I dag var begge hundene til kiropraktisk behandling. Høres kanskje dramatisk ut, men det var noe ”smårusk” på begge to, som jeg syntes det var greit å få en ekspert til å rydde opp i.
Carmen har ikke vært helt seg selv på sykkeltur denne våren. Jeg har ikke merka noe på henne i andre sammenhenger. Men, altså ved siden av sykkelen har hun ikke løpt som hun har pleid tidligere sesonger. Før har hun jo trava som en travhest i over 20 km i timen. Og det har funka greit å bruke fart som belønning for trav. Altså i det øyeblikk hun har slått over i galopp, har jeg redusert farta, sånn at den eneste måten det går fort på, er når hun traver.
Dette poenget har det tidligere sett ut som hun har fått kjapt tak i. OG for henne har det vært en belønning med høy fart, hun har villet løpe fort, fort. Og dermed har jeg fått henne til å utvikle travet sitt og trave fortere og fortere.
MEN, ikke denne våren. Hun har slått over i galopp allerede ved 12-13 km, og det har ikke funka så bra å redusere tempoet. Det har rett og slett ikke virka som hun har hatt så lyst til å løpe fort.
Nå tok det jo veldig lang tid før jeg kom i gang med sykling i år, siden våren lot vente på seg og det var is og snø på sykkelruta vår lenge. Da den endelig forsvant kom Petra i hus, ingenting var helt som det pleide. Og når jeg endelig kom i vanlig gjenge igjen fikk Carmen løpetid. Jeg lurte litt på om hun var prega av løpetida, og derfor løp saktere enn vanlig. Siden det ikke utgjorde noen forskjell når hun ble ferdig med løpetida, fant jeg ut at det var på tide med en kiropraktor-time.
Og det viste seg jo ganske riktig at Carmen hadde låsning i nakken på venstre side og skikkelige muskelknuter mellom skulderbladene. I tillegg noe stivhet langs ryggen nedover. Hun fikk løst opp låsningene, og jeg fikk i ”hjemmelekse” å masere henne på venstre side.
Petra, da? Jo, hun halta litt etter et buropphold tidligere i uka på hotell. Da var jo hun og Carmen i samme bur, og det er ikke godt å si hva som kan ha skjedd. Litt ”kommers” i buret, kanskje satt fast benet mellom sprinklene? I alle fall halta hun litt på høyre framben. Og, jo da, hun hadde en liten låsning i nakke/skulder på høyre side. Der også fikk jeg beskjed om å massere.
For øvrig var Petra en flink liten, dog ganske energisk pasient.
Så fikk jeg beskjed om at helst skulle hundene begge to være løse framover, ikke bruke verken halsbånd eller sele - altså at de ikke skal dra og få trykk på nakke og skulder. Hm. En liten utfordring med lille gul, da….
På vei hjem fra kiropraktoren tok jeg en stopp på gamle trakter, og Petra fikk være med i skogen knytta til det store myrområdet sentralt i Ås. Her kan jeg nemlig ganske trygt slippe Petra rett ut av bilen, la henne løpe løs, og vi er kjapt inni skogen.
Petra løp i rasende fart på stien, og kom som et prosjektil på innkalling. Dessuten var hun opp i diverse drøfter og gjørme, så det var riktig så ”deilig” å få henne helt opp i fanget på innkalling, - våt og gjørmete.
Hjemme igjen ble det faktisk en liten middagslur på oss alle tre. Begge hundene var nemlig helt utslått etter kiropraktor-behandlingen og sov helt bortreist.
Så gikk turen av gårde på valpekurs, denne gangen møttes vi i Ås sentrum, på en stor gressplen. En liten utfordring for meg i kveld, siden jeg strengt tatt skulle ha Petra løs. Det kunne jeg jo ikke.
Så gå pent i bånd-treningen ble litt surrete, med mye lokke og lure for å få henne til å følge meg. Prøvde jo for alt i verden å unngå at hun fikk noe rykk i halsbåndet. Ikke det at jeg rykker, selvsagt, - men hun kan jo finne på å kaste seg i en eller annen retning.
Innkalling trente vi i dag også. Petra hadde så stor fart hjem at hun nesten ikke klarte å stoppe. Det mest spennende var på slutten av denne økta. Da satt de andre ekvipasjene i en stor sirkel og hunden som trente innkalling skulle altså løpe gjennom sirkelen. For Petras del betydde det rett forbi lekekompis og søster Taiga. Artig å observere at Petra kasta et blikk på Taiga og tydelig visste at hun var der, men valgte å løpe til meg.
Jeg benytta anledningen til å trene sitt og bli når andre ekvipasjer var i gang med innkallingstrening.
Siden noen av oss hadde ytret ønske om det, gikk instruktøren inn på det som kalles ”hånd-target”. Så vidt jeg har skjønt en type trening som kan brukes i forskjellige sammenhenger, men for min del er det i fm apporteringen at det er interessant. Hunden skal altså lære å trykke nesa mot håndflata vår for å få belønning fra den andre hånda. Siden det kanskje er mest naturlig å ta imot apporten med høyre hånd, kan en da bruke høyrehånda som ”target” og ha godbit i venstre.
Etter hvert skal man kunne holde hånda litt skjult og hunden skal virkelig oppsøke hånda for å få løst ut godbiten. Og man kan sette ord på hundens atferd, - f. eks. med ”touch”.
Jeg vet ikke helt hvor mye Petra skjønte av dette underveis i kurskvelden, men hun fant i hvert fall ut at om hun ikke klarte å åpne godbithånda ved å snuse på den, så funka det å snuse på den andre hånda.
På slutten trente vi litt kontakt ved å legge opp til at hunden selv skulle ta initiativ. Altså at vi ikke sa noe for å påkalle oppmerksomhet, men bare stod der og lot hunden oppsøke oss med blikk-kontakt. Sånn holdt vi jo litt på med på det forrige valpekurset også, så Petra falt fort inn i opplegget og flytta seg rundt for å sette seg foran meg når jeg skifta posisjon.
De fleste valpene var skikkelig slitne etter kvelden. For min del kjentes det helt greit å la Petra bli igjen i bilen i skyggen på en p-plass på UMB og ta ut Carmen til litt gress-plen-trening.
En får jo litt sånn herregårdfølelse og assosiasjoner til Working test av de flotte, store områdene på universitetsområdet. Sirlige blomsterbed, kortklipe plener, store trær, hekker og buskas. I det hele tatt ypperlig terreng til å lage noen oppgaver.
Etter litt fot-trening, smøg jeg ut en apport i noe buskas og fortsatte å gå ut på gresset. Så kasta jeg to markeringer - en rett fram og en til høyre, begge i noe vegetasjon like i nærheten av plenen. Den skjulte lå da til venstre. Sendte Carmen mot den som var kasta rett fram, stoppa henne og vinkla venstre.
Og - når ingen ser på - se DA er den tobente lugn og fattet. Og flink til å vente ut Carmen til hun får trukket pusten. Og da går jo både stopp og retning så meget bedre….!
Jeg kasta ut igjen den hun hadde henta, sendte på nytt, stoppa i midten og sendte henne videre ut. Det ble i det hele tatt en slags klokketrening hvor jeg hele tiden sendte henne til midten og stoppa før jeg sendte videre utover, høyre eller venstre. Dvs helt på slutten fikk hun noen ubrutte linjer.
Jeg fant meg et nytt område ute på den store gressplenen og gjorde noe lignende på nytt. Veldig fint sted å trene, og heldigvis ingen som hadde noen negative reaksjoner på det. Det kan jo ofte være sånn at når folk ser en har kontroll, og kan stoppe og styre hunden, så blir de såpass imponert at de glemmer å irritere seg over en løs hund.
Jammen var klokka over 21 før jeg var hjemme, - det var tid å aktivisere to hunder….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar