25.04 Endring av jaktprøveregelverket

Det ble ingen sykketur med Carmen i dag - ikke alltid man rekker alt. Kjørte av gårde til Stikkaåsen for å være med på høringsmøte om regelverksendringene knytta til Innføring av Vilt i BK og Working Test som offisiell prøveform.

Det var få hunder med på trening i dag, og det gikk rolig for seg med fot, sitt og bli og innkalling. Bra trening for Carmen å måtte takle en stor Golden-hann hun var litt redd for. Og bra trening for meg å lære meg ikke å synes synd på henne i sånne situasjoner. Det siste gikk faktisk kjempefint.

Ellers ble det litt mer action når vi introduserte tennisballen. Dvs de andre var vel ikke så fryktelig interessert, men Carmen ble veldig entusiastisk. Glemte hele den skumle Golden-hannen. Ja, faktisk knalla hun etter ballen ved et par anledninger. Jeg tok ikke det så tungt, tenkte bare at det sviktende motet så til de grader oppveies av stor jaktlyst.

Etter en times trening fikk Carmen ligge i bilen, og det var tid for høringsmøte om det nye regelverket. Supert tiltak av styret å høre jaktmiljøet, og ikke bare jaktkomiteen!

Vi hadde til høring i avdelingene hvorvidt vi ønsker å gjeninnføre vilt i Begynnerklassen. Hadde en veldig bra diskusjon på dette, det er jo argumenter som taler både for og imot her. Det som taler mot er en fare for dårligere rekruttering (folk som er ukjent med jakttrening har naturlig nok litt høyere sperre mot å gi seg i kast med fuglelik enn å håndtere tøyposer!). I tillegg er det selvsagt mer arbeid for avdelingene, både hva gjelder innkjøp, lagring og håndtering av vilt, og dette med å finne mer terreng.

Men, så er det dagens opphopning i AK, da - noe som høyst sannsynlig henger sammen med at folk kommer for sent i gang med å trene vilt, og så blir overgangen fra BK til AK veldig stor. Dessuten er jo B-prøver først og fremst en egenskapsbedømning. Og da må det jo være bedre å teste viltfinneregenskapene når hunden er yngre, og i større grad viser egenskaper, og i mindre grad hva som er innlært.

Vi endte opp med et par konkrete forslag i høringssvaret vårt, men det tar jeg ikke med her.

Neste diskusjon var å gjøre Working Test til en offisiell prøveform. Her viser det seg at vi strengt tatt ikke har hatt selve beslutningen OM å gjøre denne endringen til høring, men bare har fått et ferdig regelverk vi kan uttale oss på. Dermed endte vi med å diskutere demokrati i retrieverklubben, og hvordan beslutninger tas.

Så gikk vi over på å snakke om hvordan en kan se for seg et bra regime for å arrangere WT. Gå sammen flere avdelinger, kanskje, om få, men store arrangement. Kanskje bør anledningen til å arrangere WT styres sentralt fra, slik at en forutsetning for å få lov er at en også arrangerer B-prøve. Vi er jo redde for at dette skal gå på bekostning av våre viktige B-prøver!

Når terminlista diskuteres ønsker vi at det fortsatt er B-prøver og Utstilling som hensynas mtp at arrangement ikke skal kollidere. Mens WT får bli utenom denne kabalen, på høyde med Lp, Agility og Bruks.

Ellers syntes vi det var rart at en ikke like gjerne kan innføre championat i WT hvis en først gjør det offisielt.

Det ble en lang, men veldig interessant kveld!

24.04 Jaktcup Post 3

Med forrige post i cupen friskt i minne var jeg spent på hvordan kvelden skulle bli. Forrige gang var jo Carmen helt i sin egen verden. Bare spiste dritt, slik at jeg etter hvert brøt.

Men, nå har vi jo hatt en slags oppvåkning, både Carmen og jeg siden sist….

Det begynte veldig bra med at hun lå fullstendig avslappa i sekken sin, mens de første klassene gikk og mens de første ekvipasjene i elite gikk. Carmen og jeg skulle i siste par, så klokka var vel rundt 21 før vi var i gang.

Vi var to og to ekvipasjer til bedømming av gangen. Oppgaven var at det ble kasta seks markeringer, tre til den ene siden (så snudde vi oss) og tre til den andre siden. Så skulle vi hente hver vår fra begge områdene. Og til slutt skulle vi bli enige med hverandre om hvem som skulle hente hvor, og sende samtidig til de to områdene.

Carmen gikk suverent fot, var helt lugn, tyst og stadig. Og også kul i utsendingssituasjonene. De to første hun henta hadde hun markert perfekt og kom superkjapt tilbake med dem.

Men, så oppstod det et lite problem i fm den siste utsendingen. Makkerhunden hadde nemlig tissa ned området grundig, og jeg ante uro i fm den siste. I mitt stille sinn håpa jeg at makkeren min hadde valgt å sende dit, men den gang ei. Det ble altså Carmen som skulle sendes i den retningen. Først gikk det greit, men da jeg måtte blåse gjentatte ganger på henne, fikk hun dessverre for seg at hun skulle tisse over der den andre hunden hadde tissa. Jeg fikk brutt av dette, og sendt henne til riktig område.

Selv om hun ikke var 100% dirigeringslydig, både stoppa hun og adlød høyre.

Dommeren valgte å gi oss 18 poeng, og makkeren fikk 15, så jeg skjønner at de ikke trakk noe særlig for denne tissingen. Kanskje var det også formildnende for oss at makkerhunden hadde gjort Carmens oppgave litt vanskeligere.

MEN, markere (altså tisse) mens en er i jobb skal jo verken en hann eller tispe gjøre. Og jeg må innrømme at jeg var var ”så” langt fra å brøle til, løpe ut og ta henne for det. Så, slo konkurranseinstinktet til, og jeg tenkte at det var ergerlig å få nok en null i cupen, så jeg lot det passere.

Oppsummert må jeg si at jeg er fornøyd med alt bortsett fra tissingen. Hun var helt superkul, og veldig oppmerksom og respektfull ovenfor meg. Lover godt for prøvene som kommer.

Vet jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men det har virkelig skjedd noe med team Carmen-Sarita etter kursene med Birgitta. Et skikkelig før-etter!!

23.04 Mandagsbanden

Gjengen tok en tur til Lier i dag - i et herlig skogsområde med tjern og myr. Vi la opp litt forskjellige oppgaver.

Jeg hadde lyst til å teste ut dette med søksoppgave etter det jeg har lært den siste uka. Vi begynte med å tråkke gjennom en liten skogsteig, slik at hundene ikke skulle klare å gå spor til de stedene vi la ut. Så gjemte vi for hverandre - fire kamuflasjefargede dummyer.

Da det ble Carmens tur gikk jeg sammen med henne og søkte gjennom området bit for bit. Hun ville gjerne springe av gårde, så jeg måtte jobbe med å holde henne nært meg. Skrøt masse av henne når hun søkte nøye og utreda. Og så fant vi altså alle fire - MEN, det var ikke det viktigste. Det viktigste var å få henne til å søke ordentlig, og gi henne ros for det.

Selvsagt måtte vi prøve oss på noen vannapporter, det har jo ikke akkurat blitt mye av det så langt i år. Det hadde blitt kasta ut på en liten øy i tjernet - tett bevokst med siv. Jeg måtte ha et par forsøk på å sende ut Carmen, før jeg var fornøyd med at hun gikk rett. Men, den lille lure hunden snudde likevel i den retningen hun ville, da hun hadde kommet seg ut i vannet. Hun hadde nemlig tydeligvis sikta seg ut en ”vei” hvor hun slapp å svømme så mye. Det er ganske fantastisk så gode de er på å lese terreng på avstand.

Nå skal det sies at det å gå i den retningen jeg peker helt klart er noe vi trenger å jobbe med helt generelt, og ikke bare på vann.

Så hadde vi en enkeltmarkering i tett buskas. Dvs jeg fikk gjentatt det en gang med Carmen siden hun strengt tatt knalla et brøkdel av et sekund før jeg sa kommandoen. Ja, det er utfordringen med ikke å ha noe håndtegn. Holder fast på at jeg ikke vil ha det på direkte markeringer, men tenker at jeg nok trenger å utvikle mer av et ritual som forteller henne at det er greit å løpe.

Helt til slutt tok vi en dobbeltmarkering med vilt - måke og due. Carmen markerte helt suverent og trengte ingen hjelp for å lokalisere begge to.

Fornøyd med kveldens trening, samtidig som det helt klart utpeker seg temaer å jobbe med.

22.04 Elitekurs med Birgitta Dag 2

Ny dag med kurs på Greni Gård. Mens vi i går hadde snø, regn og sol, var det i dag mer jevnt grått, med litt regn.

Birgitta begynte med å snakke om at vi ofte trener (i betydningen apportering) altfor mye med våre hunder. Dette betyr at hundene ikke bare kan gå lei, men at de også ofte er bortskjemt med vår oppmerksomhet. De behøver apporteringsfri og hvileperioder.

Hunder som bor i kennel er åpenbart ikke like bortskjemt på vår oppmerksomhet som de vi har boende innomhus (som vel er det vanligste for en norsk retrievereier).

Med unge hunder fortalte hun at hun trente et par ganger i uka, evt daglig i perioder hvor de er spesielt mottagelige for ny lærdom.

Dagens første opplegg var ”Mock Trial” med en skytter gående på hver side av linja, 2 Bumper boys ute på jordet, samt at det var lagt ut intet mindre enn 28 apporter rundt omkring.

Alle ekvipasjene gikk altså på linje, og de to som gikk helt til høyre gikk ukobla, og måtte være klare til arbeid. Det var viktig at de to ukobla hundene (i tillegg til eierne!) markerte det som falt. For resten av ekvipasjene på linja var det viktig at eierne markerte. Det hører med til vanlig folkeskikk ikke å stille seg i veien for de ekvipasjene som har ukoblet hund - altså slik at hundene som skal få arbeide får en sjanse til å markere.

MarkeringerSelv om hunden viser at den husker en markering er det ikke sikkert det er DEN markeringen som vi får beskjed om å sende på. Lønner seg derfor ikke å slurve med utsendingen!

DirigeringerGår vi på linje, må vi huske på å gå ut av linja før vi begynner å dirigere hunden. Det er vanskelig for hunden å få øye på oss på avstand, - der vi står i linja.

Så var det litt strategi - det lønner seg å holde øye med hvor de foregående hundene har vært. Etter at flere hunder var sendt til samme område, og sprang stort, istedenfor å søke, fikk eierne høre at hundene ikke var godt nok grunntrente. Da nok en hund skulle sendes ble altså spørsmålet - hvor har de foregående hundene lett, og hvor er det de ikke har vært? Det lønner seg å legge en plan ift hvor en gjetter seg til at apporten kan være (innenfor det området en får beskrevet).

En hund som tisser ute i arbeid skal umiddelbart få korreks - det er forbudt både for hanner og tisper.

Før hunden sendes lønner det seg å ha tenkt ut en bra plan, og ha som mål å bruke så få signaler som mulig for å føre hunden til målet.

Litt om A-prøverVi fikk en liten forklaring på hvordan bedømmingen på A-prøver fungerer:
A+ Noe en bare får på en ”runner” (altså en skadeskutt som løper), og med andre ord IKKE får på en Mock Trial
A Så bra som en kan forvente på en apport
AÝ Når en vil premiere noe spesielt
Aß Når en vil trekke for noe spesielt
A- På grensen til å måtte gå ut av konkurransen, ulydig ++, - 2 slike, så er en ute.
B Hunden KAN ha funnet vilt, men på ikke godkjent måte
E Eliminert

Birgitta forklarte at det ikke er forskjell på vanskelighetsgraden på A og B apporter, men på hvordan hunden utfører arbeidet.

Dommerne noterer seg i sin bok, detaljer om terreng, vind osv, og sammenligner sine bøker når prøven er over. Hvis to hunder står veldig jevnt, kan det være avgjørende hvor mange ”ut”-kommandoer en fører har støttet hunden sin med på vei ut til et område.

Så var det litt begreper på A-prøve. ”First dog down”. Den hunden som sendes direkte på en skadeskutt fugl som seiler avgårde, og dommeren er sikker på at hunden har markert denne, MEN den kommer hjem uten fugl, åker ut SELV om verken hund nummer to eller dommerne finner fuglen. Begrepet First Dog Down finnes ikke på vannapporter.

Viktig å premiere og forvente at en jakthund skal klare å ta hjem en skadeskutt fugl!

Ellers er det ikke feil av hunden å hente en apport som nærmest skytes over hodet på den, i det hunden er på vei ut etter en annen apport. En jakthund skal jo ikke springe over vilt!

Videre er det begrepet Eye Wipe, da, altså å finne en apport den/de forrige hunden/e ikke finner… Det er visstnok sjelden å se en ekte eye-wipe. Dette fordrer nemlig at hund nummer 1 virkelig har lett i det aktuelle området.

Til slutt - en apport kan strykes, men hundens arbeid telles like fullt.

Så er det jo interessant å sammenligne B-prøve og A-prøver. Kanskje burde det vært krav til premiering på A-prøve for å få tittelen jaktchampion? ER virkelig B-prøvene kun en egenskapsbedømming av våre hunder? Eller er det sånn at disse førerveke hundene våre gir oss store påvirkningsmuligheter som førere. Og at det er førerens kompetanse som bedømmes?

På A-prøver får hunden færre sjanser enn på B-prøver. Kanskje venner vi oss til for lave krav gjennom trening til og konkurranse på B-prøver?

SøkSiste runde før lunsj var å sende hunden på søk i en diger kvisthaug et stykke unna. Rett og slett en stor haug med grankvist som ble lagt opp i går. Ingen av hundene klarte i første omgang å finne tennisballer som var gjemt der. Dermed forflytta vi oss til 10-15 meter unna kvisthaugen. Det var bare å konstatere at de fleste hundene ikke så ut til å være vant med å søke i noe sånt. De gav opp, vegra å gå inn i kvisthaugen. Selv om de så at det ble kasta ball inn i haugen var det noen som ikke ville inn i haugen. Bortskjemte hunder som er vant til at apportene er ”ferdig servert”?

Viktig å skryte av hunden når den kom i gang med å søke i kvisthaugen!

Tipper det er en del som drar hjem og oppsøker kvisthauger for trening. For - som vi fikk forklart på kurset - vi skal trene hund i slikt terreng hvor vi selv ville hatt problemer med å få tak i viltet. På åpne jorder kan vi jo hente viltet selv! Og - dekke mark betyr ikke å springe rundt i hele området, men å lete i hver eneste tue!

Når det gjelder søkstrening på valper, trener hun dette med godbiter, mange godbiter i begynnelsen, etter hvert færre, og til slutt kanskje bare én godbit som er gjemt. Ved 10-måneders alder kan hun introdusere søk etter tennisball, men da er det ikke snakk om å strø om seg med baller, slik vi kanskje har lett for å gjøre. Nei, en enkelt ball, som er gjemt godt.

En idé til søkstrening for oss kan vøre å legge ut duer i noen områder, for så å slepe halvparten av dem av gårde i forskjellige retninger. Så kan treningskompisene få sende hund - UTEN å vite om dua fortsatt er der eller om hunden må følge et slepespor. Vi trenger å utvikle oss på å lese hund. Se om den har fert av noe i søksområdet eller om den følger et spor videre.

Viltfinneregenskapene til hunden er særdeles viktig, - det er DET vi må bygge avlsarbeidet på! Hunden skal ikke være sky for å gå inn i vanskelig terreng.

Konklusjonen til Birgitta var at hundene våre har mye større kapasitet enn hva vi tror, MEN at de kanskje er dårligere utdannet enn det vi tror. En brist i treningen, altså….

-----

Vel, vi flytta oss fra sted til sted, med litt kortere avstand enn før lunsj, og førerne fikk anvist hvor apportene lå, - både tennisballer og dummier. Til slutt fikk hundene avslutte med vellykka markeringer med apportskyter.

Og helt til slutt snakka vi litt om dette med trening av valper og unghunder. Birgitta fortalte om hvordan hun lot en valp være valp fram til den var 7 måneder, - altså ingen apporteringstrening med en liten valp. Så begynner hun med fot-trening.

--------

Både to- og firbente var slitne og fornøyde etter to intense dager. Du verden, for et fantastisk kurs!

For meg har det vært en ideell kombinasjon. Delta på kurs med Birgitta forrige helg, og være observatør denne helgen - og få høre noe av det samme om igjen, men i en mer avslappa sinnsstemning. Det er jo behagelig å være observatør og bare ta inn all informasjon, slippe å prestere noe som helst.

Tror jeg har lært mer om å føre hund på disse to helgene på kurs med Birgitta enn jeg har lært til sammen på de 3-4 årene jeg har holdt på med retrieverjakt. I tillegg har jeg hatt en "oppvåkning" hva gjelder min relasjon med Carmen. Skikkelig inspirerende!

　

　

　

　

　

　

　

　

　

21.04 Elitekurs med Birgitta Dag 1

Bare en uke siden sist jeg var på kurs med Birgitta, og i dag bar det av gårde igjen. Men, denne gangen som observatør på et Elite-kurs i Vormsund-traktene. Nærmere bestemt på Greni Gård hos hans Ole Nafstad og Camilla Botness.


Det var den sentrale jaktkomiteen som arrangerte kurset - et supert tiltak for de som har kommet opp på elitenivå. Og som kanskje sjelden har noe kurstilbud her i landet. Og et supert tilbud å få være observatør, for oss som ønsker å komme til elitenivå!


Det var ti ekvipasjer som var med på kurset; - og faktisk var fem retrieverraser representert. Labrador (4), Flat (3), samt en av hver av Toller, Chess og Golden. Så var det noen medhjelpere, samt at et par andre og jeg selv var observatører.


Jeg hadde med Carmen ut hele dagen. I begynnelsen lå hun i sekken sin, og etter hvert hadde jeg henne med ut i området. Hun var utrolig stille og grei. La seg gjerne ned på jordet og sov. Hadde tydeligvis ingen forventninger til at noe av det som skjedde angikk henne.


Birgitta starta med å forhøre seg om hva slags fordeler og utfordringer den enkelte fører og hund hadde. Så understreka hun at hunder ikke er onde. De gjør bare det de kan. De våkner ikke opp om morgenen og tenker at i dag skal jeg jammen gi f i å høre på stoppsignalet.


Kurset starta med at ekvipasjene stilte opp på linje, det ble skutt med apportkaster, og hundene fikk testa om de var ”stadige” - altså at de ikke knalla. Uten noe mer påvirkning gikk det greit. Verre var det når Birgitta gikk rundt og sa ”Ja!”, ”Apport!”, og sågar navnet på enkelte av hundene. Da var det noen av de firbente som tilsynelatende oppfattet at de hadde fått beskjed om å hente apporten.


For øvrig kunne hun berolige deltagerne med at en hund som aldri knaller er en ”skithund”. De skal jo tross alt helst ha mye vilje og lyst til å apportere.


Vi gikk deretter på linje i det flotte landskapet - kuperte jorder, med både bekker og skogholt og kratt. Medhjelperne hadde lagt ut noen områder, det var satt ut en Bumper Boy, samt at Birgitta skjøt med apportkaster. Dermed ble det altså en kombinasjon av markeringer og dirigeringer dagen gjennom. Så utnytta Birgitta det vi så av hundearbeid og handling til å ta opp forskjellige tema.

Stoppsignal

Det var faktisk ganske mye snakk om stoppsignalet i løpet av dagen. Kanskje fordi vi fikk så mange eksempler på at det ikke fungerte (Jada, - det er utrolig behagelig å være tilskuer og kritisk til det en står og ser på av hva andre presterer!).


Hvis en hund knaller, så er det fleste av oss flinke til å reagere momentant, med å brøle til, gå etter hunden eller lignende. Og vi gjør gjerne en skikkelig innsats for at hunden IKKE skal få belønning (få tak i apporten). Hvis en hund ikke stopper på signal, derimot, godtar vi ofte både to og flere ekstra blås, kanskje et tramp i bakken og et ”HEI!” til hunden, og lar den dessuten få belønningen - altså finne apporten.


Dermed lærer vi jo hunden til IKKE å stoppe på første signal….


Vi fikk høre at det er mulig å nærmest ”hjernevaske” en hund til å stoppe på signal, ved å trene på dette fra hunden er valp, i alle mulige hverdagslige situasjoner, og lære hunden til at det kun er én konsekvens av signalet - nemlig å stoppe opp og ta kontakt. Og innlæring av signalet med en valp gjør en UTEN å blande inn apportering.


Så kan det jo være greit å tenke gjennom hva stoppsignalet betyr for hunden. Forbinder den det med at den har gjort noe feil, og at eieren er forbanna? Hvis så er tilfelle kan en se at hunden blir stressa av signalet og forventer noe negativt. Kanskje trenger bare hunden litt lugn og ro. Dette kan en prøve å få fram ved å gå ut til hunden etter at den har stoppa og bare berolige den litt, ingen grunn til uro. For så å gå fra den igjen før videre dirigering.

Antagelig har vi en tendens til å forlange for mye for tidlig, hva gjelder avstander, så blir det avlæring istedenfor læring.

Også er det om å gjøre ikke å slurve… Ofte er vi kanskje flinkere til å tenke på dette når vi trener alene, men kan bli litt stressa på kurs, sammen med andre. Stoppsignal som går direkte over i nærsøk er bare å lure oss selv! Har vi bedt hunden om å stoppe og ta kontakt, må vi følge opp!

Markering
Så var det snakk om markering og i hvilken grad en skal gripe inn. På trening skal en prøve å unngå å gripe inn, - heller kalle hjem hvis det blir et fritt søk ut av hundens apportering. Unngå å overhandle, ha is i magen. På en A-prøve, derimot, da gjelder det å være maks ”på” og få hunden raskest mulig til målet.

Etter å ha kalt hjem hunden kan en annen av hundene på linja få hente. Ofte trigger dette konkurranseinstinktet hos hunden som lette uten suksess, slik at den følger bedre med og markerer bedre neste gang, og dermed lykkes bedre ved neste forsøk.

Dirigering
Ift handling kan en forsøke å bestemme seg på forhånd - hvor mange signaler det er rimelig at hunden skal kunne plukke denne apporten på? Så kan en få hjelp av en treningskompis som står og teller, og gir beskjed om at ”nå kan du kalle hjem hunden”.

Mer tips om dette med handling, - som forrige helg, ble vi minnet på at vi med fordel kan følge etter hunden når vi har sendt den av gårde, dette slik at vi kommer oss mye nærmere hvis vi skal til med å dirigere den. Særlig er dette viktig med en ung hund. Vi skal jo bygge tillit og få hunden til å forbinde noe positivt med dirigering. Da funker det dårlig å stå på avstand og skrike til den.

Så var det å tenke strategi, da - når apporten ligger på andre siden av en kolle. Det er jo om å gjøre ikke å miste hunden der ute. Her gjelder det å kjenne sin hund. Hvis den er veldig god på rette linjer kan en satse på å sende hunden rett ut over kollen og at den altså fortsetter i en rett linje. Er en ikke fullt så sikker, kan det være lurt å sende hunden over kollen og et stykke opp i bakken på andre siden, for så å be den søke seg hjemover. Også viktig å huske på at hunden trekkes mot buskas - og evt holde den ute på det åpne jordet.

Det viser seg at det kan være vanskelig for hunden dette med sidedirigering og ut i veldig kupert terreng. Om å gjøre å holde hunden synlig, vi får jo ikke hjulpet til hvis den er ute av syne for oss.

Ett viktig poeng vi fikk med oss var ikke å la hunden apportvegre. Altså - hvis vi er så ”dumme” at vi sender hunden ut på en slik måte at den kommer på få meters hold av en annen (og feil) apport og slår på denne. Ja, da blir det helt feil å tvinge hunden bort fra denne apporten. Dette handler da ikke om å få en lydig hund, men å jobbe MOT hunden istedenfor med. Vi skal ikke tvinge en hund til å bli ”sirkushest”!

I det hele tatt er det selvsagt viktig å få en ordentlig beskrivelse av HVOR apporten ligger før en sender hunden av gårde på en helt skjult.

Birgitta snakka litt om ”over”-kommandoen - en kommando hun bruker for å fortelle hunden at den skal forsere et terrengskifte, det være seg gjerde, bekk eller kratt. Ved å trene inn dette kan en få en hund som rett og slett ser etter og sikter på et ”hinder”. Kommandoen gis fra fot. På en A-prøve vil det gi mer poeng jo færre kommandoer en bruker, så da er det greit å slippe å begynne å kommandere ”over” når hunden vel er ute i terrenget.

Innlæring av dette begynner hun med på små valper. På turer i skogen kan en se etter stener, stammer osv og gi kommandoen i det hunden forserer hindringen. Så går det jo an å gjemme noe på den andre siden (godis til de minste? - og apporter etter som hunden blir eldre).

Hvordan få til lange, rette linjer, da? Hun nevnte også denne helgen ”firkanten”. Den har jeg beskrevet i sist helgs blogginnlegg. En viktig presisering som kan tas med her også - er dette med progresjon når en trener firkanten. Én ting er at en skal skifte område for hver gang. Firkanten skal altså ikke være ett sted vi pleier å trene, men stadig nye steder. Så gjelder det å få inn avstander (minst 300 meter!!) og terrengskifter for hvert trinn.

Og på trinn fire venter hunden i bilen mens vi legger ut en skjult, og hunden sendes ikke i våre spor. Avviker hunden fra linja har vi fått svar om at den ikke forstår dette, og må gå tilbake noen hakk i treningen. Det er bare å følge med på hva hunden forteller oss, de gir oss masse svar når vi trener med dem - på hva de kan og har forstått.

Vi skal ikke akseptere skjeve utganger, da kaller vi heller hunden hjem og sender på nytt. Hvis poenget er å trene rette linjer blir det bare tull å begynne å handle hunden der ute når den har gått skjevt fra start. Videre må vi tenke både på vind og hva hunden har observert de andre hundene gjøre. Har en eller flere andre hunder vært i ett område og søkt, evt gjort funn, er det naturlig at hunden som sendes ut trekkes mot dette området.

Det kan lønne seg å lage en ”bane” når en får en anvisning på hvor apporten er. For så å gripe inn så fort hunden avviker fra denne banen. Så har vi en plan FØR vi sender hunden.

Så mente hun at det er bedre å lære hunden å gå skrått bakover enn å dirigere den i vinkelrette linjer. Det sistnevnte gir nemlig langt flere kommandoer, noe som både koster energi for hund og fører og som gir poengtrekk på en prøve.

I løpet av dagen flytta vi oss stadig rundt i det fine terrenget. Vi hadde blant annet opplegg som var litt ”A-prøve-lignende”. Skyting med apportkaster. Hvis ikke hund nummer 1 fant markeringen på ønsket tid, ble den kalt hjem og hund nummer 2 fikk prøve seg. Deltagerne fikk beskjed om ikke å hjelpe hverandre, den enkelte fikk vær så god å markere godt på egen hånd! Sånn er det jo i konkurranse.

Søk
Søkssignal ble det også snakk om; - vi så mange eksempler på at hunden ikke søkte særlig nøye på tross av signal, men løp mye rundt, altså ikke holdt seg i området. Her fortalte Birgitta om erfaringen fra kurset vi hadde med henne forrige helg.

Så er det jo sånn at alt vi holder på med av retrieverarbeid inneholder momentet søk, - enten hunden sendes på markering, dirigering, - eller, ja, - søk. Det er et selvstendig arbeid i slutten av dirigeringen. Det gjelder at hunden er nøye!

For egen del må jeg si at det jeg lærte om søk forrige helg var utrolig viktig. Jeg kommer til å både ”omlære” Carmen og innlære en ny valp etter dette regimet. Altså lære hunden til å søke nøye - ved å gå ut i terrenget sammen med den, gjemme få dummyer osv (se mer nøyaktig beskrivelse på blogginnlegget fra forrige helg og fra i går).

Vi trener gjerne alt for enkelt, og vender hunden til at den finner med én gang. Når de da må lete litt, har de lett for å gi opp.

Da Birgitta fikk spørsmål om hun hadde forskjellig signal for søk på noen få kvm og på et litt større område, svarte hun nei. Hunden skal søke nøye til den får beskjed om noe annet. Er vi fornøyd med måten den søker og beveger seg rundt i terrenget, får den holde på. Går den ut av det vi har definert som område, må vi få den tilbake.

På en ung hund, som enda ikke helt har forstått, får vi den tilbake ved å blåse stopp og dirigere den tilbake. En voksen hund, som burde vite bedre, får en korreks hvis den slutter å søke ordentlig, og går over til å springe rundt. Det er altså hvordan den søker som er avgjørende. Noe som betyr at feil søkstype fører til korrigering, mens riktig søkstype bør (!) føre til ros fra oss som førere.

Ellers hadde hun ikke noe tro på et signal som skal bety ”søk bakover”. For en hund er det naturlig å søke mot oss og ikke fra oss. Dermed gjelder det å jobbe MED hunden ift dette slik at en heller dirigerer hunden forbi området, stopper, og så ber den søke mot oss Da vil det fungere mye bedre. MEN, en felle å gå i her, kan være å ha trent med at dummyen ligger på linje ift hunden. Den bør kunne klare å søke av området mellom seg og oss, ikke bare akkurat langs en linje.

Som sist helg snakka hun om at konstant søkssignal både er enerverende for hunden, og dessuten vil bli dømt som ”noisy handling” på prøve.

Piping
Av temaer vi var innom snakka vi også om piping. At det er slutten av en lang kjede med reaksjoner hos hunden - som en kjele med pasta som koker over. Så gjelder det å gripe inn og ”skru ned varmen” før kjelen koker over. Sørge for at hunden aldri havner i den sinnsstemningen som gjør at den begynner å pipe. En hund kan pipe av arbeidslyst eller kjedsomhet.

Jo større jaktlyst hunden har, jo lettere er det å få lyd hvis vi håndterer hunden/treningen feil.

Videre ser det ut til at lederskap/relasjon også spiller inn ift piping. En bør ikke akseptere at en retriever er ”vokal”, - at de ”snakker” mens de går og bærer på ting, at de bjeffer eller at de piper av kjedsomhet i hjemmesituasjonen. Mye enklere for hunden (og oss) å forholde oss til at det skal være tyst. Punktum.

--

Vi avslutta dagen med at hundene ble sendt ut til en åskam med litt vegetasjon. Der lå det apporter langs hele åskammen, uten at føreren visste akkurat hvor. Dermed ble det en blanding av å sende hunden på dirigering, for så at den skulle søke mer fritt. En må unngå overhandling, samtidig som hunden ikke kan slippes helt fritt ift søket.

En slik form for trening, hvor andre har lagt ut, og en ikke vet akkurat hvor, er lærerikt med tanke på å lese egen hund. Og det er en type oppgave en godt kan få på en A-prøve. Viktig å huske på at det er og blir hundens ”game finding ability” som skal premieres høyest, - FØR hvor styrbar den er!!

Så var det å dra hjem, da. Bare en times tid å kjøre, så ikke noe behov for å måtte overnatte for min del. Mange tanker i hodet, masse notater på blokka, og en haug med bilder i kameraet. Noe som gjorde at kvelden gikk med til å skrive blogg, reflektere og redigere bilder.

Lille Carmen var åpenbart aldeles utkjørt etter en dag hvor hun ikke var på kurs, men bare var med rundt.