24.04 Omvendt lokking

 

I dag var det litt tidligere start enn i går – klokka 06. Etterpå hadde ikke Rakel så stor motivasjon til å sove videre, så vi hadde en liten diskusjon på det, som jeg vant. Diskusjonen bestod i at Rakel sparka fra med de små bena sine, krafsa og vred på seg og også kom med noen høylytte protester. Jeg brukte armene mine som et slags «bur», sånn at jeg uten å tviholde i henne likevel hindra henne fra å komme seg unna. Hun måtte pent slå seg til ro i armene mine der i senga og slappe av videre. Jeg hadde nemlig ikke tenkt å stå opp klokka 06. Og selv om jeg eventuelt HADDE tenkte det, så vil jeg stå opp når JEG har bestemt meg for det, ikke Rakel.

I dag har jeg starta med å lære Rakel omvendt lokking. Med tanke på hvor matglad hun er, kjente jeg at jeg var veldig i tvil om det ville være mulig å få henne til å forstå at hun måtte la være å prøve å få tak i godbiten for at jeg skulle gi den til henne. Hun fatta dette lynkjapt. Selvsagt kan jeg ikke sette så høye kriterier nå i starten og hun må få godbiten etter et minimum av selvbeherskelse. Men, et par viktige krav er at hun ikke krafser eller gnager på fingrene mine, og hun må ha alle bena i bakken.

Hva skal jeg så med omvendt lokking? Jo, det føyer seg inn i det språket jeg har starta på å utvikle mellom Rakel og meg. Nå vil jeg få et enkelt håndsignal som oppfordrer henne til å konsentrere seg og vente – fordi hun vet hun kommer til å få godbiten. Jeg vil kunne gi henne godbit med mye mindre stresspåslag enn om jeg bare hadde stappa godbitene i munnen hennes.

Dessuten starter vi på en generell trening i å vente på noe godt i en behersket sinnsstemning. Senere i livet, når hun kommer i gang med apportering, er det å håpe på at hun kan ta med seg en kompetanse på å vente på noe godt. Jeg tror de som ikke vil bruke godbit som belønning fordi «hunden er så glad i mat og blir stressa av det», mister en fin treningsmulighet på nettopp selvbeherskelse. Jeg mener, hvis hunden ikke kan klare å vente på en stakkars kjøttbollebit, hvordan skal den da kunne vente på en apport?!

Men, det er klart, det handler om god timing og tålmodighet også fra den tobentes side. Det gjelder å «gripe hunden på fersken» i å gjøre noe riktig. Og jeg påstår ikke at det er lett, den tobente trenger også trening i teknikken.

Så har jeg så vidt begynt å tenke på å sette kommandoen «sitt» på at hun setter seg. Dessuten trener vi innkalling både i hagen og i skogen. Jeg tar med meg supergod belønning i form av tubeost som hun får som belønning for innkallingen.

Rakel har utvidet sin sosiale bekjentskapskrets, ved at hun har fått snuse litt på noen av naboene mens hun har sittet på armen min. Dessuten har hun i dag for første gang fått treffe sin framtidige venninne og treningskompis, flat-valpen til venninna mi. Siden flaten er en uke eldre og to kg tyngre ble det bare hilsing mens vi holdt begge valpene.

Det ble to skogturer for Rakel i dag – først en sammen med Joy. Rakel ble presentert for et sementrør. Det er alltid interessant å se hvordan en helt liten valp reagerer på den type rare ting i miljøet. Rakel var kjapt inni røret og lette etter godbiter jeg kasta inn, og før jeg visste ordet av det løp hun fram og tilbake.

Neste skogtur var med Rakel alene. En ny erfaring for Rakel å være med alene i bilen, altså uten Joy. Det var ifølge Rakel litt trist og måtte kommenteres. Vi gikk litt på et jorde i dag og så langs en sti. Gav Rakel belønning når hun kom løpende og havnet på min venstre side.

Ellers har jeg satt i gang med ro-før-ut-av-bil. Når jeg kommer dit jeg skal, blir jeg først sittende litt. Spesielt hvis det er lyd og uro bak i bilen. Ser litt på mobilen, hører på lydbok eller lignende. Dette er selvsagt mer utfordrende hvis en har mer enn én hund. Men, som sagt var jeg jo på alene-tur med Rakel i dag, så da fikk jeg sjansen til å teste ut. Både først vente en stund før jeg selv gikk ut av bilen og så vente en stund fra jeg åpna sidedøra til jeg åpna burdøra. Rakel la seg ned mens jeg stod ved bilburet og kikka på mobilen, og da fikk hun komme ut.

Det er jo om å gjøre å ikke strekke strikken for langt også. Altså at hun ikke øker i aktivitet igjen og for eksempel kommer med lyd.