Først dette med japanske
barnehage. Jeg tenker på valpetida litt sånn som japanerne
tenker på barnehagen (ja, jeg er jo oppvokst i Japan og har med meg litt fremmedkulturell
bagasje). Barnehagen er til for å skape gode vaner, få opplæring i den type
kompetanse en trenger for å lære noe når en begynner på skolen. Sitte stille,
høre etter, konsentrere seg, vente på tur osv. Poenget er at når en begynner på
skolen skal en ikke behøve å lære å sitte stille eller rekke opp hånda, for det
har en allerede lært i barnehagen.
Det er en god forberedelse til målretta
jakttrening at en valp har lært lugn, ro og tålmodighet, og klarer å håndtere
en belønning uten å gå bananas. At valpen trives med å være i fotposisjon, er
trygg på å sitte stille og forstår basic fløytesignaler. At valpen er vant med
at vi stryker og tar på den, at den har fått en god relasjon med eier basert på
samarbeid, trygghet og respekt. Alle disse tingene er gode forberedelser til
jakttreningen.
Dessuten er jeg helt sikkert på at uansett
medfødte egenskaper og «will to please», så er det en fordel for valpen at den
faktisk har lært å oppsøke fot-posisjon og oppsøke vår hånd. I tillegg til sin medfødte
evne til samarbeid, kan den kjenne seg trygg på at det den gjør er riktig og
noe vi ønsker.
Dere som har fulgt meg
«gjennom flere valper», vet at jeg misliker sterkt å slenge om seg med begreper
uten å definere dem. Det gjelder også å påstå seg å «gjøre ingenting med
valpen». Folk som sier det, mener åpenbart noe annet enn det jeg gjør med å
gjøre noe/gjøre ingenting. Jeg er nemlig helt sikker på at absolutt alle som
har valp gjør noe. Vi gir dem mat og vann, vi snakker med dem, koser med dem,
griper inn hvis de er på vei mot noe som er farlig og har helt sikkert noen
husregler. Vi beskytter dem mot eksterne farer, vi bruker ord, lyder,
håndbevegelser mer eller mindre bevisst til kommunikasjon. Det er klart at alle
«gjør noe»!
Men, for all del, jeg kan
legge godviljen til å tolke dette som at en ikke trener (der har vi nok et ord
som må defineres) – la si i betydningen lære øvelser av noe slag – med valpen.
Det tror jeg heller ikke på. Aldri i verden om noen venter til valpen er for
eksempel 7 måneder med å trene innkalling. Nei, jeg tror det er snakk om en
slags uutalt oppfatning av hva en skal gjøre «ingenting» av – nemlig
apporteringstrening og kanskje også fot-trening. Det er selvsagt mulig jeg tar
feil av hva jeg nå gjetter meg til at «gjøre ingenting» betyr. Uten en
definisjon blir det jo bare en gjetning.
Jeg lurer på om dette med
«å gjøre ingenting» kan henge sammen med en slags «skole» der en ikke bryter
opp apportering og fot i flere momenter, men bare oppfatter det som en eneste
lang «hendelse». Jeg er nemlig enig i at en lang «apporteringshendelse» som
begynner med et kast hunden ser og slutter med at hunden avleverer apporten,
absolutt ikke er noe jeg synes en skal gjøre med en liten valp. Så, hvis fravær
av markering med påfølgende grunnapport er en definisjon på å gjøre ingenting,
så er jeg skyldig. Jeg er også enig i at å gå lange strekninger fot ikke er noe
en bør gjøre med en liten valp. Så hvis fravær av lange fotstrekninger er
definisjonen på ingenting, er jeg også skyldig. Jeg gjør ut fra disse
definisjonene ingenting med en liten valp. Men, siden jeg definerer det å
«gjøre noe» helt annerledes, så gjør jeg faktisk en hel del.
Så lurer jeg på en ting
til – og det er dette med metoder. Hvis en ønsker å trene med mye dominans og
korrigering, så kan det virke logisk å vente med dette til la si valpen er 7-8
måneder, siden den ikke «tåler» slike metoder tidligere. Kanskje vil det da
være bedre å sette spørsmålstegn ved metoden enn det at en «gjør noe»?
Om valpen min blir
stresset av å gjøre noe, overaktivisert? Nei, av to årsaker. For det første fordi
jeg bruker positive metoder – det blir mer som å leke inn og befeste atferd.
For det andre er den såkalte treningen delt opp i små momenter, som blir en
slags naturlig del av hverdagen og varer i korte øyeblikk i løpet av en dag.
Det valpen gjør aller mest av hos meg er å sove!
I tillegg til å sove må
en liten valp ofte på do. Da er den våken og jeg kan kombinere en liten tur ut
i hagen med litt sitt, litt innkalling og belønne at valpen går ved min side. I
tillegg til lek og kos, så klart. Totalt er det snakk om noen få minutter i løpet
av en dag, men jeg er bevisst på hva jeg gjør de få «trenings»-minuttene.
Fot i små biter
Istedenfor brått å få en brysk tilrettevisning om
hvor fot er ved 7 måneders alder, kan den fot-trente valpen kjenne igjen den
trygge fot-posisjonen når vi faktisk begynner å gå fot «på ordentlig». Jeg
velger å trene fot i små biter, på mange forskjellige måter.
Belønne posisjon ved fot i ro
I begynnelsen får valpen mye ros og belønning for å befinne seg akkurat
der. Treningen skjer inne hos meg eller i hagen.
Snu oss i en innkallingssituasjon, slik at valpen havner rett
Vi kan utnytte innkallingssituasjonen når hunden kommer mot oss, til å
snu oss slik at den lille valpen naturlig havner nettopp ved vårt venstre ben.
Eller når valpen kommer løpende til oss uten at vi har kalt på den, kan vi også
snu oss på samme måte.
Belønne at valpen oppsøker foten selv
Etter hvert kan vi da erfare at valpen oppsøker foten vår på eget
initiativ, noe som gjør at den får masse ros, selvsagt.
Mottrykk
Vi kan også bruke «mottrykk». Jeg dytter hunden forsiktig til siden
eller forsiktig framover mens den sitter ved fot. Veldig forsiktig, bare til
jeg kjenner at den dytter mot. Dette er altså en måte å få hunden til å
«tviholde» på fotposisjonen. Det er nemlig naturlig for hunden å dytte imot.
Dette er også en metode som på sikt kan brukes i forbindelse med
“stadga”-trening, altså at hunden skal ha impulskontroll på å løpe etter en
apport. Så lenge vi dytter på den, betyr det sitt i ro.
Bakpartskontroll
Det er også nyttig å lære hunden både sidelengs og baklengs
forflytning, en snakker gjerne om «bakpartskontroll» når hunden lærer at den
aktivt må flytte bakbena også, ikke bare forbena. Og bakpartskontroll kan vi
f.eks. trene ved å bruke en dokrakk for barn. Hundens forben på krakken ved vår
fot og så tar vi små skritt i en sirkel. Dermed må hunden beholde forbena på
krakken, og kun flytte bakbena for å bli med oss rundt.
Dette med rette sitter er faktisk veldig nyttig på sikt når en skal i
gang med jakttrening for alvor. Én ting er at det er bra om hunden bruker så
lite energi som mulig på å rette seg inn og ha hodet og kroppen vendt i riktig
retning. Det er også bra å slippe stresset med å mase på hunden for at den skal
rette seg inn. Det beste er om den gjør det nærmest av seg selv, fordi den i
ung alder har lært den nøyaktige posisjonen den skal innta ved vår fot.
Små forflytninger, følge venstre fot
Så kommer tiden for å starte med veldig små forflytninger. Bare et lite
skritt av gangen. Og så raskt som mulig slutte med å belønne med godis, og
heller gi kos og ros.
Videre går det an å lære av «lydighetsfolket» og lære hunden til at når
vi flytter vårt venstre ben først skal den bli med. Når vi flytter vårt høyre
ben først, betyr det derimot sitt og bli. Dermed vil vi på sikt ikke behøve å
bruke så mye kommandoer med «fot» og «bli» fordi vårt fotarbeid gir hunden de
nødvendige kommandoer.
Belønne posisjonen ved fot i ro med forstyrrelser
Dette er på en måte det samme som jeg begynner med, men nå har valpen
fått noen uker/måneder på seg og er klar for forstyrrelser. Her handler det om
å ta med seg øvelsen at hunden skal sitte i ro ved foten ut i terrenget eller
ut i byen. Utsette valpen for andre inntrykk og lære den at den fortsatt skal
forholde seg helt i ro ved vår fot. Det er viktig å huske på i møte med andre
at når valpen befinner seg ved vår fot er den på et fristed hvor ingen skal
oppsøke, skremme eller friste den. Vi må verne om dette stedet.
«Traskefot»
Nå har jeg vært gjennom de nevnte metodene jeg bruker for å lære inn
fot-posisjon. Jeg har fortsatt ikke satt noe navn på denne øvelsen, men den
lille valpen har fått ganske bra forståelse for at fot er et godt sted å være.
Valpen er klar for å begynne å traske sammen med meg.
“Traskefot” er nok noe mange med retrieverjakt-erfaring bruker. Nemlig
å bare tusle i vei og tilstrebe at hunden går med lav intensitet og uten
forventning pent ved siden av oss. Dette
lærer jeg inn uten godbiter og uten noe kommandoord. Starten på øvelsen er at
hunden IKKE skal ta blikk-kontakt og jeg setter heller ikke ord på øvelsen.
Kanskje bare sier navnet til hunden veldig stille og begynner å gå når den er i
en rolig sinnsstemning.
Begynner med enkelt underlag og uten forstyrrelser, korte strekninger.
Hunden i bånd. Den får ikke lov å snuse i bakken. Ta vendinger til høyre og
venstre. Lokke hunden med hvis den går for langt bak. Forsiktig løfte den
tilbake hvis den går for langt fram. Det lønner seg å ha mange temposkifter og
skifte retning underveis, sånn at hunden må følge med og det ikke blir så
kjedelig.
Etter hvert kan vi øke vanskeligheten ved å endre underlag – f.eks. gå
på gress, løv og andre steder med mye lukt. Først når hunden behersker ulikt
underlag, ulikt vær, ulik topografi (bakker og skråninger, trapper) - og gjør
dette med rett sinnsstemning, så kan vi sette navnet “fot” på øvelsen.
Jeg er fullstendig klar over at det ligger en del dominans i en sånn
måte å trene fot på. Derfor er det så viktig at valpen på forhånd har fått
kompetanse (på mange forskjellige måter) på hvor den skal være, hvordan den
skal komme seg dit, forbli der, forflytte seg sammen med meg og føle seg. SÅ,
kan vi begynne å gå i fellesskap.
NB! En må tilpasse dette til valpens personlighet og alder Jeg begynner
kanskje når valpen er rundt fire måneder, men med korte, korte strekninger. Ser
jeg at den blir litt nedtrykt, er jeg rask med å snakke til den i lys, vennlig
stemme, og få opp humøret. Jeg holder nøye øye med ører, hale, eventuell pesing
eller snuteslikking. Tilstreber en lugn sinnsstemning, som ikke skal være redd
eller nedtrykt. Helst en sakte vaiende hale rett ut fra kroppen.
Det er ganske behagelig når en går slik traskefot med hunden og kommer
inn i en egen “boble”. Nesten som en slags meditasjon. Jeg har opplevd mange
ganger (med unghunder/voksne hunder) at møtesituasjoner som kanskje ellers kan
være utfordrende, går som en drøm når vi er inne i traske-fot—bobla.
Etter hvert som hunden blir eldre, er dette en slags ro-øvelse en kan
ta fram når en for eksempel skal inn på en jaktprøve og ønsker å roe ned både
seg selv og hunden.
Apportering i små biter
Jeg bryter opp
«apporteringshendelsen» i mange små biter og dessuten trener jeg dette UTEN en
apport. Og disse småbitene som en dag skal settes sammen til apportering,
begynner jeg med så fort valpen har kommer i hus. Så, hvilke småbiter er det
snakk om?
Innkalling
Kanskje kan en mene at
innkalling er noe annet enn apportering, men jeg vil si at innkalling er en
veldig viktig del av apporteringen. Og det går an å trene «avslutning» av
innkalling med tanke på en framtidig apportering. Jeg lærer Rakel at denne
avslutningen er å sette seg pent foran meg etter at hun har kommet løpende på
innkalling. Så får hun en godbit i ryddige former når alle bena er i bakken.
Ikke fordi jeg mener at hun på sikt må sette seg ifm avleveringen, men for
allerede fra start å få inn litt lugn og ro etter at hun har kommet løpende til
meg. Så tar jeg henne gjerne opp i fanget og lar henne slikke meg i ansiktet,
koser med henne og kiler henne på valpemagen. Vi veksler altså mellom aktivitet
og passivitet – en fin kompetanse for en retriever å få inn helt fra start.
Sitt og bli
«Øvelsen» der framme er
at hunden skal kunne sitte uten kobbel ved fot, men for å generalisere er det
fint å trene på sitt og bli i mange sammenhenger, også når hunden er litt unna
oss. Klart at denne kompetansen på selvbeherskelse kommer til nytte i
jakttreningen!
Følge
Etter hvert kommer jeg
til å trene Rakel til å følge min hånd når jeg rygger. Dette ligner den siste
delen av innkallingen, men med lavere tempo, og enda mer fokus på lugn og ro.
Da vil omvendt lokking komme til nytte, fordi valpen må konsentrere seg om å gå
pent og ikke sprette og kave for å få tak i godbiten.
Håndtarget
Dette har vi ikke begynt
med enda, men det er et fantastisk bra verktøy for en framtidig avlevering. En
lærer altså valpen til å oppsøke en flat hånd. En slags hjernevask på å senere
oppsøke hånda vår MED en apport. Jeg tenker at Rakel skal bli bedre på omvendt
lokking før jeg begynner med håndtarget.
Bæring
Valpen skal tidlig få
stifte bekjentskap med forskjellige gjenstander hun kan bære på, og få masse
skryt når hun bærer, særlig i retning av meg. Vi har så vidt prøvd oss på dette
med en av Rakels leker på kjøkkenet i dag. Etter hvert kan jeg bytte godbit mot
gjenstand og så levere henne gjenstanden (hennes egne leker) tilbake. Underveis
i valpetida skal jeg trene på å gjøre henne trygg på å bære på alt mulig, også
apporter av ulike slag.
Tegn, signaler og
ritualer med godbitskål og godbit
Det går helt utmerket å
trene tegn, signaler og ritualer uten å gjennomføre noen apportering, ikke bare
innlæring på en liten valp, men også vedlikeholdstrening på voksne hunder. Alt
en trenger er en matskål og godbiter. Jeg kommer til å trene inn forskjellige
ritualer, med skille på markering, minnesmarkering og dirigering på matskål med
godbit. Etter hvert med forskjell i gradering (altså hvor godt hunden synes det
er) av godbiter. Lavest gradering i matskåla og bedre hos meg når valpen kommer
tilbake.
Stoppkontakt på fløyte
Når det har gått noen
uker og jeg er fornøyd med innkallingen på fløyte, kommer jeg til å lære Rakel
stoppkontakt. Ingen apportering er innblandet, jeg bruker kun belønning med
godbit.
Utvikle luktesansen, søk
Valpen har selvsagt en
utmerket luktesans, men vi kan hjelpe på søksutviklingen ved at vi legger litt
til rette. For eksempel ved å servere noen måltider ute i lyngen og la valpen
søke seg fram til maten. Eller å gjemme valpens leke i skogen og la den oppdage
den. Når både innkallingsfløyte og stoppkontaktfløyte funker, kommer tiden for
å lære inn fløytesignalet for nærsøk.
-----
Så langt «treningsteori».
Hva har vi gjort i dag? Rakel sov rolig hele natta, heldigvis ingen
bivirkninger av flått-middelet hun fikk i går kveld.
Hun sover og sover om
dagen også. Kan ikke huske jeg har hatt en valp som har vært så «flink» til å
sove lange perioder sammenhengende. Det hjelper selvsagt at jeg har Joy her –
hun ligger jo også og sover, og er veldig lugn inne. Dermed blir hun en bra
mentor på hvordan man oppfører seg innendørs og Rakel har dessuten en fin og
varm hodepute tilgjengelig.
Det er artig å se hvor
bra Rakel har blitt på autositt. Hun setter seg naturlig foran utgangsdøra når
vi skal gå ut og når vi skal gå inn. Ellers kunne jeg glad observere Rakels atferd
da vi møtte på en nabo på parkeringsplassen i dag. Den eldre dama kom gående
med sin rullator. For det første var Rakel helt ubekymret for rullatoren, hun
ville bare lukte på hjulene. Og så satte hun seg pent ned foran dama og så på
henne, så kunne hun få litt kos. Autsitten funker!
Jeg fortsetter å jobbe
med autositt ifm foring, men det er fortsatt litt vanskelig for henne, hun er
jo så veldig ivrig når hun skal få mat. Flere ganger i løpet av
dagen trener jeg autsitt med en matskål med en liten godbit i. Selve matskåla
signaliserer mat, så hun blir litt gira, men ikke like mye som ved måltidene. Litt
etter litt blir hun bedre på selvkontroll fordi hun erfarer at det er det å
sitte stille som gir belønning.
I dag har vi vært på to
skogturer. Én med bare Rakel og én med begge to. Det er stor forskjell på hvor
rolig Rakel er i bilen når hun er alene og når Joy er med, men det blir sakte
bedre og bedre alene i buret.
Også i dag har jeg gjort
forsøk på å ta med en av lekene hennes i skogen, men jeg må bare konstatere at
det som er interessant inne og i hagen ikke er det i skogen. I skogen er det
altfor mye annet som er interessant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar