31.03 "Jaktprøve"

Etter den sedvanlige mila på sykkel var det tid for trening med gjengen. Det var jeg som hadde treningsansvaret i dag, og jeg hadde lagt opp med en jaktprøve, rett og slett.

Vi var seks ekvipasjer på trening, og hjalp hverandre, slik at to og to ekvipasjer gjennomførte ”prøva” og de andre fungerte som medhjelpere/dommere.

Men, aller først begynte vi med en god økt med jaktlydighet på jordet. Sitt og bli i diverse forskjellige varianter. Gikk fot på linje, gjennom linja, i sikk-sakk mellom ekvipasjer i sirkel. Kasta apporter inn i midten av sirkelen, og også over hodet på hundene. Hundene fikk sitte og bli i en sirkel, så gikk vi inn i midten, for så og gå og stille oss ved en annen hund. Akkurat dette viste seg å være ganske så vanskelig for flere av hundene. Vi stilte oss et par meter bak hundene og én og én ekvipasje gikk fot i ringen som ble mellom hundene og de tobente.

Vel, så var det tid for ”prøva”. Vi hadde lagt opp med et feltsøk med dummyer og de resterende oppgavene med vilt (siden vi ikke hadde mer enn 8 vilt å lage prøve av i dag). Gjennom hele prøva gjennomførte vi at ekvipasjene forflytta seg fra post til post på linje, og bak ”skytter” og foran ”dommer”. Dette trenger vi tydeligvis å trene på, samtlige hunder ble høyere enn ved ”vanlig ” fotgåing av å ha denne spennende skytteren foran seg.

Feltsøket var vanskelig - et digert hogstfelt hvor det var lagt ut 12 dummyer, og stedene var merka, slik at vi ikke skulle få vitring på feil sted når vi la ut på nytt.. Apportene var til dels gjemt under kvister. I tillegg blåste det kastevind i dag - vinden snudde stadig vekk, og det var åpenbart veldig vanskelig for hundene å få funn.

Fra søket gikk ekvipasjene fot over jordet og over til neste jorde, hvor oppgavene var med vilt. Der var det en walk up, med skudd på alle oppgaver. Først en enkeltmarkering til hver hund. Deretter ble det markering for den ene og fremmadsending til en ”øy” for den andre. Det ble altså først skutt og kasta på venstre side av jordet. Så ble det skutt mot fremmadsendingen på høyre side av jordet. Hunden som var nærmest markeringen ble sendt på dirigeringen. Og den som var nærmest dirrigeringen ble etterpå sendt på markeringen.

Linja fortsatte nedover jordet. Og hundene fikk hver sin dobbeltmarkering i skogkanten.

Kan vel konstatere at dagens prøveopplegg var mer vellykket enn føring av egen hund. Artig, altså, at de andre likte prøva. Ikke fullt så artig at Carmen strevde med feltsøket. Det VAR et vanskelig feltsøk, men jeg syntes ikke det var grunn god nok til å lete etter rådyrbæsj i stedet for dummyer. Og når jeg løp ut og tok en alvorsprat med henne ble hun bare kjempefrustrert, spratt himmelhøyt til værs og ville ikke søke noe mer.

Nøtta er at hun er en høymotivert hund - stort sett. Alle som kjenner henne vet at hun har jaktlyst til 1000. Så det er ikke det at hun ikke er motivert til å apportere. Det fikk vi jo se tydelig bevis på i dag - på resten av treningen. Tror det er en slags overslagshandling dette med bæsj-spising. Men, hva er det som trigger denne handlingen? Vel, det har uten tvil ett eller annet med hormonell status å gjøre. Hun er nå ca to måneder etter løpetid og i ferd med å bli innbilt drektig. Har dårlig matlyst og begynner å få stort jur. Men, det er likevel litt underlig at dette skal ”slå til” på et feltsøk, for så ikke å komme fram i det hele tatt på oppgavene etterpå. Så, jeg har nok ikke alle svarene her.

Det var som sagt lite fruktbart å korrigere henne for å spise bæsj, - det ble hun bare frustrert av. Hun skjønte nok ikke hva jeg var forbanna for. Etterpå ble hun veldig uselvstendig, i den grad hun i det hele tatt ville søke. Stoppa opp og så på meg. Det funker altså å korrigere henne når vi går fot ift å bry seg om dritt vi passerer. MEN, når hun er på avstand fra meg er det ikke noe vits i å korrigere, tydeligvis.

Treningskompisene hjalp til ved å gå ut i feltet og lage litt lyd - et forsøk, altså, på å få opp motivasjonen til Carmen. Vel, det hjalp bare sånn måtelig. Så jeg gikk ut sammen med henne. Hun fant til slutt et par pelsdummyer, så vi fikk jo en slags vellykket avslutning.

Hva gjør jeg med det? Venter - i første omgang. På at hun kommer ut av denne hormonelle fasen. Sannsynligvis går det da over av seg selv. Om det vedvarer, blir det jo noe jeg må ta tak i.

Vel, da vi kom over på jordet for walk-up var Carmens sinnsstemning straks en helt annen enn den hadde vært på feltet. Hun var fortsatt tyst og stadig, men mye mer “på”. Mer urolig rundt foten, litt langt fram på fotgåing. Og veldig opptatt av markeringene.

Hun henta alle sine fire markeringer helt superflott! Hun husker godt, rett og slett.

På dirigeringsøvelsen hadde hun tidenes stopp på fløyta. Hun formelig gjorde et byks opp og snudde i lufta, og landa nesten sittende. Men, det var litt kinkig å få henne til å gå til høyre mot øya. Hun ville helst bakover, i retning feltsøket. Akkurat denne tendensen så vi for øvrig hos flere hunder - at det tidligere feltsøksområdet trakk. Men, viltet kom hjem ganske greit, uten for mye styr.

Ellers var det noe rufsete vilthåndtering på prinsessen i dag, og små æresrunder før avlevering. Jeg tror at jeg mista litt tilliten etter den “kommersen” på feltsøket. At Carmen dermed ble litt stressa og ikke helt stolte på meg. Da kan det komme fram harde grep og tendens til å ville beholde det selv. Så, det tar jeg på min kappe. Vet hun kan bedre enn som så.

Det kan være en utfordring å handle en hund som er så var på min sinnsstemning. Og som har så mange ulike måter å vise frustrasjon på.

MEN, helt sånn grunnleggende føler jeg meg ganske så sikker på at hun hovedsakelig gjør så godt hun kan. Og blir det feil, så er det jeg som har forklart for dårlig eller stiller feil krav til henne.