Ja, bøndene er selvsagt ikke noe glad for at det er så sen våronn i år, men det gjør jo at vi har hatt fine jorder å trene på veldig lenge…
Carmen og jeg hadde treningsavtale kl 09 i dag. Fant et fint skogholt til bilen, hvor den stod trygt i skyggen. Og der fikk Petra sove i 3, 5 time. Og så trente vi altså på et kjempefint jorde like borti her.
Vi la ut fire områder. Ett med tennisballer i noe kvisthauger på andre siden av en bekk i skogen. Dummyer på to forskjellige ”hjørner” av vegetasjon inntil jordet. Og helt til slutt la vi ut en rekke med ni dummyer på linje innover i terrenget (tre til hver), - akkurat etter terrengskiftet jorde/skog - i en kabelgate.
Denne siste oppgaven planla vi å gjenta, derfor altså tre dummyer til hver, sånn at vi kunne øke avstanden. Med den lengste avstanden så vi for oss det ville kunne bli vanskelig siden hunden måtte løpe på et relativt smalt jorde, med skog på begge sider, for å komme fram til dummyene. Derfor la vi ut dette sist og hundene fikk hente dummy nummer én umiddelbart.
Så bytta vi altså på å sende til de forskjellige områdene, og hadde til sammen seks oppgaver hver oss.
Jeg var veldig fornøyd med Carmen på de lange utsendingene, - hun løp rett på og med bra tempo. Det jeg ikke var fornøyd med var søket på tennisball. Hun søker jo videre med tennisball i munnen.
MEN, nå har jeg funnet ut at jeg må ta tak i dette en gang for alle. Så, jeg skal sette i gang med systematisk tennisball-apportering med flere ute, og belønning når hun kommer tilbake (type pølse!).
Jeg tror grunnen til denne ”greia” med tennisballer er at hun ser på dem som leker og ikke som apporter. Og at dette kommer av at jeg aldri trente med tennisball da hun var ung. Hun ble nemlig så intens av baller at jeg ikke turte trene med det. På tide å få kontroll på dette, altså!
Etter en veldig fin treningsøkt tilbrakte jeg et par-tre timer på terrassen hos Line, med Humla, Vidda og lånehunden Obelix. Dermed har Petra fått hils på et par nye raser - Riesenschnauser og Engelsk setter.
Vidda og Petra lekte veldig fint så lenge de var på den begrensa plassen på terrassen, - ute på gresset ble det for voldsomt. Petra hilste også fint på store Obelix.
Praten handla selvsagt om hund. Blant annet snakka vi om dette med stress rundt foring.
Jeg har jo merka at det er noe helt annet å skulle gi to hunder mat ift én. Særlig når begge er fullstendig matvrak, kan det bli mye trøkk rundt det med spising.
Selv om de selvsagt ikke får mat før de har roa seg, og f. eks. lagt seg i buret, så er det jo full ”alarm” i det øyeblikk jeg går bort til benken for å sette ned maten. Og siden Petra er veldig lett i rumpa av å måtte se Carmen spise, så har jeg tidligere gjort det enkelt for oss ved å la Petra få ”værsågod” før Carmen.
MEN, det er kanskje ikke så bra…? Carmen er jo eldst og burde fått maten sin før Petra. Vel, som tenkt, så gjort. Jeg tok på Petra kobbel, og de fikk begge sitte og vente til jeg hadde satt ned begge skålene. Så fikk Carmen ta maten sin først, mens Petra fikk sitte igjen og vente et lite sekund.
Det gikk faktisk over all forventning!! Akkurat som med tennisballene slår det meg at vi (tror det gjelder flere enn meg) ofte lager oss sånne forestillinger om at dette eller hint ikke går med min hund. Eller at dette har vi prøvd, men det funka ikke.
Viktig å tenke på, særlig med en valp, at en hund er et individ med utviklingspotensial. Selv om noe har vært vanskelig å få til på et tidspunkt, må en jo ikke kapitulere av den grunn!
Hjemme igjen var det to stk slitne hunder som lå rett ut og sov
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar