14.02 Rasestandard - igjen

Dagens bilde er av min første labrador. En herlig tispe av showtype.

Rasestandard er tydeligvis et tema som engasjerer, - både meg og andre. Og bare for å ha sagt det, - jeg har IKKE påberopt meg å være noen ekspert på standarden. Jeg kan den ikke ordrett. Ikke kan jeg mye om å vurdere vinkler og overlinjer osv heller. Men, det jeg kan mye om (fordi jeg jobber med det) er å se på regelverk, vurdere tolkninger, reflektere over bakgrunnen for hvorfor noe er skrevet som det er osv.
På prinsipielt grunnlag synes jeg det er interessant å diskutere en beskrivelse av hvordan noe skal være (i dette tilfelle labradoren) ift vurderingen av om dette noe stemmer med beskrivelsen (det som skjer på en utstilling og også på en jaktprøve).

Det synes ganske så åpenbart at rasestandarden ikke er noen entydig beskrivelse av hvordan en labrador skal se ut. Hadde det vært det, så hadde jo utstillingschampionen fra 1950-tallet og dagens championer sett omtrent like ut. - Noe de som kjent ikke gjør.

Standarden er altså ikke noe “hellig skrift”, men en beskrivelse som “utsettes” for både skjønn og motesvingninger. At det utøves skjønn er jo greit nok, - det synes jeg er naturlig i en hver bedømmelse, enten det gjelder utseende eller jaktlige egenskaper. Dommeren dømmer det som vises den aktuelle dagen, og ulike dommere har sine kjepphester på hvilke detaljer som er viktigst.
Dette med motesvingninger er verre å forholde seg til. Den samme standarden som brukes som utgangspunkt for å beskrive min yngste hund som Sufficient - altså den dårligste premien det går an å få, ville for 50 år siden garantert vært et utgangspunkt for å gi henne bedre premiering.

Dermed spørs det om det strengt tatt er riktig å si at en hund tilfredsstiller standarden eller ikke. Kanskje en heller burde si at en hund er moderne eller umoderne. Mine hunder er umoderne ift dagens eksteriørideal. Og dette idealet handler om mer enn det som står beskrevet i standarden.

F. eks finnes det jo i andre raser eksempler på at hunder som helt åpenbart ikke tilfredsstiller standarden - de er høyere enn maksgrensa - likevel går hen og får bedre utstillingspremiering enn de som er innenfor standarden hva gjelder høyde.

Dette betyr jo at ikke bare er standarden kun en del av det som brukes i bedømmelsen, men standarden kan faktisk settes til side hvis det moteriktige er å være utenfor standarden….

Jeg vil ikke labradorstandarden til livs. Jeg synes det er en flott beskrivelse av en flott rase, det som står om labradoren. Ikke vil jeg utstilling til livs heller, jeg synes det er bra at også de eksteriøre trekkene skal vurderes ved labradoren. Men at standarden brukes som begrunnelse for at jaktlabradoren vurderes som “feil” blir et litt for enkelt bilde av virkeligheten.
　

Så over til dette med splittet rase. Hver gang disse diskusjonene kommer opp, er det mange som synes det er trist med todelt rase. Folk lurer på hvordan det har blitt slik og hvordan en kan få større enhet.

Jeg, som bare har hatt retriever i 10 år, mangler jo mye av historikken her. Og det hjelper ikke akkurat at de en prøver å spørre viser til at dette nesten splittet klubben tidligere, så det snakker vi ikke mer om.

Jeg kan og vet for lite til å gi meg inn på noen analyser av hvorfor det ble sånn. Og hvorfor nettopp Labradoren og Golden har blitt delt, mens Flatten er det i mindre grad.

Det jeg i midler tid er ganske sikker på er at konkurranse er et stikkord her. Nå har jeg sett de siste dagene at mange er kritiske til jaktprøver fordi de mener det er konkurranse. Og det er feil, fordi jaktprøver skal være en kvalitetsvurdering.

Ja, jeg er enig i at B-prøver skal være en kvalitetsvurdering. Og det er flere jaktprøvedommer som “nekter” å kåre noen slags beste hund. Deltagerne får klare seg med kvalitetsvurderingen.

Men, skal ikke utstilling også være en kvalitetsvurdering?? Det er jo i høyeste grad en konkurranse. Med mange klasser og mange plasseringer, også utenom den gjeveste Best in Show.
Jada, jeg VET at utstilling begynner med en kvalitetsvurdering. Og det er jo der mine hunder faller av lasset, fordi deres kvalitet ikke vurderes høyt nok til å gå videre til konkurransen.

Men hvorfor så kritisk til konkurranseelementet i jakt når man ikke er det til konkurranseelementet i utstilling?

Vi mennesker liker å vinne. Og vi synes det er stas å holde på med noe hvor vi har en sjanse til å vinne/gjøre det bra. Vi motiveres av titler, heder og ære. En fra jaktmiljøet sa til meg når jeg kjøpte min første jaktlab at det var et bra valg. En velger jo ikke gummistøvler når en skal løpe maraton… Vi velger altså den type hund som har en sjanse til å hevde seg, enten det nå er i kvalitetsvurderingen eller i konkurransen.

Så er det jo sånn at når det gjelder retrieveren så er det de eksteriøre og de jaktlige kvalitetene som skal være utgangspunktet for avl. For den enkelte hundeeier/valpekjøper behøver det kanskje ikke spille så stor rolle. Som noen har vært inne på i diskusjonen, - mange ønsker seg bare en frisk og trivelig hund. Det er ikke så nøye verken om den har riktige vinkler eller er god på å apportere. De som driver oppdrett, derimot har jo flere hensyn å ta.
　

Mange har også vært inne på dette med hvordan en blir tatt imot når en stiller opp i den grenen en ikke har vinnersjanser i. Hvordan snakker vi om “de andre”, - det være seg hunder eller folk. Det verste jeg har opplevd på utstillingsfronten var for mange år siden, når en bekjent stilte sin jaktlabtispe på utstilling. Jeg husker ikke hva slags premiegrad hunden fikk. Det jeg husker er to “labradortanter” som satt ringside og kommenterte høyt det de så. Og jeg husker det ordrett: “Har du sett noe så stygt i hele ditt liv!” Dette gjorde uutslettelig inntrykk på meg, og ligger i bevisstheten hver eneste gang jeg tar med hunden min på utstilling…

Men, selv har jeg aldri opplevd at noen har kommentert noe negativt om mine hunder på utstilling, så jeg har hørt det. Jeg har opplevd både utstillingstreninger og deltagelse på utstilling som bare positivt og trivelig mtp de andre utstillerne. Det virker som utstillingsfolket synes det er hyggelig at noen med jaktlab stiller opp. Det er også veldig hyggelig når en typisk showlab kommer på jakttrening og jaktprøver. Og fantastisk å se på de mange som gjør det bra. Det artigste er vel når det kommer ferske folk på trening og de ikke aner hva som bor i hunden og at den kan få til så mye som den gjør.

Jo, jeg har stor sans for at vi stiller opp på “hverandres” arrangementer. Tror at nettopp det er med på å bygge ned barrierene. Jeg tror ikke noe på at vi kan forene rasen, til det er folk for glad i å vinne. Men, jeg tror så absolutt på at vi vil behandle hverandre med mer respekt om vi kjenner hverandre og hverandres grener bedre.
　

Til slutt litt om dette med såre punkt. Fedme er et viktig stikkord her. Det er en garantert brannfakkel å “slenge ut” noe om “feite utstillingslabber”. Ut fra hva folk kommenterer, synes det åpenbart at hva en oppfatter som feit/mager er veldig forskjellig. Så, når noen sier at i Norge er det ingen feite labradoren på utstilling, eller det er bare feilte labradoren på utstilling, så er det fordi en vurderer holdet på hunden helt forskjellig. Og da blir det vanskelig å diskutere saklig.

Egentlig er det vel ingen tvil om at fedme har blitt et helseproblem. Hvorfor skulle de ellers ta inn i standarden at overdreven kroppsvekt eller masse skal utelukkes og at tønneformede ribben ikke oppnås ved at hunden bærer overdreven vekt.

Tilsvarende mener jeg ikke at for tynne hunder er et (helse)problem på jaktlabben. Derimot er vel “vårt” såre punkt gemyttet. En trygg mentalitet hos hunden, er på samme måte som det å være slank, viktig for hundens velferd. Ingen som går rundt og er redd eller sint kan ha det særlig bra i hverdagen. Like lite som en som er overvektig.

Så jeg håper at en av hensyn til hundens velferd kan ta med seg disse tingene i avlen, enten en nå lager utstillingshunder eller jakthunder. Ikke for at de skal klare seg bra i konkurransen i ringen eller i skogen. Men, rett og slett for at hunden skal ha et godt liv.