Det er alltid veldig
spennende å få inn et nytt individ i flokken. Jeg blir like fascinert hver gang
over hvor utrolig fort den lille valpen slår seg til ro, hvor ufattelig
tilpasningsdyktig den er.
Rakel brukte selvsagt
litt tid i går kveld på å gå rundt i leiligheten og i hagen og finne ut av hvor
hun hadde havna.
Ut fra mine forsøk på å
ha henne i fanget, skjønte jeg at hun ikke satte veldig stor pris på å sitte
helt i ro, og var litt spent på hvordan natta skulle bli. Mine valper sover i
senga mi – en veldig god måte for å få mest mulig søvn for alle. Alle tispevalpene
mine, nå også Rakel, har sovet veldig godt på denne måten. (Peder var unntaket
som gjør at jeg ikke kan påstå at dette er en 100% sikker metode). Rakel starta
opp med litt akrobatikk, men jeg gjorde som jeg pleier – bare holdt henne fast
inntil meg uten å si noe. Og i løpet av noen få minutter sov hun tungt. Og det
gjorde hun helt til 05.15 i dag. Etter en kort luftetur i hagen sov hun videre
helt til jeg vekket henne 07.30.
Hun var veldig aktiv på
formiddagen og selv om jeg var ute med henne «hele tiden», ble det en liten dam
på gulvet. Ikke fordi jeg ikke fulgte med, men rett og slett fordi hun
tydeligvis holdt seg ute og venta til hun kom inn med å tisse. Som forventet
for en valp som har hatt kulde og vinter i oppveksten og hovedsakelig er vokst
opp innendørs. Når hun tisser ute, får hun masse ros.
Jeg har tenkt å prøve
noen nye ting med Rakel, som jeg ikke har gjort med tidligere valper. Vi er så
vidt i gang med trening. Og for ordens skyld – når jeg sier trening, mener jeg
alt som skjer så lenge valpen er våken. Absolutt alt valpen gjør bortsett fra å
sove, er trening. Hvis jeg for eksempel ignorerer at hun ødelegger noe, trener
hun på å bli flink til å ødelegge. Hvis jeg lar henne takle skumle ting utenfor
hagen, trener hun på å bli redd for det hun ser osv. Dette er en av grunnene
til at det er mye arbeid å ha valp, en må være våken og følge med hele tiden.
Vel, tilbake til det nye
jeg skal gjøre. Jeg har tenkt å trene inn noe som kalles «autositt». Langt der
fremme, har jeg tenkt at det skal bli nyttig å ha ifm viderekommende
jakttrening, når hunden utsettes for store fristelser. Da vil jeg at hennes
ryggmargsrefleks skal være å sitte. Det å sitte skal bli et slags språk hun og
jeg har – hvor hun setter seg for å formidle at hun ønsker noe. På sikt vil hun
ønske å apportere noe hun har sett falle.
Tanken er å på sikt langt der fremme å koble tre ting i miljøet til
autositt. 1) Noe hunden vil ha, altså apporter, men foreløpig bruker jeg
mat/godis. 2) Når jeg stopper i fotgåendet. 3) Skudd. Dette betyr en bevisst
skudd-trening når jeg kommer så langt.
I en walk up vil det da være tre, på forhånd
inntrente, påvirkninger som gjør at hunden automatisk setter seg.
Forhåpentligvis
Det aller første jeg må
gjøre nå er å få henne til å forstå at hun kan snakke til meg ved å sette seg.
For å få til dette, er det viktig at det er Rakel som velger å sette seg. Jeg
skal verken snakke til henne, dytte på henne eller «lure» henne til å sette
seg. Hun skal altså klare å finne nøkkelen for å få meg til å gi henne det hun
vil ha. Det hun vil ha nå er mat, eller godbit eller kontakt. Hun er fra
valpekassa vant med en matskål som settes ned på gulvet, og har naturlig nok
store forventninger til dette.
Å starte med dette ifm
foring, er altfor vanskelig for en matglad labrador. MEN, matskåla er, også
utenom måltider, et sterkt signal for valpen. Det jeg derfor gjør er å bruke
matskåla, men med bare en liten godbit oppi. Så holder jeg opp matskåla og
ignorerer at hun klatrer på bena mine. Venter til alle fire føttene og rumpa er
i bakken og så setter ned matskåla. Bare i løpet av noen få repetisjoner begynner
hun å sette seg når jeg holder opp matskåla. Nå i starten er jeg rask med å
sette ned skåla. Etter hvert kan jeg bruke et belønningsord (jeg er for lite
akrobatisk til å klare klikker).
Fra så vidt å be om
kontakt ved å sette seg på formiddagen, så det ut som hun hadde lært det på
ettermiddagen. Helt fantastisk så fort de lærer i denne alderen.
Forhåpentligvis kan jeg kanskje for første gang klare å få en hund som ikke
hopper opp på folk. Det å klatre og hoppe gir altså ikke belønning, men å
sitte.
Så må jeg få litt orden
på hvordan jeg skal gjøre dette med front og ved siden. Jeg vil jo strengt tatt
ha to typer adferd. Sitt i front for å be om oppmerksomhet og kos, i motsetning
til å hoppe opp. Dette er særlig viktig på kort sikt, som en innlæring av gode
manerer. Sitt ved fot for å be om lov til å apportere på sikt. Kanskje skal jeg
gjøre noe med matskålen når hun sitter ved siden. Men, først må hun få et
forhold til det å være ved siden.
En hjemmedag denne første
dagen med Rakel, med et lite besøk på formiddagen. Rakel var nysgjerrig og
interessert i gjestene. På ettermiddagen tok vi oss en liten skogtur. Mest for
at Rakel skal få terrengerfaring, oppleve mose og lyng, forsere kvister, klatre
opp på stubber.
Jeg synes Rakel har bæsja
veldig mange ganger i dag, og litt løst var det etter hvert. Da vi skulle ta
kvelden kom det noen skikkelig kriseskrik fra soverommet der Rakel venta i
biabedden på gulvet. Jeg trodde hun bare syntes det var kjipt at jeg var i et
annet rom, men da jeg kom inn var det en stor dam diaré på hundedyna. Jeg
mistenker at hun kan ha fått i seg noe kattebæsj i hagen.
Som eneansvarlig for en
liten valp, må jeg innrømme at jeg en gang iblant lurer på hvordan det hadde
vært å ha noen å spørre om hjelp. Jeg ser for meg å kunne spørre «Kan du gå ut
med valpen mens jeg tørker opp diareen her?» eller «Kan du passe komfyren mens
jeg finner ut hva hun gnager på?». Det har en tendens til å bli en del «venstrehåndsarbeid».
Etter litt renhold og ny
lufting av valpen, var det med bange anelser jeg la meg til å sove…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar