16.02 Alene-trening

Det er fint med dager hvor en kan trene alene med de firbente, også - og ikke bare være med på fellestrening.

Vi begynte med en tur langs jernbanen. Du verden, for noen mengder med vann! Det er rene innsjøen ved starten av runden vår.

Ca halvveis i turen ble Petra veldig opptatt av noe hun fant på siden av veien. Og det måtte litt innstendig innkalling til for å få henne til å komme. Hun kom fykende mens hun rista kraftig på noe hun hadde i munnen - en meget død hoggorm. Æsj! Det verste er at det kan være fare for at det er flere av samme slaget i området! Håper de drukner av alt regnværet!!

Neste post på programmet var trening med én hund av gangen. Carmen fikk vente i bilen mens jeg tok med meg Petra på jordet. Hun fikk gå fot i kobbel som var festa til meg. Innimellom fikk hun gå fri ved fot. Det gikk ganske greit en stund.

Da vi kom ned til bekken fikk hun gå løs. Hun stoppa opp og liksom så vanntro på meg, - om hun virkelig fikk gjøre som hun ville. Så kasta hun seg ut i bekken og svømte rundt, kom opp, rista seg og hoppa og spratt rundt.

Da hun så skulle gå fot igjen ble det veldig vanskelig, og hun stakk av gårde. Hun fikk kraftig kjeft og ble kobla igjen.

Jeg prøvde noe litt nytt med henne. Hun fikk gå fot i kobbel og jeg tok fram en dummy. Kasta den sånn at Carmen skulle få hente den senere. Hadde det ikke vært for kobbelet hadde Petra løpt og henta den. Mer korreks og vi gikk videre.

Nå fikk hun bare forstå at SÅNN oppførsel er uakseptabel! Dermed fortsatte vi framover, jeg kasta foran oss og hun fikk vær så god og gå pent fot. Plukke opp dummyen selv, mer fot, flere kast. Gang etter gang og jeg plukka den opp selv.

På toppen av jordet slutta jeg med kastinga og bare gikk med henne fot i kobbel. Da var det akkurat som om hun hadde kapitulert. Litt lav haleføring og hun gikk lugnt ved siden av meg.

Det er jo veldig sjelden hun har lav haleføring, så det var tydelig at “noe” hadde sunket inn. Etter en stund fikk hun løpe løs igjen.

Nede ved bekken trente vi litt med matskåler og sidedirigering. Så prøvde jeg å sende henne rett fram på en skål og blåste stopp da hun var på vei ut. Hun stoppa veldig fint, og venta spent på at jeg skulle gi henne beskjed om å gå videre ut.

Vi avslutta med mer fot da vi nærma oss bilen.

Så var det Petras tur til å ligge i bilen og Carmen fikk være med ut. Etter et forstyrrende kast inn i skogen, sendte jeg henne ut på den lange dirigeringen jeg lot være igjen til henne på gårsdagens trening.

Hun føk over bekken, opp jordet og til den vanlige øya. Litt overtalelser måtte til for å få henne videre ut. Og jeg trodde først at det var i boks. Men, så skar hun over mot venstre, istedenfor høyre. Og da gikk det opp for meg at på venstre side der oppe er jo de tre småøyene som vi har trent mye på tidligere. Hun huska selvsagt det når hun kom opp der.

Vel, litt handling måtte altså til for å få henne over til høyre, men hun hørte på meg til slutt.

Kvelden i heimen ble uvanlig rolig. Tydelig at begge to var ordentlig slitne etter både å ha fått fysisk trim og mental trening.