Det passer meg ypperlig at vinteren lar vente på seg, samtidig kjennes det utrolig ergerlig ikke å få utnytta disse milde høstukene til å trene hund. Litt lys er det jo fortsatt om ettermiddagen. Jeg blir helt sprø av å tenke på alle timene vi kunne ha brukt til å trene fot og stopp på de fine jordene.
Heldigvis er Carmen veldig mye mer tålmodig enn meg. Hun tar det virkelig med fatning det hele.
Det er tydelig at hun har fått lite bevegelse, hun er skikkelig dvask, hun som pleier å være så stram og muskuløs. Nå er hofter og lår skikkelig slaskete- musklene har rett og slett blitt mindre. Og dette gjør at hun ser tynnere ut i bakkroppen enn normalt. Huff og huff, tragisk å se sånt forfall….
Takket være at det er så mildt går det jo fint å ha med Carmen i bilen, i det digre buret sitt. I dag fikk hun være med nettopp i bilen, siden jeg skulle av gårde på dagskurs. Hun sover og slapper av fint der. Og hun lar altså den bandasjerte foten være helt i fred, heldigvis!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar