Bare en uke siden sist jeg var på kurs med Birgitta, og i dag bar det av gårde igjen. Men, denne gangen som observatør på et Elite-kurs i Vormsund-traktene. Nærmere bestemt på Greni Gård hos hans Ole Nafstad og Camilla Botness.
Det var den sentrale jaktkomiteen som arrangerte kurset - et supert tiltak for de som har kommet opp på elitenivå. Og som kanskje sjelden har noe kurstilbud her i landet. Og et supert tilbud å få være observatør, for oss som ønsker å komme til elitenivå!
Det var ti ekvipasjer som var med på kurset; - og faktisk var fem retrieverraser representert. Labrador (4), Flat (3), samt en av hver av Toller, Chess og Golden. Så var det noen medhjelpere, samt at et par andre og jeg selv var observatører.
Jeg hadde med Carmen ut hele dagen. I begynnelsen lå hun i sekken sin, og etter hvert hadde jeg henne med ut i området. Hun var utrolig stille og grei. La seg gjerne ned på jordet og sov. Hadde tydeligvis ingen forventninger til at noe av det som skjedde angikk henne.
Birgitta starta med å forhøre seg om hva slags fordeler og utfordringer den enkelte fører og hund hadde. Så understreka hun at hunder ikke er onde. De gjør bare det de kan. De våkner ikke opp om morgenen og tenker at i dag skal jeg jammen gi f i å høre på stoppsignalet.
Kurset starta med at ekvipasjene stilte opp på linje, det ble skutt med apportkaster, og hundene fikk testa om de var ”stadige” - altså at de ikke knalla. Uten noe mer påvirkning gikk det greit. Verre var det når Birgitta gikk rundt og sa ”Ja!”, ”Apport!”, og sågar navnet på enkelte av hundene. Da var det noen av de firbente som tilsynelatende oppfattet at de hadde fått beskjed om å hente apporten.
For øvrig kunne hun berolige deltagerne med at en hund som aldri knaller er en ”skithund”. De skal jo tross alt helst ha mye vilje og lyst til å apportere.
Vi gikk deretter på linje i det flotte landskapet - kuperte jorder, med både bekker og skogholt og kratt. Medhjelperne hadde lagt ut noen områder, det var satt ut en Bumper Boy, samt at Birgitta skjøt med apportkaster. Dermed ble det altså en kombinasjon av markeringer og dirigeringer dagen gjennom. Så utnytta Birgitta det vi så av hundearbeid og handling til å ta opp forskjellige tema.
Stoppsignal
Det var faktisk ganske mye snakk om stoppsignalet i løpet av dagen. Kanskje fordi vi fikk så mange eksempler på at det ikke fungerte (Jada, - det er utrolig behagelig å være tilskuer og kritisk til det en står og ser på av hva andre presterer!).
Hvis en hund knaller, så er det fleste av oss flinke til å reagere momentant, med å brøle til, gå etter hunden eller lignende. Og vi gjør gjerne en skikkelig innsats for at hunden IKKE skal få belønning (få tak i apporten). Hvis en hund ikke stopper på signal, derimot, godtar vi ofte både to og flere ekstra blås, kanskje et tramp i bakken og et ”HEI!” til hunden, og lar den dessuten få belønningen - altså finne apporten.
Dermed lærer vi jo hunden til IKKE å stoppe på første signal….
Vi fikk høre at det er mulig å nærmest ”hjernevaske” en hund til å stoppe på signal, ved å trene på dette fra hunden er valp, i alle mulige hverdagslige situasjoner, og lære hunden til at det kun er én konsekvens av signalet - nemlig å stoppe opp og ta kontakt. Og innlæring av signalet med en valp gjør en UTEN å blande inn apportering.
Så kan det jo være greit å tenke gjennom hva stoppsignalet betyr for hunden. Forbinder den det med at den har gjort noe feil, og at eieren er forbanna? Hvis så er tilfelle kan en se at hunden blir stressa av signalet og forventer noe negativt. Kanskje trenger bare hunden litt lugn og ro. Dette kan en prøve å få fram ved å gå ut til hunden etter at den har stoppa og bare berolige den litt, ingen grunn til uro. For så å gå fra den igjen før videre dirigering.
Antagelig har vi en tendens til å forlange for mye for tidlig, hva gjelder avstander, så blir det avlæring istedenfor læring.
Også er det om å gjøre ikke å slurve… Ofte er vi kanskje flinkere til å tenke på dette når vi trener alene, men kan bli litt stressa på kurs, sammen med andre. Stoppsignal som går direkte over i nærsøk er bare å lure oss selv! Har vi bedt hunden om å stoppe og ta kontakt, må vi følge opp!
Markering
Så var det snakk om markering og i hvilken grad en skal gripe inn. På trening skal en prøve å unngå å gripe inn, - heller kalle hjem hvis det blir et fritt søk ut av hundens apportering. Unngå å overhandle, ha is i magen. På en A-prøve, derimot, da gjelder det å være maks ”på” og få hunden raskest mulig til målet.
Etter å ha kalt hjem hunden kan en annen av hundene på linja få hente. Ofte trigger dette konkurranseinstinktet hos hunden som lette uten suksess, slik at den følger bedre med og markerer bedre neste gang, og dermed lykkes bedre ved neste forsøk.
Dirigering
Ift handling kan en forsøke å bestemme seg på forhånd - hvor mange signaler det er rimelig at hunden skal kunne plukke denne apporten på? Så kan en få hjelp av en treningskompis som står og teller, og gir beskjed om at ”nå kan du kalle hjem hunden”.
Mer tips om dette med handling, - som forrige helg, ble vi minnet på at vi med fordel kan følge etter hunden når vi har sendt den av gårde, dette slik at vi kommer oss mye nærmere hvis vi skal til med å dirigere den. Særlig er dette viktig med en ung hund. Vi skal jo bygge tillit og få hunden til å forbinde noe positivt med dirigering. Da funker det dårlig å stå på avstand og skrike til den.
Så var det å tenke strategi, da - når apporten ligger på andre siden av en kolle. Det er jo om å gjøre ikke å miste hunden der ute. Her gjelder det å kjenne sin hund. Hvis den er veldig god på rette linjer kan en satse på å sende hunden rett ut over kollen og at den altså fortsetter i en rett linje. Er en ikke fullt så sikker, kan det være lurt å sende hunden over kollen og et stykke opp i bakken på andre siden, for så å be den søke seg hjemover. Også viktig å huske på at hunden trekkes mot buskas - og evt holde den ute på det åpne jordet.
Det viser seg at det kan være vanskelig for hunden dette med sidedirigering og ut i veldig kupert terreng. Om å gjøre å holde hunden synlig, vi får jo ikke hjulpet til hvis den er ute av syne for oss.
Ett viktig poeng vi fikk med oss var ikke å la hunden apportvegre. Altså - hvis vi er så ”dumme” at vi sender hunden ut på en slik måte at den kommer på få meters hold av en annen (og feil) apport og slår på denne. Ja, da blir det helt feil å tvinge hunden bort fra denne apporten. Dette handler da ikke om å få en lydig hund, men å jobbe MOT hunden istedenfor med. Vi skal ikke tvinge en hund til å bli ”sirkushest”!
I det hele tatt er det selvsagt viktig å få en ordentlig beskrivelse av HVOR apporten ligger før en sender hunden av gårde på en helt skjult.
Birgitta snakka litt om ”over”-kommandoen - en kommando hun bruker for å fortelle hunden at den skal forsere et terrengskifte, det være seg gjerde, bekk eller kratt. Ved å trene inn dette kan en få en hund som rett og slett ser etter og sikter på et ”hinder”. Kommandoen gis fra fot. På en A-prøve vil det gi mer poeng jo færre kommandoer en bruker, så da er det greit å slippe å begynne å kommandere ”over” når hunden vel er ute i terrenget.
Innlæring av dette begynner hun med på små valper. På turer i skogen kan en se etter stener, stammer osv og gi kommandoen i det hunden forserer hindringen. Så går det jo an å gjemme noe på den andre siden (godis til de minste? - og apporter etter som hunden blir eldre).
Hvordan få til lange, rette linjer, da? Hun nevnte også denne helgen ”firkanten”. Den har jeg beskrevet i sist helgs blogginnlegg. En viktig presisering som kan tas med her også - er dette med progresjon når en trener firkanten. Én ting er at en skal skifte område for hver gang. Firkanten skal altså ikke være ett sted vi pleier å trene, men stadig nye steder. Så gjelder det å få inn avstander (minst 300 meter!!) og terrengskifter for hvert trinn.
Og på trinn fire venter hunden i bilen mens vi legger ut en skjult, og hunden sendes ikke i våre spor. Avviker hunden fra linja har vi fått svar om at den ikke forstår dette, og må gå tilbake noen hakk i treningen. Det er bare å følge med på hva hunden forteller oss, de gir oss masse svar når vi trener med dem - på hva de kan og har forstått.
Vi skal ikke akseptere skjeve utganger, da kaller vi heller hunden hjem og sender på nytt. Hvis poenget er å trene rette linjer blir det bare tull å begynne å handle hunden der ute når den har gått skjevt fra start. Videre må vi tenke både på vind og hva hunden har observert de andre hundene gjøre. Har en eller flere andre hunder vært i ett område og søkt, evt gjort funn, er det naturlig at hunden som sendes ut trekkes mot dette området.
Det kan lønne seg å lage en ”bane” når en får en anvisning på hvor apporten er. For så å gripe inn så fort hunden avviker fra denne banen. Så har vi en plan FØR vi sender hunden.
Så mente hun at det er bedre å lære hunden å gå skrått bakover enn å dirigere den i vinkelrette linjer. Det sistnevnte gir nemlig langt flere kommandoer, noe som både koster energi for hund og fører og som gir poengtrekk på en prøve.
I løpet av dagen flytta vi oss stadig rundt i det fine terrenget. Vi hadde blant annet opplegg som var litt ”A-prøve-lignende”. Skyting med apportkaster. Hvis ikke hund nummer 1 fant markeringen på ønsket tid, ble den kalt hjem og hund nummer 2 fikk prøve seg. Deltagerne fikk beskjed om ikke å hjelpe hverandre, den enkelte fikk vær så god å markere godt på egen hånd! Sånn er det jo i konkurranse.
Søk
Søkssignal ble det også snakk om; - vi så mange eksempler på at hunden ikke søkte særlig nøye på tross av signal, men løp mye rundt, altså ikke holdt seg i området. Her fortalte Birgitta om erfaringen fra kurset vi hadde med henne forrige helg.
Så er det jo sånn at alt vi holder på med av retrieverarbeid inneholder momentet søk, - enten hunden sendes på markering, dirigering, - eller, ja, - søk. Det er et selvstendig arbeid i slutten av dirigeringen. Det gjelder at hunden er nøye!
For egen del må jeg si at det jeg lærte om søk forrige helg var utrolig viktig. Jeg kommer til å både ”omlære” Carmen og innlære en ny valp etter dette regimet. Altså lære hunden til å søke nøye - ved å gå ut i terrenget sammen med den, gjemme få dummyer osv (se mer nøyaktig beskrivelse på blogginnlegget fra forrige helg og fra i går).
Vi trener gjerne alt for enkelt, og vender hunden til at den finner med én gang. Når de da må lete litt, har de lett for å gi opp.
Da Birgitta fikk spørsmål om hun hadde forskjellig signal for søk på noen få kvm og på et litt større område, svarte hun nei. Hunden skal søke nøye til den får beskjed om noe annet. Er vi fornøyd med måten den søker og beveger seg rundt i terrenget, får den holde på. Går den ut av det vi har definert som område, må vi få den tilbake.
På en ung hund, som enda ikke helt har forstått, får vi den tilbake ved å blåse stopp og dirigere den tilbake. En voksen hund, som burde vite bedre, får en korreks hvis den slutter å søke ordentlig, og går over til å springe rundt. Det er altså hvordan den søker som er avgjørende. Noe som betyr at feil søkstype fører til korrigering, mens riktig søkstype bør (!) føre til ros fra oss som førere.
Ellers hadde hun ikke noe tro på et signal som skal bety ”søk bakover”. For en hund er det naturlig å søke mot oss og ikke fra oss. Dermed gjelder det å jobbe MED hunden ift dette slik at en heller dirigerer hunden forbi området, stopper, og så ber den søke mot oss Da vil det fungere mye bedre. MEN, en felle å gå i her, kan være å ha trent med at dummyen ligger på linje ift hunden. Den bør kunne klare å søke av området mellom seg og oss, ikke bare akkurat langs en linje.
Som sist helg snakka hun om at konstant søkssignal både er enerverende for hunden, og dessuten vil bli dømt som ”noisy handling” på prøve.
Piping
Av temaer vi var innom snakka vi også om piping. At det er slutten av en lang kjede med reaksjoner hos hunden - som en kjele med pasta som koker over. Så gjelder det å gripe inn og ”skru ned varmen” før kjelen koker over. Sørge for at hunden aldri havner i den sinnsstemningen som gjør at den begynner å pipe. En hund kan pipe av arbeidslyst eller kjedsomhet.
Jo større jaktlyst hunden har, jo lettere er det å få lyd hvis vi håndterer hunden/treningen feil.
Videre ser det ut til at lederskap/relasjon også spiller inn ift piping. En bør ikke akseptere at en retriever er ”vokal”, - at de ”snakker” mens de går og bærer på ting, at de bjeffer eller at de piper av kjedsomhet i hjemmesituasjonen. Mye enklere for hunden (og oss) å forholde oss til at det skal være tyst. Punktum.
--
Vi avslutta dagen med at hundene ble sendt ut til en åskam med litt vegetasjon. Der lå det apporter langs hele åskammen, uten at føreren visste akkurat hvor. Dermed ble det en blanding av å sende hunden på dirigering, for så at den skulle søke mer fritt. En må unngå overhandling, samtidig som hunden ikke kan slippes helt fritt ift søket.
En slik form for trening, hvor andre har lagt ut, og en ikke vet akkurat hvor, er lærerikt med tanke på å lese egen hund. Og det er en type oppgave en godt kan få på en A-prøve. Viktig å huske på at det er og blir hundens ”game finding ability” som skal premieres høyest, - FØR hvor styrbar den er!!
Så var det å dra hjem, da. Bare en times tid å kjøre, så ikke noe behov for å måtte overnatte for min del. Mange tanker i hodet, masse notater på blokka, og en haug med bilder i kameraet. Noe som gjorde at kvelden gikk med til å skrive blogg, reflektere og redigere bilder.
Lille Carmen var åpenbart aldeles utkjørt etter en dag hvor hun ikke var på kurs, men bare var med rundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar