Cayenne
Cayenne
Scott
Oppdretterne mine har tradisjon på å invitere til påsketrening andre påskedag. Dermed dro Carmen og jeg av gårde på søndag på nok en Sverige-tur de ca 45 milene til Enköping. Som vanlig artig å observere Carmen i flokken til Anita og Jörgen.
Mandag kjørte vi altså av gårde sammen med Anita og Jörgen til Lilla Träskaten og Jill og Peter.
Vi var delt i to grupper; - ikke etter kompetansenivå på ekvipasjene, men etter hva slags stressnivå de takler. Carmen og jeg var på Jörgens gruppe - der den heftigste treningen var.
Først begynte vi med jaktlydighet. Jörgen hadde satt opp en trekant med stolper og vi gikk fot etter hverandre, altså på rad rundt i trekanten. Innimellom skifta vi trening og gikk andre veien. Vi gikk fra egen hund, og fram til neste. Det ble kasta apporter på utsiden av trekanten, hundene fikk sitte og bli og vi gikk selv og henta.
Så starta alvoret. Vi gikk walk-up, med innlagte markeringer og dirigeringer. Jeg observerte ganske fort at alle de andre hadde en annen måte å føre hund på enn jeg hadde. De gikk konsekvent veldig fort inn og styrte hunden på markeringer, mens jeg lot Carmen jobbe selvstendig.
Da jeg etterpå spurte om hvorfor de gjorde det på den måten, fikk jeg til svar at på A-prøver og jakter måtte en være nøye med at hunden ikke ødela terreng, men kom raskest mulig fram til apporten, at det ikke var så viktig om den jobba selvstendig. Dessuten kunne det være en fin anledning å styre hunden, nettopp når den var frista av en markering.
Vel, Carmen og jeg er jo liksom ikke helt på A-prøve-nivå, vi da, så jeg holder meg nok fortsatt til å vektlegge selvstendighet i markeringsarbeidet.
Det jeg observerte med Carmen var at hun markerte helt suverent. Og jeg tror at det blant annet har sammenheng med at jeg har trent henne til å løse markeringsoppgaver selvstendig. Dette ved nettopp å la være å styre henne. Og ved heller å avbryte henne hvis hun har gått i søk, og kalle hjem, og kaste på nytt.
Kun ved to anledninger styrte jeg henne på markering. Den første var en som forsvant inn i skogen. Da jeg så hun fikk litt feil retning, stoppa jeg henne og gav ett utsignal. Den andre gangen var på en skikkelig lang markering (160 meter) hvor nesten samtlige hunder fikk et problem ved et terrengskifte mellom jorde og gress, og altså ikke kom seg langt nok ut.
Ellers sendte vi også til områder. Jeg synes Carmen var ganske så styrbar. Blant annet hadde hun en stopp som brakte fram smilet hos alle som så på. Hun nærmest spratt i været på stive ben da hun hørte fløyta, snurra rundt i lufta og landa på stive ben med blikket festa på meg.
De vanskeligste dirigeringsoppgavene var der Jörgen hadde brukt fantasien og lagt ut rare gjenstander. Råe egg på ett område, påskeegg med godis på et annet, og koster og godisposer på et tredje.
På posten med rå egg observerte jeg en av de andre hundene, som var veldig styrbar og lydig, og var i rett område, men åpenbart ikke skjønte at disse eggene var noe hun skulle komme hjem med. For at ikke Carmen skulle oppleve det samme, valgte jeg å stoppe henne, for så å gå ut til henne og lete sammen der ute. Hun var faktisk veldig spontan i opptaket av rå egg og bar det pent uten å knuse det. Bra med mykt grep!
På posten med koster ++ var Carmen styrbar og fin, men skjønte nok ikke at hun skulle komme hjem med tingene som lå på bakken (og som verken var dummy eller fugl). Så der valgte jeg også å gå ut og hjelpe henne.
Prinsessen var i en litt ny ”modus” denne dagen. Hun var nærmest helt tyst, men samtidig veldig på. Ingen tendens til knalling eller noe sånt, men litt vel langt fram. Kanskje ikke akkurat i forgående, så lenge det ikke skjedde noe, men når det ble skutt med apportkaster satt hun ”plutselig” litt langt foran meg. Også i utsendingssituasjonen ville hun gjerne ta noen skritt.
Litt kinkig å korrigere dette, for vi balanserer helt på kanten ift lyd. Og blir jeg veldig streng i den settingen, kan det komme et pip. Hm. En liten nøtt dette…
Dagen forløp for øvrig nesten uten dritt-spising. Dvs hun var interessert i å spise det som lå ved bena hennes ved fot (jordet var jo aldeles fullt av rådyr-bæsj). Også var det vel også en liten episode i fm det vanskelige søket på malerkoster. Men, ellers var hun fullt fokusert på arbeidsoppgaven.
Det hører også med til historien at vi som vanlig fikk servert deilig lunsj hos Jill og Peter.
Sånn i 17-tida var det tid for å vende nesa hjemover igjen, for ca 5 timers uavbrutt kjøretur - etter en fantastisk hyggelig og lærerik påskehelg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar