Noen ganger får en oppleve en trening hvor en liksom blir full av en “godfølelse”. En opplevelse av at dette går i helt riktig retning. At en har kontroll. At utviklingen går sånn som en vil.
En sånn trening hadde jeg med Petra i kveld. Det kan sikkert virke kjedelig å nærmest ikke ha apportering på agendaen med en jaktretriever på nesten et år. Det er jo ingen ting hun heller vil enn å apportere. Men, akk så nødvendig å ta det med ro med denne hunden.
Vi har altså plukket tingene fra hverandre. Trent fremmadsending på matskåler - inkludert signaler. Gå. Høyre Venstre. Ut ved å snu til høyre. Ut ved å snu til venstre. Stopp. Vi har trent opptak av dummy, avlevering av dummy, masse avlevering, - først med utgangspunkt i håndtarget og godbit. Innkalling. Fot. Bli, Ro og passivitet - masse av det.
Da er det bare SÅ deilig når en for en sjelden gangs skyld setter alt sammen og plukker fram dummyer. Etter å ha brukt to områder til matskål-trening tok vi en siste runde med dummyer på de samme stedene.
Og lille Gull apporterte som hun aldri skulle gjort annet. Fra å sitte dørgende rolig ved fot og sikte seg inn dit jeg pekte, til å løpe rett ut og komme rett hjem. For så å avslutte med en fantastisk avlevering. Hvis jeg skal plukke på noe som trenger å perfeksjoneres så er det opptaket og grepet på dummyen. Det bærer preg av litt for lite trening på momentet. Så, der skal jeg jobbe videre.
Men, totalt sett er jeg kjempefornøyd med hvor mye jeg har fått til med Petra uten egentlig å trene apportering. Og veldig fornøyd med at jeg har gjort mye riktig med denne intense skapningen. Hun kan faktisk klare å gå fot løs rundt på fellestrening mens andre driver med ymse trening, - og det uten å være stressa. Det hadde jeg vel knapt trodd var mulig for 2-3 måneder siden.
Jeg er ganske sikker på at vi hadde vært i et helt annet stresslandskap om jeg hadde kjørt på med apportering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar