ro. Selvsagt ikke fordi hun var redd, men fordi hun ikke klarte å stå stille.

Jeg hadde tatt med meg tennisball som leke, og selvsagt ville Petra herje og leke med den. Hun spant av gårde med tennisballen og lekte nok mest på egen hånd og ikke så nærme meg. Hun ville også veldig gjerne leke med testlederen og også med en fremmed leke hun fikk presentert.

Jeg hadde med pølse til matmomentet. Og her var også som forventa interessen stor fra Petra. Hun nærmest “inhalerte” pølsebitene, og gjøv løs på boksen som ikke gikk an å åpne. Spurte litt om hjelp til å åpne den, og det fikk hun.

Hun ble forskrekka over halvfiguren som spratt opp, knurra og bjeffa og brukte litt tid på å klare å nærme seg. En kunne også se når vi passerte den etterpå at hun var litt skeptisk.

På skrammelet reagerte hun langt mindre enn på figuren. Skvatt selvsagt, men ble raskt fortrolig med den rare boksen.

Den utkledde dama som nærma seg brød hun seg tilsynelatende ikke noe om. Men, hun snuste litt i bakken, så det kan hende hun syntes det var litt skummelt. Hun ville gjerne hilse på dama både med og uten utkledning.

Bølgeblikk-underlaget syntes Petra var litt ekkelt å gå på. Jeg vet hun var sterkere på denne type underlag da hun var helt liten, så det kan hende jeg kunne vært flinkere til bevisst å trene henne på sånt i oppveksten. Vet jo at hun også kan synes åpne trapper er litt skumle. Og jeg brukte litt tid på å venne henne til heis.

Skuddene var hun helt kul til, selvsagt fikk hun litt forhøya aktivitet og forventning, det skulle jo bare mangle.

For Petra gav nok testen et helt riktig bilde av henne. En sosial og trygg valp, veldig glad i folk, leker og mat. Men, ikke “laget av betong” når det gjelder døde skumle ting. Enklere for henne å forholde seg til potensielt skumle mennesker enn skumle døde ting.

Til slutt var det Carmens tur. Hun klarte seg bra når det gjaldt fremmede mennesker og fant seg tålmodig i å bli tatt på. Men, hun sank litt sammen i kroppen, fikk lav hale, bakoverbretta ører og viste at hun ikke syntes det var behagelig når bena og tenna hennes ble undersøkt. Ikke tvil om at all utstillingstreningen har hjulpet til å få henne til å akseptere sånne ting, helt rolig stod hun også.

Hun ble gjerne med testlederen, men da hun snudde og kom mot meg, ville hun helst tilbake til “mor”.

Leke gjorde hun gjerne, og i motsetning til Petra var hun kjapt tilbake hos meg med tennisballen og ville leke sammen med meg. Hun ville også gjerne leke med testleder og med en fremmed leke.

Hun var om mulig enda villere når det gjaldt matmomentet enn Petra. Stod nærmest på bakbena i kobbelet mens pølsebitene ble lagt ut. Og hun jobba iherdig for å få åpna den stengte boksen.

På halvfiguren kom hun med et forskrekka bjeff da den spratt opp, men hun kom veldig fort over forskrekkelsen. Og passerte helt lugnt figuren flere ganger. Her kommer jo hennes erfaring gjennom de fem årene hun har levd og all miljøtreningen jeg har drevet med til nytte.

På samme måte som Petra reagerte hun mindre på skrammelet, og kunne passere denne uten bekymring.

Personen som nærma seg med utkledning var hun ganske så kul med. Da vi skulle gå fram til personen forsvant hun av gårde, og jeg prøvde å se i speilbildet i solbrillene til dama hva Carmen drev med. Joda, Carmen hadde funnet ut at det var kult å prøve å apportere det løse kobbelet hun hadde på slep, så hun hoppa og spratt og lekte litt på egen hånd. Framme hos den utkledde dama syntes hun det var helt greit å hilse. Også her så jeg resultater av å ha jobba for å få en tryggere hund.

Dagens overraskelse var kanskje bølgeblikk-underlaget. Dette syntes åpenbart Carmen det var kjempegøy å gå og løpe på. Ingen redsel i det hele tatt!

Og skuddet takla hun bra. Hun observerte kjapt hvor skytter stod, og holdt øye etter en potensiell apport.

For Carmen bar altså resultatet preg av god miljøtrening. Det hadde garantert gitt et annet resultat om hun hadde blitt testa på Petras alder.

Resultatene av beskrivningen er offisielle og legges inn i SKK Hunddata (i løpet av noen dager, fikk vi beskjed om).

Jeg fikk bekrefta i dag at Petra er stødig mentalt. Men, kanskje en liten påminnelse om at vi godt kan trene litt mer på det å gå på ekkelt underlag. Og så fikk jeg se at Carmen har lært mye i løpet av de siste åra og blitt atskillig tryggere på folk enn hun var som unghund.

Tenker at jammen er det viktig å velge avlsdyr uten redsler og utrygghet. Og en sånn test kan hjelpe oppdrettere å plukke ut avlsdyr og valpekjøpere å velge hvilke foreldredyr en ønsker å kjøpe valp fra.

Dessverre synes jeg det er mange mentalt dårlige jaktlabradorer å se. Min egen Carmen er eksempel på en altfor utrygg hund. Riktignok har jeg klart å trene henne til å takle ganske så mye, men det var et slit da hun var valp og unghund.

Oppdrettere har en oppgave i å jobbe for å få bedret jaktlabbens mentalitet, synes jeg. Så lenge en fortsetter å bruke mentalt svake individer i avl, får en jo ingen bedring. Redsler og skarphet hører ikke hjemme i rasen! Viktig ikke å kaste barnet ut med badevannet her. Klart vi gjerne ønsker jakthunder som er førbare og samarbeidsvillige, men en må ta vare på det “gode, gamle labradorgemyttet” som jo er noe av “adelsmerket” for rasen.

Jada, det kan hende det er provoserende å si noe sånt, det er vel “lett for meg å si” som ikke er oppdretter. Samtidig må det være lov å ha meninger både om hundeavl og barneoppdragelse selv som en ikke bedriver det til daglig selv.

Det er jo noe med at disse hundene våre, om vi driver med jakttrening og konkurranser aldri så mye, først og fremst er sammen med oss i hverdagen. Og de fleste av oss eiere er helt vanlige mennesker som ikke bor på et gods helt for oss selv, men er vanlige deltagere i samfunnet. Og hundene våre skal kunne takle alle de stressende elementene vi har i samfunnet, enten det er naboens barn som løper skrikende forbi, vi skal bo på hotell og ta heis, eller ferdes i støyende trafikk.

Med tanke på dyrevelferden er det viktig at hundene våre har det bra, ikke bare er fysisk sunne, men også mentalt i balanse.

Jeg vet at noen i jaktmiljøet synes sånne tester er tull og tøys, - at vi får målt våre jakthunder tilstrekkelig med tanke på avl ved å ta de med på jaktprøver. Jeg er ikke enig i det. Hundene opplever få utfordringer på å takle fremmede mennesker eller redsler på en jaktprøve.

Dessuten vet jeg av egen erfaring at for en redd hund kan jaktlysten likevel bære de gjennom så lenge jaktlysten er aktivert. Derfor tåler min Carmen langt mer i en jakttreningssetting enn i hverdagen. Så at en hund er høyt premiert på jakt er ingen som helst garanti for at den er bra mentalt.

Ellers tror jeg selvsagt ikke en oppdretter nødvendigvis er avhengig av en sånn test for å vurdere sine egne potensielle avlsdyr. Men, for en som skal kjøpe valp er det veldig greit med offisielle nøytrale opplysninger, enten det dreier seg om jaktprøveresultater, helseundersøkelser av hofter og øyne eller mentalitet.

27.06 Fokus på selvstendig arbeid

I dag ble det tid til sykkeltur for begge før jeg tok en tur til en nylaget grusvei i skogen i nærheten.

Siden vi drev med styring i går var tanken å drive med markeringer i dag. Kanskje greit å skille litt på de to øvelsene, tenker jeg.

For øvrig - som det går fram av første bildet, - kuene er tilbake på beitet, så dermed forsvant det treningsområdet... Men, det finnes heldigvis flere fine steder...

For første gang tok jeg altså med begge to, og hadde de løse på markeringsarbeid. Planen var at de skulle få hente annenhver gang. Så hadde jeg en tanke om at hvis Petra ikke fant dummyen skulle jeg kalle hjem og la Carmen hente isteden. Og det fungerte faktisk utmerket. Jeg slapp å ta i bruk planen min om å la Carmen “eyewipe” Petra, for Petra fant alt hun skulle.

Begge to var veldig flinke til sitt og bli mens den andre jobba. Med ett unntak, hvor fristelsen ble for stor for Petra, som altså knalla. Det var tett buskas og ikke så fort gjort å lokalisere dummyen, og Petra var for langt ut. Dermed sendte jeg Carmen, som kjapt fant dummyen. Ingen belønning til Rampe-Petra for feil atferd, altså.


 

26.06 Fokus på styring

Planen for ettermiddagen var sykkeltur med begge hundene før den avtalte unghundtreningen med Petra. Men, før jeg rakk å komme ut av bilen på P-plassen ved sykkelløypa, kom DET regnværet! Andre steder hadde det både snødd og hagla og i Oslo hadde det vært helt kaos. Men, på Ås var det altså bare regn.

Jeg ble rett og slett sittende en stund i bilen og cg vente ut været. Så ble det kun tid til en tur med Carmen. Petra fikk klare seg med jakttreningen.

Og jakttreningen i dag var med fokus på dirigering - nærmere bestemt å lære hunden å skille på ut og sidedirigering. Men, først begynte vi med en økt med fot og sitt og bli.

Vi bygde opp øvelsen ved først å la de hente gjentatte ganger ut. Så la de hente gjentatte ganger til siden. For så til slutt å sette det sammen, sånn at vi kasta både ut og til siden. Så skulle altså VI bestemme hvor hunden skulle hente. De fikk hele tiden hente den først kasta.

Altså, med hunden sittende front mot oss var det fra før kasta bak hunden. Så ble det kasta til siden for hunden, men hunden ble sendt ut/back. Så fikk hunden sitte fot mens vi kasta back, snu seg så den satt med ryggen mot dummyen, og ble sendt til siden, osv.

Begge ungdommene klarte seg veldig bra, og vi gjentok hele øvelsen på et nytt sted.

Veldig fornøyd med at denne øvelsen gikk så bra.

 

25.06 Sommeravslutning og tur til tjern

Som vanlig var det sommeravslutning på jobben med natursti og tur. Og da passa det jo bra å ta med de firbente. En av kollegane mine var så grei å ta seg av Carmen, så kunne jeg ta med Petra.

Vi gikk en runde langs jernbanen og i skog-myr-området like ved. Jeg bytta på å ha en hund løs av gangen. Og de klarte seg kjempefint. Holdt seg i nærheten og var helt ubesværa av gjengen på 10-25 kollegaer som gikk i en klynge,

Etter jobben gikk turen til tjernet jeg oppsøke av og til. Gledelig å komme til parkeringsplassen og finne ut at det kun stod én bil der. Så så vidt at en jogger forsvant inn i skogen.

Vi var faktisk helt alene i skogen. Og hundene fikk omsider løpe litt løs. Og når vi kom fram til tjernet fikk de kose seglmed å svømme, lete pinner i vannet og spurte rundt på svaberget på land.


 

24.06 Sykkeltur og mer planter

Ferden i ettermiddag gikk til den berømte Krukkegården i nærheten. Målet var å få tak i en diger krukke til den nye hortensiaen min. Og jammen fant jeg en flott blå krukke. Med denne tok jeg med både duk, lecakuler og oppskrift. Omsider, altså, skal jeg pynte opp litt på terrassen.

Etter enda en runde til gartneriet i nærheten for noen planter, ble det den sedvanlige sykkelturen med de firbente.

Og så var det nok en runde med planting. Og ikke minst følge oppskriften for krukkeplantingen.

Ble veldig fornøyd med den nå fargesprakende hagen min. Nå mangler bare kirsebærtreet.



 

23.06 Hagen får ansiktsløftning

Helt siden Japan-turen har jeg tenkt på å få et litt japansk utseende på hagen min. Så langt har jeg ikke spandert annet enn gressfrø på den stakkars hagen, men i dag var det tid for nye fakter.

Siden hage ikke akkurat er min sterke side, hadde jeg gjort avtale med min “hagekonsulent”, sånn at jeg skulle få litt hjelp til prosjektet.

Ferden gikk til et gartneri. Jeg gikk rundt og kikka og selvsagt falt jeg for det største japanske blodlønntreet de hadde. Prislappen tilsa at det var utelukket å kjøpe dette treet, så jeg måtte nøye meg med noe mindre.

Det ble altså en blodlønn, en bambus, 2 slags hortensia samt en søtmispel. MEN, dessverre holdt ikke utvalget av sakura mål. Konsulenten var ikke fornøyd, så der må jeg rett og slett ta en ny runde for å finne et egna tre.


 

Hjemme igjen stod gartnerjobben på agendaen. Diverse planter som skulle på plass. Poser med jord og også hønsemøkk”kuler” skulle fordeles. Og selvsagt måtte det litt vanning til. Og du verden, så fint det ble!

Plenen fikk også en omgang med gjødsel, og det var selvsagt litt VEL optimistisk av meg å slippe Carmen ut i hagen etterpå. Hun var jo helt i fyr og flamme over denne nye godistypen som var spredt rundt i hagen. Istedenfor å tisse bare løp hun rundt og gafla i seg gjødsel.

Hm. Ikke annet å gjøre enn å erklære hagen for hundefri sone i en periode, til gjødselkulene får løst seg opp og blir borte i bakken.

22.06 Spennende terreng

I dag gikk ferden til Halden og et skikkelig spennende terreng. Blanding av svaberg, gress og tørr myr med noen grøfter på tvers.

Lille Petra fikk vente i bilen mens Carmen fikk være med ut på trening sammen med en annen ekvipasje. Vi la ut områder på begge sider av en stripe med gress/myr. Så hadde vi en runde hvor vi stod på hvert vårt sted og kasta markeringer til hverandre.

Carmen gjorde noe hun aldri har gjort før - nemlig bada på vei hjem med dummyen! Hun har rett og slett blitt en lystbader i løpet av de siste månedene - hermer vel etter Petra, antar jeg. Og hun gjorde det ikke bare én, men flere ganger. For en merkelig skrue, den hunden!

På dirigeringene var hun faktisk ganske så flink i dag. Hørte godt etter på stoppsignal og hadde godt minne på hvor vi hadde lagt ut.

Når hun fikk gå fri fortsatte hun å bade i diverse grøfter hun fant.

En riktig så fin treningsøkt ble det.

Så var det farvel til treningskompisen, Carmen i bilen og Petras tur til å komme ut en tur. Vi trente fot og markeringer. Dessuten trente vi på å skille mellom ut og sidedirigering. Hun var veldig flink til å gå til riktig sted, faktisk. Gjorde ikke feil en eneste gang. Men, sliter fortsatt med opptakene.

Dagen ble avslutta på hytta.

21.06 Trening med liten og stor

Supert at det går an å samle folk til trening selv om det er sommer. I dag var vi fem ekvipasjer på den enorme myra i nærheten. Trykka oss sammen og klarte oss med tre biler, så vi fikk plass på den bittelille parkeringsplassen der borte.

Oppsummert kan vi vel si at det ble vanskelig for noen og en hver i dag, men det må jo sånne treninger til også.

Vi gikk rundt langs myrkanten og la ut fire områder. Så stilte vi oss i midten, hadde en kaster som kasta doble og enkeltmarkeringer. Noen hunder fikk hente markeringer og andre dirigeringer.

Markeringene var vanskelig å se for hundene. Og på dirigeringene forsvant de litt i vegetasjonen for oss.

Carmen hadde noen fine markeringer. På dirigeringene, tror jeg hun redda seg på at hun huska en god del av stedene. Ikke styrbar nok, den lille svarte!

Ellers fikk jeg noen nyttige tips om føring; - jeg presterte å sende Carmen når hun kikka i helt feil retning. Dessuten peke sånn at hun ikke så det så godt. Veldig bra at treningskompisene kan si fra!

For øvrig var det interessant å observere så kul Carmen var selv om det var både gress og lyng rundt henne. Ingen hysterisk gress-spising som hun drev med på jaktprøva forrige helg. Og om hun la seg ned., ble hun rolig liggende. Ingen orming og rulling. Hm. Det er vel mitt prøvestress, da - som får henne til å spise gress også…!

Ikke lett å føre disse følsomme dyra, det er helt klart….

 

Hjemme igjen var det tid for å gå ut med lille Petra. Jeg la veien til et område i nærheten hvor de i fjor fjerna vegetasjon og jevna ut grunnen. Dessverre, må jeg si, for der var det tidligere et kjempefint og variert treningsområde.

Turen i dag avslørte det jeg hadde mistanke om. De har tydeligvis enten brukt avfall som fyllmasse, eller gravd opp gammelt avfall i utjevningsjobben. I hvert fall var det diverse glasskår, potteskår, armeringsjern, hardplasbiter, trematerialer med spiker osv. Huff! Ubrukelig og farlig å sende noen hund ut i.

Jeg snek meg langs kanten med Petra, men endte opp med å gå så langt bort at vi hadde passert området hvor de har gravd. Veldig høy vegetasjon, så jeg kunne ikke kaste så langt. Men, stod i jordekanten og kasta noen meter ut i det 1,5 m høye gress/buskaset. Bra trening for Petra å måtte lete med nesa innimellom busker og gress.