Ny dag med kurs på Greni Gård. Mens vi i går hadde snø, regn og sol, var det i dag mer jevnt grått, med litt regn.
Birgitta begynte med å snakke om at vi ofte trener (i betydningen apportering) altfor mye med våre hunder. Dette betyr at hundene ikke bare kan gå lei, men at de også ofte er bortskjemt med vår oppmerksomhet. De behøver apporteringsfri og hvileperioder.
Hunder som bor i kennel er åpenbart ikke like bortskjemt på vår oppmerksomhet som de vi har boende innomhus (som vel er det vanligste for en norsk retrievereier).
Med unge hunder fortalte hun at hun trente et par ganger i uka, evt daglig i perioder hvor de er spesielt mottagelige for ny lærdom.
Dagens første opplegg var ”Mock Trial” med en skytter gående på hver side av linja, 2 Bumper boys ute på jordet, samt at det var lagt ut intet mindre enn 28 apporter rundt omkring.
Alle ekvipasjene gikk altså på linje, og de to som gikk helt til høyre gikk ukobla, og måtte være klare til arbeid. Det var viktig at de to ukobla hundene (i tillegg til eierne!) markerte det som falt. For resten av ekvipasjene på linja var det viktig at eierne markerte. Det hører med til vanlig folkeskikk ikke å stille seg i veien for de ekvipasjene som har ukoblet hund - altså slik at hundene som skal få arbeide får en sjanse til å markere.
MarkeringerSelv om hunden viser at den husker en markering er det ikke sikkert det er DEN markeringen som vi får beskjed om å sende på. Lønner seg derfor ikke å slurve med utsendingen!
DirigeringerGår vi på linje, må vi huske på å gå ut av linja før vi begynner å dirigere hunden. Det er vanskelig for hunden å få øye på oss på avstand, - der vi står i linja.
Så var det litt strategi - det lønner seg å holde øye med hvor de foregående hundene har vært. Etter at flere hunder var sendt til samme område, og sprang stort, istedenfor å søke, fikk eierne høre at hundene ikke var godt nok grunntrente. Da nok en hund skulle sendes ble altså spørsmålet - hvor har de foregående hundene lett, og hvor er det de ikke har vært? Det lønner seg å legge en plan ift hvor en gjetter seg til at apporten kan være (innenfor det området en får beskrevet).
En hund som tisser ute i arbeid skal umiddelbart få korreks - det er forbudt både for hanner og tisper.
Før hunden sendes lønner det seg å ha tenkt ut en bra plan, og ha som mål å bruke så få signaler som mulig for å føre hunden til målet.
Litt om A-prøverVi fikk en liten forklaring på hvordan bedømmingen på A-prøver fungerer:
A Så bra som en kan forvente på en apport
AÝ Når en vil premiere noe spesielt
Aß Når en vil trekke for noe spesielt
A- På grensen til å måtte gå ut av konkurransen, ulydig ++, - 2 slike, så er en ute.
B Hunden KAN ha funnet vilt, men på ikke godkjent måte
E Eliminert
Birgitta forklarte at det ikke er forskjell på vanskelighetsgraden på A og B apporter, men på hvordan hunden utfører arbeidet.
Dommerne noterer seg i sin bok, detaljer om terreng, vind osv, og sammenligner sine bøker når prøven er over. Hvis to hunder står veldig jevnt, kan det være avgjørende hvor mange ”ut”-kommandoer en fører har støttet hunden sin med på vei ut til et område.
Så var det litt begreper på A-prøve. ”First dog down”. Den hunden som sendes direkte på en skadeskutt fugl som seiler avgårde, og dommeren er sikker på at hunden har markert denne, MEN den kommer hjem uten fugl, åker ut SELV om verken hund nummer to eller dommerne finner fuglen. Begrepet First Dog Down finnes ikke på vannapporter.
Viktig å premiere og forvente at en jakthund skal klare å ta hjem en skadeskutt fugl!
Ellers er det ikke feil av hunden å hente en apport som nærmest skytes over hodet på den, i det hunden er på vei ut etter en annen apport. En jakthund skal jo ikke springe over vilt!
Videre er det begrepet Eye Wipe, da, altså å finne en apport den/de forrige hunden/e ikke finner… Det er visstnok sjelden å se en ekte eye-wipe. Dette fordrer nemlig at hund nummer 1 virkelig har lett i det aktuelle området.
Til slutt - en apport kan strykes, men hundens arbeid telles like fullt.
Så er det jo interessant å sammenligne B-prøve og A-prøver. Kanskje burde det vært krav til premiering på A-prøve for å få tittelen jaktchampion? ER virkelig B-prøvene kun en egenskapsbedømming av våre hunder? Eller er det sånn at disse førerveke hundene våre gir oss store påvirkningsmuligheter som førere. Og at det er førerens kompetanse som bedømmes?
På A-prøver får hunden færre sjanser enn på B-prøver. Kanskje venner vi oss til for lave krav gjennom trening til og konkurranse på B-prøver?
SøkSiste runde før lunsj var å sende hunden på søk i en diger kvisthaug et stykke unna. Rett og slett en stor haug med grankvist som ble lagt opp i går. Ingen av hundene klarte i første omgang å finne tennisballer som var gjemt der. Dermed forflytta vi oss til 10-15 meter unna kvisthaugen. Det var bare å konstatere at de fleste hundene ikke så ut til å være vant med å søke i noe sånt. De gav opp, vegra å gå inn i kvisthaugen. Selv om de så at det ble kasta ball inn i haugen var det noen som ikke ville inn i haugen. Bortskjemte hunder som er vant til at apportene er ”ferdig servert”?
Viktig å skryte av hunden når den kom i gang med å søke i kvisthaugen!
Tipper det er en del som drar hjem og oppsøker kvisthauger for trening. For - som vi fikk forklart på kurset - vi skal trene hund i slikt terreng hvor vi selv ville hatt problemer med å få tak i viltet. På åpne jorder kan vi jo hente viltet selv! Og - dekke mark betyr ikke å springe rundt i hele området, men å lete i hver eneste tue!
Når det gjelder søkstrening på valper, trener hun dette med godbiter, mange godbiter i begynnelsen, etter hvert færre, og til slutt kanskje bare én godbit som er gjemt. Ved 10-måneders alder kan hun introdusere søk etter tennisball, men da er det ikke snakk om å strø om seg med baller, slik vi kanskje har lett for å gjøre. Nei, en enkelt ball, som er gjemt godt.
En idé til søkstrening for oss kan vøre å legge ut duer i noen områder, for så å slepe halvparten av dem av gårde i forskjellige retninger. Så kan treningskompisene få sende hund - UTEN å vite om dua fortsatt er der eller om hunden må følge et slepespor. Vi trenger å utvikle oss på å lese hund. Se om den har fert av noe i søksområdet eller om den følger et spor videre.
Viltfinneregenskapene til hunden er særdeles viktig, - det er DET vi må bygge avlsarbeidet på! Hunden skal ikke være sky for å gå inn i vanskelig terreng.
Konklusjonen til Birgitta var at hundene våre har mye større kapasitet enn hva vi tror, MEN at de kanskje er dårligere utdannet enn det vi tror. En brist i treningen, altså….
-----
Vel, vi flytta oss fra sted til sted, med litt kortere avstand enn før lunsj, og førerne fikk anvist hvor apportene lå, - både tennisballer og dummier. Til slutt fikk hundene avslutte med vellykka markeringer med apportskyter.
Og helt til slutt snakka vi litt om dette med trening av valper og unghunder. Birgitta fortalte om hvordan hun lot en valp være valp fram til den var 7 måneder, - altså ingen apporteringstrening med en liten valp. Så begynner hun med fot-trening.
--------
Både to- og firbente var slitne og fornøyde etter to intense dager. Du verden, for et fantastisk kurs!
For meg har det vært en ideell kombinasjon. Delta på kurs med Birgitta forrige helg, og være observatør denne helgen - og få høre noe av det samme om igjen, men i en mer avslappa sinnsstemning. Det er jo behagelig å være observatør og bare ta inn all informasjon, slippe å prestere noe som helst.
Tror jeg har lært mer om å føre hund på disse to helgene på kurs med Birgitta enn jeg har lært til sammen på de 3-4 årene jeg har holdt på med retrieverjakt. I tillegg har jeg hatt en "oppvåkning" hva gjelder min relasjon med Carmen. Skikkelig inspirerende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar