onsdag 19. juni 2013

14.-16.06 Valpetime, seminar og kurs med Eva Bodfält


 


Ja, nå har jeg hatt litt av en helg! 3 dager med Eva Bodfâlt. Først privattime med tre valpe-ekvipasjer like etter lunsj fredag. Så seminar fredag kveld. Deretter kurs lørdag og søndag.

Valpetimen og seminaret var på Antrozoologisenteret. På lørdag var vi på gresset på Antrozoologisenteret og på søndag i “parken” på Bogstad, med en liten tur nede ved vannet.

Kurset var virkelig annerledes enn alle andre jaktkurs jeg har vært på. Ikke så jegeraktig og “macho”, kanskje, dårlig med bumperboys og launcher. Det var vel knapt så vi hadde en dummy framme.

Men, desto mer om innlæring og belønningsmetoder. Og stor vekt på den lydigheten en jakthund må ha for å fungere på jakt og jaktprøver.

Kurset var for det meste teori, vi satt i ring på stolsekken og hørte på Eva og stilte spørsmål, og ikke minst noterte masse! Så fikk deltagerne prøve seg på en og annen øvelse. Ypperlig å være observatør, med andre ord. Veldig “publikums-vennlig”.

Siden det var de samme temaene som gikk igjen på privattimen, seminaret og kurset, har jeg valgt å lage ett blogg-innlegg, og sortere på tema, istedenfor å skrive det kronologisk. Og her er inndelingen jeg har brukt:

*Treningsfilosofi

*Erstatte dummyen med matskål

*Læring

*Håndtarget

*Aktivitet og passivitet

*Belønning og korrigering

*Sosialt trygge hunder

*Stadga

*Fot

*Stopp

*Nærsøk

*Innkalling

*Fremmadsending/dirigering

*Avlevering

*Feltsøk

*Markering

*Vannarbeid

*Vilthåndtering

*Problemløsning

Treningsfilosofi
Det er viktig selv å gjøre seg opp en mening om hvordan man vil trene hund, ikke vingle hit og dit, gå på ulike kurs og bruke ulike metoder. DET vil kunne gjøre hunden både forvirra og stressa. Også kan man bli ”kurs-dum”, - slutte å tenke selv, og bare lure på hva en skal gjøre…. Det er jo nemlig sånn at veldig mange forskjellige veier fører til Rom når det gjelder retrievertrening….

Hun bruker godistrening, og ikke apportering, med en liten valp. Altså at en prøver å etterligne de senere jaktlige situasjonene med både kommandoer, tegn og oppgaver, - bare at det er skål med godis/deler av et måltid istedenfor at hunden skal hente en apport.

Mye av jakttreningen handler ikke så mye om ferdigheter, men om generalisering. Kunne gjøre de samme tingene i forskjellige slags terreng og med små variasjoner som kan vise seg vanskelig. F. eks. kan det å sendes skrått over vann være veldig mye vanskeligere for en hund enn å sendes rett over vann.

Noe annet som er utfordrende er konkurransen med andre hunder. Dessuten slurver vi som førere når vi trener i gruppe, siden vi ikke vil være til bry for treningskompisene. Dermed er vi ikke like nøye som når vi trener alene. Vi tar for mye hensyn til de andre.

Det er jo fryktelig mye disse retrieverne våre utsettes for, - og det kan være lurt å stille oss selv spørsmålet om hva JEG ønsker å få ut av et kurs eller trening. Med en het hund er kanskje ikke apporteringen så viktig, men heller det at hunden klarer å holde seg lugn.

Evas treningsfilosofi; - hun vil IKKE ha en underdanig hund, og vil heller ikke bruke dominans i noen særlig grad. Hun sa at all denne bruken av matskåler og godbiter har mer dominans i seg enn en skulle tro. Vi viser jo at det er vi som har kontroll på maten de trenger for å overleve. Viktig å være oppmerksom på hvorvidt hunden blir veldig underdanig og opplever dominansen, for så å “leke den” opp igjen. Helt motsatt filosofi av f. eks. Cesar M, altså - som ønsker “calm and submissiv”. Eller Gunilla Wedeen som er veldig opptatt av at en hund nettopp SKAL være underdanig, - for da er den ikke redd….

Erstatte dummyen med matskål
Det som gikk igjen hele helgen var at det både er mulig og nødvendig å trene masse lydighet før en setter i gang jakta. OG at det er mulig med ufattelig mange variasjoner over temaet “erstatte dummyer med godbiter” (enten i skål eller rett på bakken) når det gjelder nærsøk og dirigering.
Grunnen til at hun trener med matskåler og ikke gjenstander er at hun ikke vil dra opp jakta for tidlig på en het hund. Altså ikke kaste ting for tidlig, men kan oppmuntre dem til å bære på ting. På hunder som er lavt motivert for jakt, må en tenke litt motsatt.

En liten ting her, som jeg lurte på, var faren for at hunden ønsker å apportere selve matskåla. Et dumt spørsmål, kanskje, men jeg har jo liten erfaring med matskåltrening. Det jeg HAR opplevd med matskål er nettopp at Carmen apporterte den istedenfor l være opptatt av godbiten under. Dette var i fm en aktiviseringstrening på instruktørkurset. Svaret på spørsmålet mitt var at det gjaldt å ha tunge matskåler som ikke var så lett å apportere.

Ellers var det også snakk om det som diverse andre instruktører snakker om, - det er ikke det at apporten kommer hjem, som er det viktigste, men måten den kommer hjem på. Og veien fram til apporten er kanskje enklere å trene med godis, - at hunden kan trenes uten apportering til den er stopplydig, dirigeringslydig og dessuten uten nøling kommer på innkalling….

Det hun altså trener masse på er rett og slett lydighetsdelen, ikke det jaktlige sett fra en jegers perspektiv. Og godbiter er bedre egnet enn gjenstander på den måten at de ikke i like stor grad konkurrerer med hundens lydighet. Altså enklere å beholde hundens lydighet med mat enn med apporter.

NB! Viktig at hunden ikke snuser rundt omkring skåla, og heller ikke tar noen skritt vekk fra skåla. Og når hunden blir eldre, skal altså matskålene bort.

Læring
Være forsiktig med repetisjoner, sjelden bruke mer enn to-tre repetisjoner i samme miljø. Ikke repetere eksakt samme miljø og opplegg. Da vet jo hunden etter hvert hva som skal skje, og slutter å høre etter. En kan spørre seg hva den egentlig lærer da…?

Mange metoder fører fram i hundetrening. Det er viktig hvordan vi som hundetrenere opplever at en metode eller en filosofi stemmer med oss selv. Blir vi utrygge selv, så blir ikke resultatet bra om metoden er aldri så flott.

Håndtarget
Ja, dette er et ord jeg har lært meg først i det siste. En lærer altså hunden til å dytte med nesa på en åpen håndflate som vi setter ut til den. Som belønning får den en godbit, - i begynnelsen serverer vi fra den andre hånda vår. Etter hvert bytter vi ut godishånda med en skål som står nærme eller et stykke unna.
Det er lurt å bytte på hvilken hånd vi brukte. En bør gå over til skål så fort som mulig, mente hun, Så kan hunden få ”versågod”, eller evt en kommando en senere skal bruke - for ut, venstre, høyre eller hva det nå måtte være.

Etter hvert kan en eller flere skåler byttes ut med en apport.

Prinsippet om håndtarget kan en bruke til å få hunden til å velge riktig posisjon. Ved å holde hånda helt inntil benet, og kanskje til og med rygge noen skritt, er altså målet å få en hund som på sikt strekker hals og virkelig tilbyr apporten. Et lite varsko her er å bruke ord en senere vil bruke - f. eks. bra - da kan det bli fare for at hunden slipper apporten. Greit å bruke et ord en senere ikke får bruk for, f. eks. touch.

Så vidt jeg har skjønt er det forskjellige ting dette med håndtarget kan brukes til. Men, i fm retrievertrening er det altså en mulig forberedelse for apporteringstrening, - sånn at når hunden etter hvert skal avlevere apporten så er den “hjernevaska” på å dytte nesa inn i hånda vår, - og vi kan få en avlevering hvor hunden virkelig presser apporten i hånda.

Håndtarget kan også brukes i fm å trene på at hunden skal hjem til fører når det står mange på en linje. Da kan en få et par medhjelpere til å stå der sammen med seg (uten hund) og alle står med åpne hender i det hunden kommer hjem. Da må hunden virkelig søke opp rette hånd.

Må tenke gjennom hvorfor vi setter fram hånda. Hva slags aktivitet har hunden i forkant?

Viktig å huske på å bruke lav hånd ved håndtarget, så ikke hunden senere misforstår våre sidesignaler, når vi står med åpen hånd. Også må vi være raske. Ha hendene på ryggen, og kun holde dem fra en kort stund (1,5 sekund). Viktig å være rask med å fjerne hendene, så hunden må lære seg å være aktiv.

Aktivitet - passivitet
Det blir feil uansett, om vi kutter ut det ene eller det andre, - altså om vi lar hunden bare være aktiv eller bare være passiv. Bra å veksle mellom aktivitet og passivitet - on-off. Prøve å finne situasjoner i hverdagen hvor hunden kan veksle mellom disse, - jobbe med balanse.

Variasjon gjør at hundene ikke tipper i forventning. En hund som er i feil aktivitets-modus bør ikke en gang få lov til å gå fot, men bare “legges unna”. Dette gjelder selvsagt også for å sende på apportering og ta imot apporten. Viktig med oppgaver (matskåler) i forskjellige retninger - bryte med forventninger.
Noen stikkord her i valpetrening er flere skåler og få repetisjoner, kanskje bare to-tre utsendinger per gang. Og også variasjon - på sted og terrengtype.

En hund som stresser seg opp av forventning og mener å vite hva som skal skje, mister noe av følsomheten og lydigheten. Dermed gjelder det å ha flere alternative oppgaver ute, og alltid noe bak ryggen, som er like interessant som det foran - for å oppnå balanse.

Apportering er altså en ekstern belønning. Og det hunden gjør i det øyeblikket den sendes er det den får belønning for. Viktig altså ikke å sende hvis hunden piper eller går for langt fram i foten. For å sjekke ut hundens sinnsstemning gjelder det å holde øye med ører, hale, pust, blikk. Ikke sende en hund i feil aktivitet, siden å bli sendt er en belønning.

Det at hunden trykker seg mot oss innebærer selvsagt en del aktivitet. Men, jakta ER jo en aktivitet, så vi kan ikke ha en sovende hund - tross alt.

Belønning og korrigering
Her er det snakk om å bruke mye godbiter/mat i treningen. Godbiter bruker hun også på hennes voksne hund (som er kvalifisert for elite) - han får en del trening med mat istedenfor dummyer. På valper begynner hun med matskåler. Etter hvert går hun over til å legge ut foret på bakken, uten matskåler.
Det kan være sånn at våre retrievere får altfor mye ekstern belønning i form av apportering, og altfor lite belønning fra oss som førere (godbit, kos og ros).

Ifm at vi gir godbit må vi være bevisst på hundens aktivitetsnivå. Den skal ikke hoppe etter godbiten. En veldig aktiv hund skal ikke ha de heftigste belønningene. Se an hund og situasjon.

Også er det viktig at godbiten IKKE blir et signal om avslutning, sånn at hunden oppfatter at det bare er å løpe av gårde så fort den har fått servert godbiten. På samme måte skal en ikke tillate at hunden stikker av gårde med en belønningsleke UTEN at den har fått tillatelse til hopp og lek.

Vi kan være flinke til å belønne hunden med godbiter for å ta seg sammen i fristende situasjoner, - sånn som når nabohunden på linja får lov å løpe på en apport og vår hund skal sitte fint passiv og bare observere. Hun bruker ofte mye godbiter som belønning til hunden sin i sånne situasjoner.

Vi har vanskelig for å få til å være objektive når vi trener hund (vi har et så personlig forhold til disse kjæledyra som bor sammen med oss - helt annerledes enn engelskmennene med sine kennelhunder). Og da er det også vanskelig med korrigeringstrening. - Det funker bedre på en kennelhund.

Ifm at vi gir godbit blir det ofte et signal til hunden at når vi drar tilbake vår hånd, så opphører kontakten.

Sosialt trygge hunder
Viktig å bruke tid på å trygge hunden i situasjoner som ligner senere apporteringssituasjoner, men uten apportering. Sånn at de blir sosialt bekvemme.

En kan utnytte det at treningskompisene sitter i en sirkel på stolsekken, og sende egen hund gjennom sirkelen. IKKE begynne med å ta en ung og uerfaren hund ut på linja og apportere, uten først å ha jobba med tryggheten i en mer kontrollert setting, og uten apportering.

Stadga-trening
Med valper kan en gjøre det sånn at en sitter med valpen mellom bena og har en matskål foran seg. I den legger vi godbiter, som valpen får lov å ta hvis den er helt lugn i kroppen. I tillegg skal den SE i riktig retning. NB! IKKE øyekontakt med valpen i denne settingen. Denne blikk-kontakten er gjerne en form for tigging fra hunden - at den spør om lov til det ene og det andre. Her er det valpens lugn som gir belønning og lov til å løpe bort til maten.

Det går an å sette ut flere skåler i en sirkel, og selv sitte i midten, og ”ake” seg rundt, slik at valpen sitter vendt mot så den ene, og så den andre skåla. Da vet den ikke helt hvilken skål den skal bli sendt til, og må overlate initiativet til oss. Demper forventningene og evt stress.

Her kan en altså bruke den kommandoen en senere skal bruke ved utsending, pluss evt håndtegn. Denne øvelsen kalte hun for ”ryggsekken”, - det er vel fordi vi nærmest blir valpens ryggsekk, - at den skal kjenne seg litt baktung, lene seg tilbake, og ikke framover før den sendes.

En kan trene valpen på ”ryggsekken” i mange miljøer. Husk - IKKE øyekontakt. Men, det er viktig å klappe på, ta på valpen, den sosiale kontakten. Så kan vi også sjekke ut hvordan valpen har det, - er den lugn, har normal puls, puster rolig, ikke skjelver osv. Også er det bra å huske på at det ikke bare er hunden, men også vi som fører som må finne lugnet. Vi kan ikke bare tenke øvelse, men også lugn må være med i treningen.

Nettopp dette med ro rundt foten er veldig viktig å få inn fra start, og det som er problematisk for mange senere, mer enn de tekniske delene. Ja, du verden, er det noe jeg har erfart med Carmen, så er det jo nettopp det!!

På valpetimen fikk vi demonstrert dette prinsippet med å dytte mot. Valpen fikk sitte mellom bena til eieren, som satt på bakken. Så ble den fristet med en skål med godis, Eieren skulle da dytte hunden over skuldrene. Hvis den prøvde å få tak i skåla, var det en medhjelper som fjernet den. Etter noen forsøk satte valpen seg liksom bakover og dytta mot hånda på eieren. Og nettopp DEN atferden gav belønning og versågod på matskåla.

To typer atferd som vi må tenke på - det svenskene kaller följsamhet (har vi et godt norsk ord for dette??) og stadga. En hund som er urolig ved fot er ikke bare selv stressa, men stresser oss også. Vi ønsker oss jo en hund vi ikke behøver å ”vokte ” underveis på jakt eller prøve, men at den bare ER ved våre ben.

Dette kan være spesielt vanskelig når skudd og kast også tas i bruk. Derfor kan det være greit å ta det litt med ro og vente med dette. Og når hun først introduserer skudd er dette i en annen setting enn når hunden er ved venstre ben. Kan legge ut noen apporter i et felt på forhånd. Og så bare gå tur med hunden og få en treningskompis til å skyte. Når hunden er i samarbeidsmodus og tar kontakt, kan en sende den på en apport - siden en selv vet hvor de er.

Hun fortalte at hun i perioder har trent på at hunden bare sendes på oppgaver fra ANDRE steder enn hennes venstre ben, - dette kan altså ha noe for seg på hete hunder, som fort får en enorm forventning til det å befinne seg ved vårt venstre ben. Det kan være lettere å få kontakt med hunden på litt avstand, - MEN, det avhenger selvsagt av at den kan bli sittende.

Stadga er når hunden ønsker seg noe der ute, men det bare er lugn og ro som utløser det den ønsker seg. En kan altså innøve dette med trykk. Trykke på hundens skulderområde (MED en medhjelper som står ute med matskål) og få inn at hunden trykker imot for å få belønningen. En lager også et muskelminne - kan ta dette fram ved senere anledninger.

En kan sende hunden mens en går, ikke alltid stoppe opp. En kan også gå bortover og holde ut armen til dirigeringssignal, - være klar til å sende hunden når som helst. Men, en begynner selvsagt når hunden er i ro. Stegforflytning både sidelengs og rundt seg selv er veldig viktig. Jakta er full av små forflytninger.
Eva hadde ikke noe tro på stadga-trening bestående av en sittende hund hvor man pælmer dummyer eller baller rundt omkring, og hunden ikke få lov til å hente. Ei heller å ha med en hund på en trening, som bare skal være passiv en hel dag, og aldri få noen belønning, bare se på de andre. Sånt er jo nødt til å gi frustrasjon. Akkurat det synspunktet har hun til felles med flere andre jeg har vært på kurs hos.

En sånn kaste-en-hund-i-senk-strategi kan gi alt mulig av problemer. Og jeg har sett flere av problemene blant folk jeg har trent sammen med. En kan skape mye stress. Så kan en også gjøre en hund til en dårlig markør ved at den til slutt driter i alt som kastes rundt omkring, - det angår den jo ikke likevel. Og så kan en ikke minst skape en hund som vegrer apporter når den kommer ut - alt den har opplevd i ung alder er jo nettopp IKKE å få lov å hente det som har blitt kasta.

En kan derimot gjøre mye stadga-trening med godbiter eller “hilse-personer” som fristelse. I en skarp fot-situasjon er det ønskelig at hunden trykker seg mot oss og holder tett kontakt. Så kan vi få fokusere utover og markere hvor apportene faller. Det gjelder altså å skape andre fristelser for hunden enn noe som kastes som den ikke skal hente.

Ofte mister vi hundens stadga i situasjoner som markeringer, vann-oppgaver, når en annen hund er på vei ut fra eller tilbake til linja.

Vi kan tenke gjennom hvilke situasjoner vi har i miljøet som skjer når jeg skal stå passiv med min hund, - og trene på nettopp disse situasjonene. 99% av hundene får bare korrigering, og ingen belønning for å overse forstyrrelser.

Skudd er f. eks. en bra ting å legge på i stadga-trening, men vi gjør dette UTEN å kaste noen ting. Her kan vi utnytte dette med å trykke på hunden, - og gjøre nettopp det i fm skudd. Vi kan altså kombinere skudd med en lugn aktivitet.

En kan trene stadga ved fot i fm to alternative oppgaver. Matskål med “kylling” (noe veldig godt) like til venstre for hunden. Matskål med brødbiter/tørrfor rett fram. Og hunden skal altså sendes på det tråkige rett fram, før vi sender den på de gode godbitene. Hunden skal selvsagt bli “fortalt” hvor den gode godbiten er.

Fot-gåing
Starten til en god fot kan være å være konsekvent på hvordan en roser hunden når den kommer løpende. .
Dette kan en begynne med i hverdagen i helt vanlige situasjoner hvor hunden søker oss opp og vil ha kos og kontakt Sørge for å plassere oss sånn ift hunden at den havner på vår venstre side og helst helt inntil benet vårt. Vil gjerne ha en hund som finner trygghet ved å ”trykke” seg inntil benet vårt. Begynne allerede med små valper. Da kan vi være “gjerrige” med kontakten med mindre hunden kommer inn på vår venstre side. Også er det VI som skal avbryte kontakten/avslutte kosestunden, og ikke hunden, - dette gir mer føljsamhet.

Vi kan lage oss en fremtidig target ved at vi holder venstrehånda bare en “hundebredde” fra venstrebenet vårt, og kun svarer på kontaktforsøket til hunden når den “borrer” seg mellom vår venstrehånd og vår venstrefot. Altså skape oss en posisjon som er det eneste stedet hunden får kos og ros, - evt i tillegg til å få den opp i fanget (med tanke på avlevering). Dermed kan venstrehånd ved venstre ben fungere som et signal for hunden i framtida.

Ellers bør vi også benytte hundens posisjon når vi sitter på stolsekken på trening. Det ideelle er at den ligger på vår venstre side. Og særlig at den ikke legger seg foran oss med blikk-kontakt og tigger om oppmerksomhet.

Ellers fortalte hun at hun begynte med 10 uker gammel valp med fottrening - uten kobbel.

Ja, det er jo så mange meninger om hvordan fottrening med valper skal gjøres, at en kan bli helt svimmel. Men, hovedskillet går vel mellom de som mener at det faktisk er helt ok å bruke dominans ovenfor hunden og de som ikke vil bruke dominans. De førstnevnte har jeg inntrykk av kanskje drøyer til valpen er en del eldre, for så å være ganske streng på hvor fot er, - og gjør dette først i kobbel, før en trener fri ved fot.

Videre om Evas metode er å sette ut to skåler med godis og gå mellom disse. I det øyeblikk hunden gjør feil, snur man og går mot den andre skåla. Viktig å huske at hundens aktivitetsnivå skal være lavt når vi sender ut. Ingen viftende hale. Når hunden er for langt fram, skifter en altså retning, ikke rygger. Om en rygger får en fort en hund som pendler frem og tilbake; - går for langt fram, for så å hoppe tilbake.

For å unngå at det blir kjedelig å trene fot, kan en late som en er på jakt og ser “rådyr og elefanter” i skogen. I det hele tatt gjerne finne mange ulike måter å trene fot på. Vårt venstre ben er en target. Vi kan lære hunden å trykke ved fot, men bør da først ha gjort det når hunden sitter eller står stille.

Vi må være beviste når vi tar av hunden halsbånd eller kobbel, - at ikke DET skal bli et signal om at det bare er å løpe av gårde, uten at vi har gitt en fri “kommando”. Hunden må dessuten også ha riktig aktivitetsnivå for å få fri.

Når hunden “henger på” oss i foten, kan den få en ekstern belønning istedenfor at vi gir den godbit fra hånda. Målet er hele tiden en trygg og lugn hund ved siden.

Det gjelder å ta godt vare på relasjonen med hunden ved venstre fot, - være forsiktig med korrigeringen. Enklere å korrigere når hunden er på litt avstand fra oss.

For å øke vanskelighetsgraden i fotgåing kan man introdusere skudd (uten kast). En kan også introdusere en eller flere personer som står ute i terrenget. Enda verre hvis personen ute står med en dummy. Når vi er fornøyd med foten kan vi si “ja”, - både et signal til hunden om at den får fri, og til medhjelperen om å kaste.

Få en person til å holde en matskål, - etterape fremtidige situasjoner hvor det er interessante kastere og skyttere der ute. Hunden får belønning for å trykke imot. Ved å trene slik kan etter hvert en skytter som går foran bli en ekstra fot-kommando, slik at hunden virkelig går bra fot når en er på prøve.

Hunden må også kunne takle andre hundeførere som skriker og blåser i fløyta - dette er noe vi garantert kommer til å oppleve på prøve hvor flere hunder er på linja samtidig. Og det er noe som påvirker og kan stresse våre hunder. Eller en kan ha med seg en (evt etter hvert flere) personer uten hunder, som enten går på linje eller på rad. Den som har hund, bestemmer retning (altså skifte retning hvis hunden kommer for langt fram). Så etter hvert kan en introdusere også en annen hund.

Mye handler om hundens sinnsstemning. Hvis vi kommanderer fot når hunden nettopp går DÅRLIG fot, er det jo DET som blir hundens assosiasjon.

StoppStopptrening kan kombineres med nærsøk. Viktig med en valp at hunden får lov å finne og spise godbiten før en blåser stopp, og evt kan sende den videre til en annen matskål. Noe annet ville jo blitt altfor vanskelig på et så tidlig stadium. Det er altså skåla som blir targetet på stopp.

Petra har jo etter hvert blitt veldig vant til å sette seg i diverse sammenhenger, så på valpetimen fungerte det greit å stå klar når hun hadde spist opp godbiten og holde opp hånda, altså uten bruk av noe fløyte.

For øvrig nevnte Eva at det gjerne kan være greit å drøye litt med trening på innkalling med fløyte. Viktigere å bruke fløyta til stopp, - altså at det kan bli litt mange signaler for en ung valp å holde orden på i starten.
Skal en bruke ball eller ikke som belønning? Det kan komme an på hvilken sinnsstemning vi ønsker å belønne.

To øvelser for stoppen:

Gå med hunden i bånd foran oss, passe på at vi blåser når den har nesa i været og er på vei framover, - IKKE hvis den tar øyekontakt. Belønne så fort den tar kontakt ved å snu på hodet, og IKKE at den kommer mot oss. Vi må altså være kjappe med å belønne på riktig tidspunkt, så det ikke blir en belønning for “innkalling“. Åpenbart må dette trenes på nært hold. I det hele tatt kan en ikke ha lange avstander før hunden virkelig kan stopp på fløyte.

Denne øvelsen er altså en start på framtidig dirigering, hvor vi vil stoppe hunden på vei ut, fordi den har kommet til riktig område og skal søke.

Den andre øvelsen var å kombinere med nærsøk. Dette får vi bruk for hvis hunden er i feil område, eller vi oppfatter at området den er i er søkt av, og vi ønsker å flytte den til et annet område. Denne er bedre egnet for valpetrening enn den først nevnte.

Stopp-trening kan generaliseres i hverdagen, - det behøver ikke alltid være “jakttrening” eller “jaktlydighetstrening” for at vi skal få trent på dette. Ypperlig i fm hilsesituasjoner, altså når det er folk hunden gjerne vil hilse på. En kan få en person til å leke med hunden, så blåser fører stopp. I innlæringen blir personen den hilste på passiv, for å hjelpe hunden til å fatte poenget. Etter hvert som hunden kan det, kan en gjøre det vanskeligere ved at “hilse-personen” fortsetter å være aktiv.

I stopptrening kan en gi en første belønning/godbit veldig kjapt - for hodevridningen til hunden. Så kan en når hunden sitter fortsette å rolig fore med godbiter, for å belønne bli sittende. Hunden skal jo i en skarp situasjon bli sittende inntil ny kommando kommer. En kan altså trene rask nedsitt og bli sittende parallelt.

Alle fikk prøvd seg parvis på dette med hilse-situasjon og stopp. Den enes hund var i bilen, mens en var medhjelper for den andre føreren. Litt forskjell på hundene hva som funka, - om det var å leke med leke eller om hunden var så opptatt av å hilse på person at det holdt å klappe den og snakke til den.

Viktig å ta med personer i den treningen en gjør med hunden. Det er jo alltid personer på jaktprøve - i form av diverse medhjelpere der ute.

Hvis det er avstand mellom oss og hunden, er vi avhengig av at den er stadig for at vi selv skal kunne belønne den - da må vi jo få tid til å nå fram til hunden.

For senere å kunne dirigere hunden, ønsker vi at hunden skal forbli pal ved matskåla, uten å flytte på seg etter stoppen, og at den skal ha lugn og ro i kroppen, - ikke sitte og vifte med halen.

Hun snakka litt om stoppsignalet - at dette er viktigere enn innkalling. Og mye handler om relasjonen til hunden i dette med stopp. Hun går gjerne ut til hunden og belønner stopp, på forskjellige måter. I tillegg til godbiter, kan hunden få masse kos og ros. Hun kan også belønne med å kaste tennisball. Hun bruker ellers stoppsignalet i mange settinger, ikke bare i fm jakttrening.

Så varierer hun på hvor raskt hunden får belønning, - med det samme, eller etter å ha sittet en stund. Hunden får ingen ny oppgave før den sitter helt lugn, uten å vifte på halen og uten å stresse. HVIS hunden er urolig, putter hun hendene i lommene og går rundt, - ”forteller” hunden at nå skjer det ingen ting. En høy hund må få ”komme ned” før det skjer noe mer.

Hun er forsiktig med å korrigere stoppen - bruker heller en godbit og lokker hunden til å sette seg. Og så blåser stopp i det den setter rumpa i bakken. En kan bruke tørrfor på bakken/i skåla og noe enda bedre (kylling?) til å belønne stoppen.

Nærsøk
Nærsøk kan kombineres med stoo ved at en strør godbiter bak der hunden sitter.
Blåser alltid stopp først. Stå foran hunden og blåse nærsøk. Så stopp, evt hundens navn, - velge egnet avstand. Belønne stoppen med ball, godbit eller at den får lov å fortsette nærsøket. Trikset er at godbiten vi gir i belønning for stoppen må være bedre enn de som er strødd ut i nærsøket. Ellers er det viktig at hunden sitter så nærme at den umiddelbart søker i sin nærhet, og ikke må ta ett eller flere galoppsprang for å komme fram til godbitene.

Videre viktig å blåse stopp når hunden IKKE tar øyekontakt - vil ikke belønne spontan kontakt. Det er enklest når hunden har nesa i lufta, altså ikke i bakken.

Viktig å skille på stopp og nærsøk. Vente etter stoppen, så signalene ikke går i ett. Her skal en IKKE ha høy aktivitet, hunden skal være intens og konsentrert i sitt søk. Blåse stopp igjen etter søket.

Innkalling
En kan få en veldig bra innkalling ved å belønne at hunden kommer løpende hjem (uten apport) med å kaste en belønning i form av ball med ballkaster videre bak seg - sånn at hunden fortsetter i samme retning.

Jeg syntes dette hørtes litt feil ut ift å trene innkalling, - en slags opplæring i å være ulydig og IKKE komme på innkallingssignal. Men, for flere av de andre hørtes det logisk ut, skjønte jeg. Det ble sagt noe om å kjede - vi forteller hunden at gjør du dette først, - så får du lov å gjøre noe annet etterpå….. Er vel kanskje er en sånn “apell-lydighets” måte å trene innkalling på, som jeg ikke helt får tak i…

Det er uansett verdt et forsøk med Carmen som er så treg hjem på innkalling hvis hun IKKE har funnet noe der ute…

Sånn trening gjør at det blir lett å kalle inn en hund tom fra et felt. Kalle inn når hunden går foran og ser framover, ikke når den tar kontakt. Dette er begynnelsen på markeringstrening, og skjer altså IKKE fra vår venstre side. En kan også bruke tennisracket eller sprettert.

Fremmadsending/dirigering
Viktig med terrengskifter i slik fremmadsendingstrening, gjerne gjennom noe smalt - et lite kratt eller over en vei, sånn at hunden må ut igjen på den andre siden. Vi fikk prøvd oss på å finne fram til egna terrengskifter rundt på uteområdet til AZS, - medbrakt matskål. Så var altså greia å få hunden til sitt og bli, mens vi tydelig la ut en godbit i skåla som da var inne i eller på andre siden av et terrengskifte. Gi kommandoen og la hunden finne godbiten.

For mange jakttrente hunder blir fløyta i munnen et signal om at nå har eieren snart tenkt å blåse stopp og den skal ta kontakt, - noe som ikke minst gjelder min Carmen. Dermed forventer hunden et stopp, og holder hele tiden øye med oss. Og en kan få problem med en hund som snur seg underveis i utsendingen og lurer på om den virkelig skal videre ut - altså at den snurrer.

Isteden går det an å lære hunden at fløyta i munnen betyr at den skal løpe rett fram langt ut, - og først når den gjør DET, så kommer et stopp-signal - med påfølgende belønning.

Så kan en også legge ut noe, og gå i den retningen, sånn at hunden naturlig løper foran oss på tur.

Eva mener at det er en vanlig feil i retrievertrening at vi sender fra samme retning gang på gang - kun øker avstand. Og at vi omtrent alltid sender fra venstre side. En kan jo gjerne ha en target - f. eks. et tre ute på en eng. Men, da kan en endre fra hvilken retning en sender hunden, sånn at ikke alle sender i det samme sporet. Vi kan også variere mellom ut, fremmad og sidedirigeringer.

Dette med å sende diverse ganger fra samme sted kan gi en falsk trygghet. Vi tror at hunden har lært dirigeringssignalet, men den har egentlig bare lært seg å gå til et bestemt sted.

Alle disse ritualer på hva som skjer fra vår venstre side kan lage stress og lyd.

Hva så med hunder som er hjelpeavhengige, sånn at de løper et stykke ut på dirigering, for så å stoppe opp og be om hjelp…? Da venter vi ut hunden der ute, la den sitte ti minutter om nødvendig. IKKE kalle den hjem. Heller forflytte seg selv, gå fram til hunden og lage en ny linje. Evt skifte retning, sånn at det som opprinnelig var en fremmadsending blir en sidedirigering. Tenke på hva som er målet med treningen.

Ellers ønska hun ikke å legge på håndtegn på fremmadsending i begynnelsen, bare stemme og kroppspositur. Hun ville lære hunden å følge retningen på kroppen hennes. Hun sa noe om framtidige markeringssituasjoner. …

Nå kom vi jo ikke inn på dette med å skille mellom markerings- og fremmadsendingssituasjoner på kurset. Men, jeg er altså helt uenig her med at en ikke skal bruke håndtegn på dirigering allerede fra start. Har selv veldig god erfaring med å institusjonalisere et skille mellom dirigering og markerting. Jeg bruker håndtegn på dirigering, og ikke på (en enkel og fersk) markering. I en type oppgave hvor det kastes en markering, og det også er lagt ut en blind dirigering, kan jeg gi min hund ekstra hjelp, ved nettopp at jeg har forskjellige signaler her. Ser hun én bli kasta, men jeg viser dirigeringstegn, vet hun at hun i hvert fall IKKE skal hente den hun så bli kasta.

Det er vanlig at en hund som blir styrt og blåst i stopp om igjen og om igjen på en fremmadsending som ikke blir helt bra til slutt, til slutt gir f.. i å høre på fløytesignalene. Kanskje får vi fire-fem sjanser, - så synes hunden at den kan klare dette selv. Ved å bruke godbiter istedenfor apporter kan en beholde hunden i området ute, istedenfor at den må komme hjem med apporten innimellom oppgavene ute. På denne måten kan en få brukt stoppsignalet mer, uten at hunden mister tilliten, siden det er belønninger flere steder der ute.

Tørrfor funker for øvrig greit til å legge igjen i terrenget (tiltrekker ikke så mye maur som pølser).

Når vi starter med apporteringen, er det fint å ha en medhjelper som kan fjerne apporten hvis hunden går før den får lov, - så den altså ikke får den eksterne belønningen.

Når hunden sendes på en lang dirigering, vil vi jo IKKE at den skal jakte med lav neste fra start på veien ut. På fritt søk, derimot, vil vi at hunden skal ha på nesa helt fra start.

I det hele tatt er som sagt ikke poenget at hunden skal hente apporten, men HVORDAN den henter apporten.

Avlevering
Litt om avlevering. Når de går rundt og bærer på ting (leker, sko osv) kan vi belønne dem når de nærmer seg oss.

I tillegg trene med håndtarget.

Når en da kommer så langt som til apporteringen kan en stå med knyttet ”mottagerhånd” inntil hunden bare er noen meter unna, og så åpne hånden. Og observere at hunden blir glad og oppsøker hånden for avlevering. Viktig ikke å strekke seg etter apporten. Jobbe mye med dette uten apporter.

Altså utnytte at hunden f. eks. plukker opp en sko. Bare ta imot når hunden tilbyr, har hodet opp og blikk-kontakt, ikke når den har hodet ned og ”gjemmer” apporten. Konklusjonen på dette er jo at en bør ha ting liggende framme, f. eks. leker. Lærer inn apporteringen på leker istedenfor dummyer (vi har litt lavere skuldre og tar det ikke så alvorlig som når vi plukker fram disse dummyene….). Hm. Her er det nok en gang svært delte meninger. Noen mener jo at en absolutt ikke skal ha leker liggende framme, nettopp fordi det ødelegger i apporteringen….

Feltsøk
På feltsøk kan en ikke bruke godbitene, - de er forbeholdt nærsøkstrening.

En kan begynne med én gjenstand og gjemme denne i diverse forskjellig terreng. Med bare én, unngår en bytte-problematikk eller en hund som søker videre med noe i munnen. Dette er en “øvelse” som fint kan gjøres når man er ute på tur. Gjemme en dummy underveis, og senere på turen komme i nærheten av denne fra en annen kant. Så kan en selv gi seg til å lete og lete, - smyge seg rundt og kikke ned i bakken.

Hundens nysgjerrighet vekkes av en sånn type atferd fra oss, og de vil gjerne gi seg til å lete sammen med oss, - og finne apporten. Både vi og hunden går altså inn i ettersøksmodus. Signalet til hunden blir at vi går sammen med den og leter, speider utover. Dette kan en ta med seg til jaktprøve, - en får jo alltids lov til å ta noen få skritt i en eller annen retning. Så da kan en gå mot feltet med søks-kroppsholdning.

Viktig å bruke små dummys, evt bruker hun også andre gjenstander (type brukssøk). Dessuten kan vi la feltet ligge lenge - f eks. et døgn. Lære hunden å bruke nesa.

Ellers er det ønskelig at hunden bruker luktesansen, og ikke synet på feltsøk. Derfor ville hun ikke at hunden skulle se vi kastet ut i felt, - dette vil oppmuntre til springing og søking med synet.

Markering
Hun sa ikke så mye om markeringstrening, men dette er det jo åpenbart vanskelig å få trent med godbiter. Det en selvsagt KAN trene på er alle de andre momentene som er beskrevet over - med stadga, fot, ro, avlevering osv. Og en kul og konsentrert hund har jo et bedre utgangspunkt for å kunne markere enn en som er stressa og urolig.

I apporteringstreningen kan vi stille spørsmålet om hvordan en hund skal jobbe - hvilke sanser skal den bruke? Syn, hørsel, lukt? Eller skal den bare være lydig og følge våre anvisninger?

Vi kan teste ut om hunden hørselsmarkerer ved å trene markering i mørket, evt holde for hundens øyne når det kastes. Få svar på om den bruker hørselen til å lokalisere apporten.

Dobbeltmarkering kan en trene på egen hånd ved å stå ute og kaste til hver side. Så sende hunden og løpe til stedet hunden satt når den kommer hjem, slik at avleveringen skjer fra stedet den satt da kastene gikk. Siden kasteren flytter på seg, må altså hunden lære å markere terrenget og ikke ift kasteren.



Vann
Vi prata litt om vann. Viktig at hunden har en oppgave tilknyttet vann, som enten er å svømme over for å gjøre oppgaven på andre siden. Eller svømme over for å komme på innkalling. For innkallingstrening over vann er det greit å ha en medhjelper som kan holde igjen hunden.

Som sagt var vi en tur nede ved vannet på Bogstad på søndag. Temaet var altså apportering fra vann, og hvordan bruke matskåls-trening og håndtarget i fm vann.

Vi kan bruke håndtarget ved vann for å unngå at hunden rister seg før avlevering. Altså at en lar være apportering fra vann til hunden fikser øvelsen med hånd-target. I begynnelsen belønner vi fra hånd, og ganske kjapt fra skål.

En kan selvsagt hindre risting også ved å holde en hånd over skuldrene til hunden - dette er en metode med mer dominans.

Noe en kan gjøre, også med valper, er å trene innkalling hvor hunden skal gå rett over vann. I begynnelsen kan en ha en medhjelper som holder igjen valpen. Med mer erfarne hunder kan de få sitt og bli på andre siden. Så kan en sette ut matskåler til høyre og venstre for hunden, - de kan fungere som en forbudskommando - altså at det IKKE er lov å gå landeveien rundt. Hunden blir jo vant til matskålstrening, og vet at det for alt i verden IKKE er lov å forsyne seg uten å ha fått beskjed om det.

Vi fikk sett demonstrert med én av hundene hvordan en kan jobbe med ikke å riste seg - altså uten bruk av apport. Gjelder å finne noen godbiter som flyter, ha på seg høye støvler, og få strødd, evt kasta ut noen godbiter på vannet. Når hunden beveger seg utover og søker, kan vi blåse nærsøk. Hensikten er at hunden må ta noen svømmetak, sånn at den blir ordentlig bløt.. Så kan vi blåse innkalling når den har søkt litt og IKKE ser på oss, - oppnå at hunden tar full fart til land.

Når den da kommer på land skal den oppsøke håndtarget for å få godbit. Og vi kan strø/kaste ut mer på vann. Rister den seg først, forsvinner hånda, og også muligheten for godbit. Vi kaster heller ikke ut flere på vann. Ganske kjapt bør vi få inn ekstern belønning istedenfor å gi godbit fra hånda vår.

Det går også an å trene uten håndtarget, men bare med matskåler, som vi setter lenger og lenger opp på land. I begynnelsen kan matskåla stå like der hunden kommer opp, og at den allerede er plassert på bakken når hunden er på vei opp fra vannet. Skulle hunden riste seg før den når fram til matskåla, er vi kjappe og fjerner den.

For å øke vanskelighetsgraden her, kan vi vente med å sette ned matskåla til hunden er kommet fram til oss, kombinert med at vi står ganske langt opp på land.

Etter hvert kan vi gå over til dummy, og med matskål på bakken. Hvis hunden slipper dummyen, kan vi kaste den ut på nytt. Men, dette kan vel oppfattes som belønning….? Tja, det er i hvert fall ikke DEN belønningen som hunden forventa - nemlig matskåla. Tanken er altså at hunden ikke får gå på matskåla før den leverer i hånd.

Ved vann kan en unngå stress ved å gjøre noe annet enn det hunden forventer. Gå rundt vannet, og lage oppgavene oppå land, altså sende i motsatt retning enn det hundens forventning er.

Med en vanngal hund kan en ha med kylling på trening, eller en kan hoppe over noen måltider. Gå fot ned til vannkanten, men sende hunden opp på land.

Vilthåndtering
På små valper bruker hun gjerne halvfrossent vilt, som er litt lettere å bære. Og dessuten ikke så fristende å spise. Så kan en ha valpens mat i nærheten, sånn at den eneste måten å få mat på er å komme med viltet.

Hun kaster ikke viltet, og har ikke hunden løs, - vil ikke risikere at den løper i vei med viltet.

Hva så med en voksen hund som er lavt motivert for å ta vilt? En kan gå med hunden i kobbel og holde viltet i den andre hånda, - gå rundt seg selv og erte/friste hunden med viltet. Det ønskelige er å få opp jakta, slik at hunden forfølger viltet. Ikke at den nafser på eller snuser på det. Hunden skal ha en positiv nysgjerrighet.

Viktig at fører ser på viltet og IKKE på hunden, altså når hunden vegrer seg for å gripe.

Neste trinn er å ha hunden i kobbel, kasta viltet bortover og så løpe forbi det i full fart. Altså erte opp hunden med at den ikke får viltet. Dermed få opp jakt-konkurransen, - som en aperitiff.

Problemløsning
Carmen og rådyrbæsj

I tillegg til min betenkelighet ad faren for at hunden apporterer skåla, lurte jeg på faren for å få en hund som søker og spiser bæsj heller enn å lete dummy. Altså når en faktisk har lært den opp til å søke og spise der ute, og ikke bære hjem det den finner. Med tanke på Carmens atferd er jeg jo redd for hva jeg kan lære Petra av unoter. Men, dette oppfatta nok ikke instruktøren som en fare.

Jeg fikk med meg et tips på hva jeg kan gjøre med Carmens irriterende tendens til å spise dritt. Begynner nesten å le bare jeg prøver å skrive om det her, - jeg ser det nemlig for meg, og tenker at det er jammen mye naboene mine skal måtte observere at jeg driver med…

Altså - samle inn dritten, fikk jeg beskjed om. Lagre opp en haug med rådyrbæsj for så å bruke det i trenging. Legge ut godis i to matskåler og strø en haug eller flere med rådyrbæsj mellom disse skålene. Så dirigere hunden fra den ene til den andre, og gripe inn hvis den tenker å spise bæsj.

Til slutt tok Eva en runde på hver enkelt kursdeltager og evt problemer de hadde med apporteringen.

Slurvete avleveringer, slipper apporten
En av deltagerne sin hund var ikke så veldig motivert for å hente vanlig dummy, sånne med pels var mer interessante. Da kan en tenke som med gode og ikke fullt så gode godbiter. Henter du den kjedelige dummyen, skal du få den spennende etterpå.

Med godbiter som belønning, kan en trene etter å ha sultet hunden i en dag, - da er den mer motivert for oppgaven. Den må levere i hånd skal den få maten den trenger for å overleve…..

Parallelt kan en jobbe med håndtarget.

Hund som er redd for å komme inn på linja med vil
En kan trene mye på sosiale ferdigheter hos hunden uten apportering. Når en sitter i en ring, på stolsekken, som vi gjorde på kurset, kan en utnytte de andre eierne og hundene til å trene passering. Hunden kan også få lov å gå fot hos eier og bære på en dummy eller vilt etter hvert, og gå gjennom sirkelen. Poenget er IKKE å begynne denne type tøffe hjemkomst med at hunden må gå rett mot en linje, men starte litt “mykere”. Vente med linja til hunden er selvsikker nok til å takle sirkelen, og har fått trent litt “uhøytidelig” på dette.

Hund som er ekstremt glad i mennesker og gjerne vil vise fram dummyen
Kan jobbe på lignende måte som med den som er redd for å komme inn med vilt. Eieren fikk prøve å stå midt i ringen mens en og flere av de rundt snakka til hunden. Så fikk den belønning for å levere til eieren.

Hund som begynner å “dingle med” dummyen hvis den får tak i snora
En kan framprovosere ved å tilby hunden dummy ved å holde fram tråden. Bare belønne at hunden griper riktig. På valper er det lurt å fjerne alle tråder, så de ikke får seg denne uvanen.

Hund som tygger på dummy
Vi kan røske ut apporten og håndtarget-hånda forsvinner.

---

Til slutt må jeg si at jeg er veldig fornøyd med supervalpen min. Petra fikk være i en liten innhegning av kompostgrinder noen timer både lørdag og søndag, og noe i bilen.

Jeg hadde lyst til å teste ut hvordan det fungerte å ha henne ute sammen med alle kurdeltagerne og hundene. Siden kurset ikke inneholdt skyting, løping, kast og apportering, var det ganske så trygt å ha med valp.

Petra tygde tyggeben, lekte med lekene sine og sov. Og det kom ikke så mye som et knyst fra henne i løpet av helgen.

Konklusjoner?
Nå etter kurset har jeg selvsagt mange tanker i hodet. Det var veldig mye informasjon, og tar nok litt tid å fordøye alt sammen… Det aller meste var lett å kjøpe, men jeg har noen betenkeligheter.

Jeg tenker at mye av dette er “midt i blinken” for de som har trent lydighet i mange år, er vant til å bruke masse godbiter, og holde orden på armer og bein, administrering av godbiter, timing, og ros. Og at denne treningsteknikken faktisk er ganske så avhengig av at man klarer å koordinere alt dette for at det skal bli bra. Og så blir det litt fremmed for en som ikke har trådd i lydighetsringen i årevis.

Som allerede nevnt, lurer jeg litt på dette med hundens ønske om å apportere matskålene. Klart en kan vel unngå det med å ha tunge skåler, men da skal en liksom lære hunden IKKE å apportere det den finner der ute, men spise…. Og også det med å oppmuntre til snusing/søking på bakken - spise godbiter. Hva gjør slik spiseatferd med hundens evt tendens til å spise dritt? Eller enda verre spise på vilt…? Hva med snusing i bakken når den egentlig skal gå fot….?

I tillegg virker det vanskelig på meg dette bevisst å skulle gire opp hunden for så å roe den ned. Få den opp i aktivitet, for så å få den ned igjen. Sikkert folk som kan få til dette, altså, men det ligger nok ikke for meg. Da tror jeg at jeg må ta noen flere kurs først, - før jeg kan få til noe sånt med en høygira jakthund.

Også tenker jeg selvsagt litt på alt det jaktlige, som på en måte er utenom her. Det er jo en hel verden av duft og vitring av dummyer og vilt som på ingen måte får blitt det samme med noe tørrforkuler i en skål eller på bakken. Jeg har jo erfart mange ganger på jakttrening at nettopp kompetansen på hvordan vinden er, og hvordan terrenget er, avgjør hvordan en må styre hunden der ute.

MEN, jeg synes det var masse, masse bra og interessante tanker. Og det som VAR veldig gjenkjennelig for meg, var dette med bevissthet rundt aktivitetsnivå, passivitet og sinnsstemning. Og akkurat der er jeg veldig fornøyd med å komme fra en “tradisjon” (jaktmiljø) som har dette langt framme i bevisstheten. Dessuten har jo nettopp sinnsstemning og Keith Mathews “calmness leads to reward” vært noe av det jeg har vært mest opptatt av i oppdragelsen av Petra.

Jeg er også veldig fornøyd med å ha fått noen verktøy på hvordan jeg kan gå fram i treningen av Petra framover, før vi kommer så langt at hun skal sette i gang med å apportere for alvor. Nettopp fordi lillegull åpenbart har ekstrem høy jaktlyst, er det viktig å gå sakte fram. Og jeg tror at dette med mye lydighetstrening, uten igangsetting av jakta, er veldig lurt for en sånn hund.

Videre tenker jeg at det store bildet i jakttreningen er som et puslespill med mange biter som skal på plass. Og kurset jeg var på i helgen har mange fine og nyttige biter i bildet, om ikke alle bitene. Til gjengjeld har jeg jo vært på diverse “vanlige” jaktkurs, som nettopp har hatt disse andre “jaktlige” bitene.

Synes også tankegangen er helt suveren for den som evt skal ha valpekurs eller nybegynnerkurs i klubbsammenheng. Folk flest vil jo så fryktelig gjerne apportere når de kommer på jaktkurs. Også kommer de, da, med en vill og gal unghund, som ikke kan så mye som å sitte stille ved stolsekken, og synes det er trist at hunden ikke kan få lov å apportere. MEN, det er klart - om kurset inneholder en del momenter, hvor dummyen er bytta ut med godbit, så blir det jo straks litt mer kult enn bare fot, bli sittende og innkalling.

Ellers er det spennende å kunne prøve litt nye ting med Carmen. Gruer meg litt til å skulle løpe rundt og samle inn rådyrbæsj, - det må jeg innrømme. Men, det å drive litt dirgeringstrening, og også stopptrening ved skåla, skal bli veldig interessant.

Jeg må ut og teste dette i praksis, rett og slett, - bli litt kjent med måten å trene på.
Ja, dette var mye å tenke på, og annerledes enn mye annet en har hørt. Dvs dirigering på matskåler er ikke nytt for meg, - jeg brukte en del av det da Carmen vokste opp, siden Carmens oppdretter så sterkt anbefalte IKKE å begynne med apportering før de var over fem måneder/hadde skiftet tennene.

Petra har jo fått lov å apportere litt tennisball, - noe som har vært en fin forberedelse til det å tørre å la henne hente vilt. Og både tennisball og vilt har gått veldig fint hva avlevering angår. Da jeg merket at hun plutselig var litt i tvil om å komme rett hjem med tennisball, og ville ta æresrunder, la jeg den bort. Og har jo nå vært litt i tenkeboksen på veien videre.

Så, det passer veldig greit å gå over til å bruke matskåler. Dette med å gjøre om måltidene til dirigeringsøvelser er likevel noe litt annet enn å legge en og annen godbit i skåla. Mye vanskeligere med bli sittende når det er måltidet det er snakk om. Antagelig både fordi hun er mer sulten og fordi forventningene er høyere - altså at hun forventer å spise mer, kanskje.

Med lille Petra blir det nok derfor ikke sånn at hele måltidet kommer i fm dirigeringstrening - da blir det for mye stress. Nei, vi holder oss til godbiter i fm skåltreningen. Og hun skal ikke nødvendigvis være så veldig sulten når vi trener, - motivasjonen for mat er høy nok likevel.

Tusen takk til Eva for et helt spesielt og veldig lærerikt kurs. Er veldig glad for at jeg fikk med meg denne fine helgen!

 

 

 

 

 

 


1 kommentar:

  1. Tack själv Sarita!

    Du har en fantastisk uppfattningsförmåga. Lycka till!

    Eva

    SvarSlett