28.10 EK DIllingøy

Dommere og medhjelpere:

Noen av deltagerne:

 

Synes jeg var tøff, jeg, - som kasta meg ut i debuten i elite med to hunder, og bare den ene var min egen. Bakgrunnen var altså at jeg for lenge siden hadde lovet å passe Victor mens eieren var på helgetur og også å ta ham med på prøve hvis den bevegelige EK prøva kom nettopp denne helgen. Så gikk jo Carmen hen og fikk sin andre førstepremie i AK og ble altså kvalifisert for EK. Dermed klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å melde henne på. Også hadde jeg jo ikke helt peiling på at prøvepopplegget ble såpass spesielt som det ble.

Prøva egna seg nemlig definitivt ikke til å ta med to hunder. Ingen tvil om at det ville gått mye bedre om jeg hadde valgt å stille den ene av dem. Samtidig var det dobbelt opp med erfaring, den tiden jeg fikk være med, så jeg synes jeg fikk mye ut av dagen. Og oppgavene var egentlig ikke helt avskrekkende.

Oppvarmingen før prøven var for øvrig langt fra ideell. Jeg hadde lovet å ta bilder av alle deltagerne, så jeg var travelt opptatt med kamera og å passe på at både deltagere, dommere og medhjelpere ble behørig fotografert foran sponsorens fôrsekker. Dermed ble det ikke tid til noe oppvarming, bare litt høyst nødvendig lufting av begge hundene. Jeg har jo erfart at oppvarming i forkant er ganske lurt og nødvendig å få tid til med Carmen.

Men, jeg tok ikke dette så høytidelig, - er faktisk ikke så redd for å dumme meg ut. At jeg startet i dag var jo tross alt bare for å få prøvd meg i EK.

Jeg hadde altså fått skaffet handler til å holde den hunden som var i kobbel til enhver tid, men jeg var jo usikker på prøveopplegget og klar over at det nok ikke ville bli så lett selv MED handler.

Prøveopplegget var en Mock Trial - altså en liksom-jakt. Og vi skulle være med på jakt hele dagen - med alle de deltagende ti hundene. Dette betydde at det ikke var noe opplegg hvor de med sent startnummer kunne gå rundt og se på først, for så å legge en strategi for egen start. Her fikk ingen se noe som helst før de selv var i situasjonen.

Vi begynte med å gå walk up gjennom en utreska kornåker, og hver hund fikk til sammen tre markeringer. Vanskelige markeringer i den tette åkeren uten referansepunkter, særlig i starten da åkeren var som bredest. Jeg begynte med Carmen som var startnummer 1. I neste runde gikk jeg med Victor som var startnummer 6. Så var det igjen med Carmen osv.

Handlere min gikk bak linja sammen med tilskuere og de deltagerne som ikke var under bedømmelse. Jeg hørte at Carmen sutra bak der, når jeg altså førte Victor. Og handleren kunne fortelle at Victor var veldig høy når jeg gikk foran med Carmen.

Jeg tror nok begge to ble mer urolig av å gå og observere meg der framme, og stadig skifte av personen som holdt dem i bånd.

Det var jo fascinerende å til stadig bytte hund - de oppførte seg veldig forskjellig. Victor gikk fantastisk fint fot, og gikk stadig vekk og kasta blikk på meg, også i apporteringssituasjon, for å sjekke ut at han fikk lov å hente. Helt utrolig at han likevel klarte å markere så bra, for han løp jo rett på alle markeringene, han hadde noe av det beste markeringsarbeidet av samtlige hunder tør jeg påstå!

Carmen gikk ikke noe fint fot, dessverre. Hun er hormonelt i snart innbilt drektighet, og bærer litt preg av den sedvanlige svimete atferden hun da gjerne får. Blant annet hang hun seg helt opp i å lukte i rumpa på hunden ved siden av. Carmen markerte den første apporten veldig bra. På de to neste trengte hun litt hjelp, men var fint styrbar. Ut fra hva jeg så av de andre hundene og deres premieringer stod Carmens markeringsarbeid til en førstepremie.

Så, bortsett fra dette med foten, gjorde hun en bra jobb på den første delen av prøva. Og hun var knepp tyst, og virka ikke stressa. Victor var høy som et hus, skalv over hele kroppen, og fulgte intenst med. Men, det var ikke noe lyd på ham.


Da vi kom til den andre delen av prøva, som var en drive, ble det for heftig for Victor og Carmen og det kom litt lyd. 10 hunder på linje tett i tett, og mine to skulle samtidig sitte ved fot hos meg. Her fikk nemlig ikke handleren lov til å bli med fram, så jeg måtte klare meg selv. Her burde jeg nok ideelt sett ha brutt med én av hundene og bare fortsatt med den andre. Selv om jeg nå i ettertid har problemer med å bestemme meg for hvem jeg skulle har fortsatt med….. Ingen tvil om at Victors jobb holdt til en førstepremie på walk upen. Carmen hang vel så vidt med til en tredje pga dårlig fot. Så, sånn sett burde jeg vel i tilfelle har fortsatt med Victor. På den andre siden hadde det jo vært kult å gå med sin egen hund.

Vel, dette blir jo bare helt hypotetisk, for det jeg valgte var altså å stille opp på driven med BEGGE hundene ved fot. Det kjentes som en hel evighet der vi stod og venta på at driverne passerte i skogen foran oss, og skjøt og kasta, men det tok sikkert bare noen minutter. Og som sagt ble det for mye for mine to, som begynte å pipe.

Det var en hund til på linja som pep og alle tre hundene fikk beskjed om at vi var ute - en null, altså.

Dermed ble det tilskuerplass resten av dagen, mens de syv gjenværende hundene fortsatte.

Etter driven skulle hundene apportere i skogen. Det var visstnok lagt ut 30 dummyer og de syv hundene henta 24 av dem. Vi tre som var ute fikk jobben med å etterapportere de gjenværende seks etter at deltagerne hadde forlatt stedet.

Den siste ”øvelsen” var på andre siden av en liten haug, og kun én og én ekvipasje fikk gå over haugen. En fikk altså ikke sett oppgavene før en var der og skulle gjøre dem selv. Men, siden Carmen, Victor og jeg var tilskuere kunne vi bare fortsette over haugen.

Og oppgavene var først en markering på drøye 100 meter. Det ble også skutt i det andre hjørnet av jordet hvor det lå en skjult dirigering. Så kunne en velge hvem hunden skulle hente først. Alle de jeg så valgte å sende først på markeringen.

Når det gjaldt denne dirigeringen var noe av utfordringen at hvis ikke hunden hadde en fin rett linje mot hjørnet så var det fort at hunden forsvant ned i en grøft ut mot sivet til høyre, slik at en mistet den av syne. Men, jeg så eksempler på at det ikke var nødvendig med en snorrett dirigering til hjørnet for å få en førstepremie.

Den siste apporten var en ny dirigering på et ganske smalt jorde fram mot noen graner.

Hele prøva tok ca fire timer. Til neste gang jeg skal på mock trial vet jeg i hvert fall hva jeg skal ta med meg - en liten sammenleggbar stol og sitte på, vann til hunden, og drikke og mat til meg.

Av de ti startende var det tre 0, én 3. premie, to 2. premier og fire 1. premier. Alle de fire førerne som fikk 1. premier hadde konkurranseerfaring fra eliteklassen. Og det er jo DET vi mer uerfarne må skaffe oss.

Litt uvirkelig - tenk at jeg faktisk har starta i eliteklassen! Kjennes veldig greit å ta seg selv så lite høytidelig at det er mulig å gjøre noe sånt med to hunder uten å få nervesammenbrudd. Er veldig fornøyd med meg selv, faktisk, for at jeg forholdt meg så rolig som jeg gjorde. Tenker at jeg har lært masse av alle de AK-prøvene jeg har gått det siste året.

For faktisk var jeg ikke særlig nervøs. Kikka på folk rundt meg og tenkte at disse kjenner jeg jo stort sett. Og flere enn meg som har ting å jobbe med ift hunden sin. Ja, jeg kjente meg i grunn helt hjemme i selskapet med startende. Også er det bare å akseptere at Carmen og jeg ikke er en sånn ekvipasje som bare stiller opp i neste klasse og håver inn førstepremiene. Til det har jeg som fører altfor lite erfaring.

Carmen og jeg skal komme sterkere tilbake i EK, men da med et litt enklere utgangspunkt- kun C og meg. Neste EK-start kommer vel til å kjennes litt enklere, når jeg ”bare” skal føre én hund - he-he! Og så skal vi trene masse fot med forstyrrelser gjennom vinteren!

Ellers var det kjempegøy å gå med flinke og lydige Victor! Og prøveopplegget var fantastisk bra - alle ære til SJK for en super dag!

　

27.10 Fellestrening og fest

Gjett om jeg var irritert på meg selv i dag når jeg fant ut at kamerabatteriet var helt utlada - i DET høstværet og med DE fotogene hundene. Æsj, æsj, dobbeltæsj! Så, det ble altså med ett eneste bilde av dagens trening.

Vi var to tobente og tre firbente på et flott jorde i Ås. Det var treningskompisen som hadde kontakter - en bonde som enda ikke hadde pløyd noen fantastisk spennende jorder.

Vi la rett og slett ut noen områder og sendte hundene tilbake på litt ulik avstand og med eller uten forstyrrelser, ut fra den enkelte hundens forutsetninger.

Jeg var spent på hvordan det ville være å trene med Victor, men han var kjempeflink og lydigere enn min egen hund. Synes også de var flinke til å vente på tur, der jeg gikk rundt med begge fri ved fot.

På kvelden var jeg bedt på fest i nabolaget. Til sammen var vi fem hunder og åtte tobente. Det gikk over all forventning å ha med mine to. De fikk først ligge i et hjørne av stua bak en grind, så fikk de komme fram etter hvert.

26.10 Klar for vinteren

Jepp, dermed har bilen fått vinterdekk, sykkelen i ferd med å få på piggdekkene, og nå er også vinterveden i hus. I tillegg er jeg fornøyd med at samtlige julegaver er innkjøpt! Dermed har jeg vel gjort det jeg kan for å være forberedt på elendet - altså vinteren.

Hundene fikk vente på aktivisering mens vi tobente var opptatt med å stable ved.

Men, så ble det tid for et par timers gå pent fot tur med tospannet Carmen og Victor. De er jo så utrolig fine å se sammen. Går så pent side om side fot. Og er så pene ved siden av hverandre - den store gule og den lille svarte.

25.10 Guttebesøk

Carmen fikk en liten treningsøkt på jordet i dag, før den tobente var nødt til å bruke litt tid på ikke-hunde-greier.

Det er lite daglys for tiden (og verre blir det jo), og trasig å måtte bruke det til å nå butikker som stenger før sola går ned.

Det hyggelige for Carmen var at hun hadde noe positivt i vente - yndlings labradoren Victor kom nemlig på besøk. Siden eieren skulle utenlands i helgen, skulle Victor få være hos meg og Carmen.

Veldig hyggelig å se på de to hundene sammen - stor gjensynsglede!

24.10 Oppstart jaktlydighetstrening

Turen gikk til Stikkaåsen på kvelden. Først var det miljøtrening hvor undertegnede hadde treningsansvar. Alltid spennende på disse miljøtreningene - hvor mange som møter opp. Og jammen var vi 16 stk på tross av at det var kaldt og vått.

Det ble en bra trening hvor også de unge hundene fikk være med i settingen og klarte å roe seg etter hvert.

Etter litt kaffe og vafler i hytta var turen kommet for høstens første jaktlydighetstrening. Vi har satt opp en ”vaktliste” hvor de som har anledning og lyst til å bidra er satt opp med hver sine dager.

Det var min tur i dag - artig at åtte ekvipasjer møtte opp. Spesielt moro å ha med tre helt nye på denne type trening - rekruttering fra høstens kurs. De fikk erfare at å gå på linje gikk fint, også sitt og bli.

Så skrudde vi det hele opp et hakk, og la ut noen dummyer på plassen, som vi altså bare skulle passere fot forbi. Litt verre å gå pent da, for de nye. Og enda vanskeligere å beholde roen ble det når vi la ut noen dummyer på den andre siden av plassen, og de erfarne hundene ble sendt på disse.

En veldig bra start på vintersesongens trening - det skal nok bli mange fine onsdager framover.

Carmen var for øvrig kul og grei, og tok seg en lur i posen sin når vi satt på stolsekken og slappa av..

23.10 Nytreska jorde

Noen bønder er litt tregere enn andre. Ett av de fine jordene her i nærheten er faktisk nettopp treska, så dit tok jeg med Carmen i dag. Begynte med fotgåing og kast av tennisball. Hun synes jo tennisball er så fantastisk artig, det er visst nesten enda kulere enn apportkaster. Så, da blir fristelsen stor og hun må virkelig beherske seg for å klare å gå pent.

Jeg utnyttet de to langsidene av jordet og kasta i skogkanten på den ene siden. Gikk så fot over mot andre siden og kasta i skogkanten. Snudde meg så rundt og sendte til det første stedet, og gjentok prosedyren på det andre stedet.

Heldigvis for meg hadde de satt igjen en liten stripe med korn mitt på jordet, slik at det gikk an å legge ut et retningsanvis søk. Jeg prøvde å gå fot gjennom og diskret slippe ned noen små dummyer. Så fikk Carmen slitt og bli, mens jeg synlig kasta en dummy til siden for dette området. Hun hadde ikke noe problem med at jeg sendte henne rett fram på søket jeg hadde lagt ut. I grunn har jeg inntrykk av at det er mye lettere for henne når det blir kasta en forstyrrelse, Da skjønner hun at det ikke er den hun skal hente. Vanskeligere hvis det ligger noe skjult og hun får en litt skjev linje mot ”feil” apport.
Videre fikk hun sitte og bli bak noen trær mens jeg la ut et lite retningsanvist søk i noen bregner i skogkanten. Så kasta jeg en forstyrrelse til hver side og sendte henne rett fram til området. Dette gikk også veldig greit. Jeg huska hvor apportene var og det gikk fint å styre henne dit.

Egentlig var planen å avslutte med en sykkeltur. Men, isteden ble det en middagslur på sofaen. Noen ganger orker man bare ikke å være så sprek…

22.10 Apporteringsforberedende valpekurs kveld 9 og avslutning med kvalifiseringsprøve

Vi begynte kvelden inne med evaluering av kurset. Ikke overraskende syntes folk det kunne vært mer praksis og mindre teori, selv om teorien har vært nyttig, særlig for de som er litt nye med hund.

Utfordringen for oss her er jo at vi må dele plassen mellom to kurs på en kveld. Dessuten at høstmørket gjør det vanskelig å trekke ut i skogen. Men, en kan jo vurdere om en skal legge sånt kurs til våren isteden, og heller få vært mer ute i skogen, selv om det da er båndtvangen å ta hensyn til. Vel, noe å tenke på ift planleggingen av neste år.

Ute skulle vi altså gjennomføre kvalifiseringsprøve. Fem stk hadde bestemt seg for å prøve og to av fem som bestod: Solveig med Sacco og Einar med Ero. Flinke ekvipasjer, det! Også de som ikke bestod gjorde en hederlig jobb, og det er tydelig at det har skjedd masse siden vi begynte kurset i august.

21.10 Bursdagspresang til Carmen og meg

Siden jeg skulle på fest i går kveld fikk Carmen være hos hundevakt som hadde ”huset fullt”. Til sammen var det seks hunder der - to Labradorer, to Schäfere, én Golden og én Engelsk setter. Carmen hadde visst hatt det helt topp, også sammen med Schäferne hadde hun vært helt kul.

Vi hadde en liten treningsøkt på jordet etter at vi kom hjem fra seminaret. Tilbake i heimen slokna svartfrøkna helt - tydelig at hun hadde hatt en mentalt slitsom helg. Det er jo ikke hver dag hun får oppleve å være del av en så stor flokk som hun var i går.

Ellers er dagens bilder av den supre bursdagspresangen jeg fikk av Line og Eva - tusen takk!

20-21.10 NKKs atferdsseminar

Når en trener egen hund, og dessuten er instruktør, så er det nyttig med litt påfyll på generell hundekunnskap en gang i blant.

Jeg hadde altså satt av helgen til å gå på seminar arrangert av NKK. Dette med dyktige forelesere innefor atferd, mentaltester og genetikk.

Det som gjorde mest inntrykk var uten tvil Kenth Svartberg. Gøy med en fagperson som virkelig vet hva han snakker om, ikke barer ”synser”, men kan vise til forskning. Han har altså doktorgrad i etologi med hundens personlighet som tema.

Blant annet fortalte han om en ny mentalbeskrivning for hunder som de har begynt med i Sverige denne høsten. Beskrivningen har blitt utarbeidet innenfor rammen for prosjektet Avl for mentalt sunne hunder og er en basistest tilpasset for alle raser. Ikke så snevert som MH, altså - som først og fremst retter seg mot brukshunder.

Ellers brukte han litt tid på sin ”TSB-modell” - Trygghet, Samarbeid og Bestemmande. Disse står godt beskrevet i hans bok ”Bra relasjon” - en bok som er den beste hundeboka jeg har lest. Den har gitt meg noen nøkler ift å bedre relasjonen med Carmen - som virkelig har gitt resultater i høst. http://www.svartbergs.se/brarelation.html

19.10 Carmen er hjemme igjen!

Ja, etter et par dager på hotell uten Carmen var det godt å få henne tilbake i dag. Hun hadde selvsagt hadde det kjempefint hos hundevakten, lekt med hennes hunder, truffet fremmed hund, fått masse kos osv.

Vel hjemme rakk vi en liten tur på jordet med noen dummyer før det ble mørkt. Begynte med å trene på å lage forstyrrelser for henne på vei ut til en markering. Hun stoppa selvsagt opp når jeg begynte å hæppe og kaste på et annet sted enn der markeringen hennes lå. Men, det gikk fint å sende henne ut dit hun alt var på vei.

Så ble kvelden avsluttet med sykkeltur med min fantastiske nye lykt. Den lyser jo opp hele veien i bredden og langt framover, så da er det ikke noe problem å sykle i mørket! Og Carmen syntes som vanlig at det var helt topp å få lov å løpe fort!

17.10 Blodspor

Carmen fikk prøve noe helt nytt i dag - blodspor. Siden jeg er avhengig av hundevakt et par dager skulle jeg altså overlevere Carmen til hundepasser i dag. Og når hundepasseren er dreven på blodspor passet det bra å spørre at hun kunne legge et spor til Carmen.

Det var veldig artig å se på frøkna hvor forventningsfull hun var da jeg tok henne ut av bilen og tok på selen. Det er jo over et år siden sist jeg gikk spor med henne, og da var det kun bruksspor vi prøvde. I tiden etterpå har selen hennes kun vært på i fm sykkeltur. Likevel var det tydelig at hun fikk med seg at det var noe hun skulle få lov til å gjøre. Hun snuste ut i lufta og var veldig ivrig på å komme seg av gårde, lenge før vi kom til sporet.

Så var det sporstarten, da. Det syntes hun var fantastisk interessant og slikket og slikket på blodflekken på bakken. Gikk noen skritt, kom tilbake og slikket mer. Det tok litt tid før hun skjønte at det var noe spor, det virka som hun trodde det måtte ligge noe ved sporoppstart som hun skulle finne, hun nærsøkte og nærsøkte.

Men, så, plutselig falt polletten ned og hun satte i gang med å gå spor. Full fart, og jeg hadde min fulle hyre med å henge på. Vinkelen tok hun fint, og videre bar det i full fart. Jeg burde tatt på meg hansker, for det var et slit å holde henne igjen i lina.

I enden av sporet lå en pølse. Og den spiste hun jo med stort appetitt, men hun ønsket nok at sporet skulle fortsette, og ble liksom ikke ”ferdig” med det på en stund etter at jeg tok av henne sele og langline.

En skikkelig artig erfaring, både for Carmen og for meg. Får jo se om det er noe jeg har ork til å fortsette med, synes for så vidt jeg har mer enn nok med alt jeg må trene på i fm jakta. Men, at Carmen syntes det var helt topp var det ingen tvil om!

Så dro jeg altså av gårde, og Carmen var igjen hos hundevakten og hennes to hunder. Jeg stoler på at hun har det kjempefint og trives godt. Det er jo JEG som har problemer med å være atskilt fra Carmen.

Antagelig har vi godt av det begge to!

16.10 Fellestrening før mørket

Enda en gang fikk vi til en treningsøkt for mørket innhenta oss. Dvs på slutten var det i grunn temmelig mørkt.

Også denne tirsdagen møttes vi på jordet. Og opplegget var at vi la ut et område, gikk på avstand og sendte tilbake. La ut et nytt område, og gikk på avstand og hadde nå to forskjellige områder å sende til. La ut enda et område, og hadde på slutten tre områder å velge mellom.

Carmen klarte seg stort sett greit, med unntak av en utsending hvor hun ble litt usikker og ikke ville gå ut. Ikke annet å gjøre enn å sette hunden i bli, og selv gå (løpe!) ut til området og påvirke.

Etter treningen hadde vi et møte med tema jaktaktiviteter 2013. Medlemmene var invitert til å komme å si noe om hva de ønsket seg av jaktaktiviteter neste år og hva de kunne tenke seg å bidra med. Vi fikk vel i grunn flest svar på det første spørsmålet.

Veldig bra at mange møtte fram og var engasjert - det er vi jo avhengige av i jaktkomiteen for å klare å ”treffe” med de arrangementene vi setter opp.

15.10 Apporteringsforberedende valpekurs kveld 8

Det passet godt å bruke kveldens teoritime på kurset til å snakke om forskjellige prøveformer innen retrieversporten - etter helgens egen erfaring fra A-prøve i Danmark.

Ikke det at de som går på kurset nødvendigvis har ambisjoner om å gå på A-prøver, men nettopp det med at hunden faktisk prøves på en jakt setter jo alt vi driver med av trening i et perspektiv. Hva er det vi ønsker at en retriever skal kunne klare av fristelser?

Jeg kan ikke tenke meg noe mer fristende for min hund enn påskutt vilt. Det slår både løpende katter, tennisballer, dummyer, launcher, pølsebiter, andre hunder og folk hun kjenner. Så er det noe med at hvis en kan være på lag med hunden i en SÅ fristende setting som en jakt, og hvis hunden har respekt for føreren selv om den aller helst ville løpt ut og hentet alt sammen, og hvis den også kan klare å forholde seg tyst og ved fot - ja, da skulle man tro at den taklet de fleste fristelser.

Dermed er det jo greit å ha som mål at ens retriever skal kunne klare å være med på en jakt og oppføre seg ordentlig. Så tenker jeg at en slik hund er langt på vei til å kunne utvise god hverdagslydighet. Og det ønsker vel enhver retriever-eier, ja, for den del enhver hundeeier!

----

På den praktiske delen av kurset fikk de som ville prøvd seg på en gjennomkjøring av hele eller deler av kvalifiseringsprøven. Dette siden vi skal kjøre prøven neste mandag, og flere ønsket å få en liten generalprøve.

Veldig nyttig for noen og enhver å få se hvor skoen trykket og hva de må hjem og trene på den siste uka. Noen var positivt overraska over hva hunden fikk til. Andre fikk bekrefta at deres hund nok ikke er helt klar for prøven enda.

14.10 Bursdagspresang fra Carmen til meg: 1. premie på Åpen A prøve i Danmark

 

 

 

Så var dagen kommet for debuten på A-prøve; - på selveste bursdagen min!

Her er beskrivelsen av oppgavene på en A-prøve fra den danske nettsiden:

”Retrieverne avprøves her i markerings-arbeide, lydighet, utholdenhet, søk, vandarbeide, ro på post, viltbehandling, samarbeide - både med andre hunder og med fører”.


Det var ikke oppmøte før kl 13, så vi tok det med ro i hytta, med lang frokost. Også var det bare en 20 minutters tid å kjøre til prøveområdet.

En ganske spesiell opplevelse å møte opp på en prøve som jeg aldri hadde sett maken til. Prøvelederen krysset oss av i deltagerlista og ville gjerne ha kopi av stamtavla til hunden, slik at det gikk lett å få resultatet inn på den danske nettsiden. Lurt å ha med kopi av stamtavla.

Startrekkefølgen var blitt trukket og vi fikk utlevert hvert vårt startnummer som det var meningen at vi skulle gå med i en plastbeholder på armen. Lurt å ta med seg en slik plastlomme altså.

Det ble spurt om det var noen som aldri hadde vært på en A-prøve før - og vi to norske damene rakk opp hånda. De ni andre deltagerne (alle dansker) hadde altså erfaring med A-prøver. Det var to dommere på de elleve deltagerne, og i vår gruppe var det fem ekvipasjer. (Vi var egentlig seks stk, men det viste seg at den ene hunden var halt da vi kom fram til det første jaktområdet.)

Videre fikk vi beskjed om at vi måtte avlive vårt eget vilt, samt bære det med oss. Joda, det visste vi jo fra før, så vi var forberedt.

Ellers minnet prøveleder også om at dette var en egenskapsvurdering/kvalitetsbedømming, og IKKE en konkurranse. Åpen A er jo inngangsporten til det som kalles Vinner A - som i høy grad ER en konkurranse.

Dermed bar det av gårde i bilene til jaktterrenget. Der måtte vi være stille, siden endene kunne være sky for lyder. Vi fem ble stilt opp langs en vei ved et temmelig tett terreng foran oss. Avstanden mellom de fem ekvipasjene var vel ca 15 meter. Den andre gruppa stod et annet sted i terrenget. Og så var jakta i gang.

Carmen fikk en markering i det tette buskaset og søkte lenge uten å finne. Hun kom ut på veien vi stod på uten funn i det makkerhunden fikk markering like ved. Gjett om Carmen hadde lyst til å hente den siste fuglen! Men, jeg klarte å stoppe henne og kalle hjem. Dermed passerte hun rett forbi makkerhunden som var i ferd med å lokalisere anda og Carmen kom altså pent hjem til meg. Lykke!

Makkerhunden hentet Carmens markering, men den brukte også lang tid.

Så ble Carmen sendt på søk i noe buskas og fant en død and. Vi ble bedt om å komme litt inn i terrenget og flere hunder ble sendt inn i noe buskas på søk uten å gjøre funn.

Videre bar det av gårde i bilene til et nytt sted. Her var det et beite hvor vi stod ganske tett på linje, - altså en mye heftigere setting enn det første stedet vi var. Jakta foregikk på andre siden av gjerdet, mot vannet. Jeg stod og lurte på om det virkelig var meningen at vi skulle sende hundene til å hoppe over gjerdet.

Men, det var det ikke. Etter avsluttet skyting gikk vi gjennom en port i gjerdet. Carmen ble sendt på søk i et område og kom med en skadeskutt and som jeg avliva og putta i min gamebag (jakt-og fiskeveske fra Biltema!). Også her var det skikkelig tett terreng.

Det tredje stedet vi jakta var også et beite inntil et vann. Carmen ble kneppet hetere for hver ”omgang”. Og her kokte det nok ganske så bra i det lille labradorhodet, men hun holdt seg i skinnet, heldigvis. Selv om hun syntes det var veldig fristende når andre hunder ble sendt på skadeskutt fugl ute på enga.

Vi stod forholdsvis nært gjerdet i begynnelsen, men ble bedt om å trekke lenger opp på enga. Siden jeg hadde stått nærmest gjerdet i begynnelsen ble jeg gående sist. Da et nytt trekk med ender kom, og de begynte å skyte, snudde jeg meg selvsagt rundt for å få med meg hva som skjedde. Og da var det jeg som ble stående nærmest av vår gruppe.

En and ble truffet og dommeren ropte ”nummer 12”. Carmen var superklar for oppgaven og på min kommando spant hun av gårde i så stor fart at da hun kom fram til anda ble det et flere meter langt bremsespor etter henne. Etter å ha klart å stoppe måtte hun altså rett og slett snu og hente anda på vei hjem, så stor fart hadde hun ut. En enorm intensitet, altså, og gode jakthundtakter!!

Carmens fjerde og siste apport denne dagen var en fantastisk dirigering på skjult i et hjørne av enga. Hun adlød både stopp og sidedirigering og søkte så fint som bare det! Var kjempefornøyd med at hun hørte på meg i en såpass het setting! Faktisk kommenterte dommeren nettopp denne apporten ved premieutdelingen.

---------------

Noe jeg la spesielt merke til med Carmen i dag var at hun var helt uinteressert i de endene hun hadde avlevert, selv skadeskutt and. Jeg har jo erfart på kaldtviltprøvene at hun liksom vil nafse litt eller slikke litt på viltet hun har avlevert.

Men, altså ikke i dag. Det var helt tydelig at hun skjønte at noe veldig spennende skjedde ute i terrenget. Derfor hadde hun på ingen som helst måte tid til å bry seg noe mer med det som var henta inn og avlevert.

Vår gruppe hadde fått nok fugler til at dommeren kunne bedømme alle hundene ift markering, søk og dirigering. Den andre gruppa trengte et jaktområde til. Dermed satte vi fra vår gruppe hundene i bilen og ble med ut og så på de andre. Denne siste jakta var på et digert åpent jorde.

Til slutt var det viltparade og premieutdeling. Gjett om jeg var både overraska og overvelda over at Carmen og jeg gikk hen og fikk en førstepremie på vår debut på A-prøve!. Kjempegøy og ikke noen sak å kjøre over 70 mil hjem samme kvelden etter et sånt resultat!

For øvrig var det åtte av 11 som fikk en 1. premie. To fikk en 3. premie og én fikk 0 (pga knalling). Men, jeg har jo sett resultater fra andre Åpen A-prøver med dårligere resultater.

Og for dem som tenker at dette er for godt til å være sant - her er resultatene på den danske retrieverklubbens side: http://dansk-retriever-klub.dk/billeder/Resultater/14.10.2012%20Rosenlund%20Åben%20A%20udfyldt.pdf


Dommer-kritikken:

Fri ved fot: OK
Ro på post: OK
Skuddfasthet: OK
Markeringsevne: God (+ noe håndskrift jeg ikke skjønner)
Dirigerbarhet: God. Er godt i hånd og lydig.
Vannarbeid: OK
Viltbehandling: God
Søk: Søker godt og utholdende. Viser mot og lyst til arbeidet.
Hovedinntrykk: Arbeider godt dagen igjennom.

　

Merkelig nok var jeg veldig lugn i dag, har vært mye mer stressa på B-prøver! Antagelig var det noe med at jeg ikke kjente noe press om at vi måtte klare en førstepremie. Jeg hadde jo ingen forventninger om premiering. Var i grunn bare med for å finne ut av hva dette var for noe.

Selv om Carmen var het, så var hun mye roligere ved fot enn hun har vært på enkelte B-prøver. Det aller vanskeligste var i grunn når det ikke skjedde noe, og vi bare stod og venta. Når det ble skutt og andre hunder ble sendt var hun veldig konsentrert om det som skjedde og satt som spikra ved foten min.

Skal jeg oppsummere litt, må det bli at dette selvsagt var en mye mer jaktlig konkurranse enn en B-prøve. Ikke snakk om dobbeltmarkeringer og finurlige dirigeringer, men mer ”reale” oppgaver for hunden. Inn og søke i et skrekkelig terreng der vi tobente ikke ville klare å komme fram - det er jo der man trenger hund. Være kjapt av gårde på markeringer. Være dirigerbar. Og ellers i grunn bare oppføre seg ordentlig. Ikke pipe, ikke knalle og være spontan i opptak av både døde og skadeskutte, avlevere pent.

Også ser jeg at vi må trene litt annerledes. Trene på at det skjer masse ute i terrenget MENS hunden er ute og søker, og forlange at den skal bli i området vi har sendt den til uten å la seg forstyrre av alt det andre som skjer!

-----

Bilturen hjemover starta i 19-tida, med forventet ankomst i heimen 02, men pga en bilulykke underveis var klokka nærmere 03 før vi var hjemme.

En slitsomt, men fantastisk flott helg. Og veldig hyggelig for Carmen og meg å ha reisefølge. Og ikke minst FOR en fantastisk bursdagspresang fra Carmen til meg. FOR en flott hund jeg har!!

13.10 På tur til Danmark

Når en skal kjøre så langt som drøye 70 mil, så er det hyggelig med selskap i bilen. Dessuten var det veldig hyggelig å kunne dra sammen to stk når vi skulle av gårde på noe så ukjent som en A-prøve.

De to hundene våre har jo møtt hverandre på en og annen trening tidligere, men jeg er jo alltid litt spent på å putte en ”fremmed” hund inn i buret til Carmen. Det gikk som vanlig veldig fint. De to labbetispene fant fint ut av det med hverandre og slappa riktig så godt av i det store bilburet mitt.

Reisefølget hadde ordnet med overnatting, så etter å ha pakket alle greiene våre og stilt inn GPSen la vi i vei sørover. Fine veier, ikke fullt så fint vær, men det gikk greit å kjøre.

Det viste seg at den lille hytta var iskald (ute-temperatur ca +7, og ikke så veldig mye varmere inne). Vi fikk med oss en liten oljefyrt ovn og satt omtrent oppå den, og med alt vi hadde av ulltøy på oss for å holde varmen.

De to hundene trivdes veldig godt sammen og kveila seg sammen i biabedden begge to.

Med tanke på hvor kaldt det var i hytta virka det også som en god idé å ha hunden i senga, bortsett fra at jeg bodde i overkøya. Å få Carmen opp i senga var jo én ting, noe helt annet å få henne ned. Men, det gikk greit det også.

12.10 Spennende terreng i nabolaget!

Ja, noen ganger blir ikke treningen som planlagt, men enda bedre!

Siden det blir såpass tidlig mørkt nå (sola går jo dessverre ned allerede litt over kl 18), gjør jeg det sånn for tiden at vi tar apporteringstreningen først og sykkelturen etterpå. Med ny sykkellykt er jo ikke det noe problem! Men sykling er altså trim, - nå over til treningen.

Jeg hadde opprinnelig tenkt meg til et beiteområde vi hadde noen fine treninger på i våres. Som kjent var det jo en ”snill” vinter nå sist, og dette beitet var mulig å trene på i mars-april en periode i forkant av båndtvang og at det kom dyr på beitet.

Også tenkte jeg at naturen kanskje var tilgjengelig også på høsten? Men, neida! Forsvarlig gjenlukte grinder med hengelås og altså piggtråd/strømgjerder sånn ellers. Tydeligvis er det et område som ”åpnes” først når det blir skiføre - da går nemlig skiløypa gjennom beitet. Med andre ord - vi må vente på våren og håpe på en mild vinter for å komme til DET terrenget igjen.

Vel, det var bare å gå videre. Og litt tilfeldig kom jeg meg inn i et område hvor jeg aldri har vært før, enda det er like borti nabolaget. Det er vel noe med det at når det er så mange fine jorder å trene på, har en ikke behov for å utforske så mye. Men, du verden så spennende med noe annet enn jorder også. Terrenget var ganske vått, faktisk. Tydelig at det ikke bare skyldtes det siste regnværet, vegetasjonen bar preg av at det pleier å være mye vann der - vokste jo digre siv!

Dermed fikk faktisk Carmen prøvd seg på noen ”vann” dirigeringer. Det gikk greit å sette henne igjen i den høye vegetasjonen og gå og legge ut oppgaver. Siden vegetasjonen var så høy, så kunne hun ikke se hva jeg drev med selv om jeg ikke var mange meterne unna.

I motsatt retning ift vannet la jeg ut et lite søk med tennisballer. Etter en periode med bra tennisballsøk, var Carmen tilbake til ”gamle synder” i dag, med å søke videre med tennisball i munnen. Pøbel-Carmen!
 
Det ble ellers også noen dirigeringer på jordet like ved.

For øvrig trente vi mye fot i dag. Blant annet i nedoverbakke med utkast av tennisball som forstyrrelse. Greia var altså å gå fot, og så la jeg på litt lyd og kylte av gårde en tennisball nedover veien. Den trilla jo videre mens vi gikk framover, og var tydeligvis VELDIG fristende for Carmen. Så fikk hun lov å hente den hvis hun gikk fint. Men, hvis hun avanserte ved foten måtte hun sitt og bli mens JEG henta den. Tror absolutt denne form for trening har noe for seg!

Vel, jeg blir stadig bedre kjent her i nærområdet mitt. Ingen tvil om at mulighetene er mange ift egnet terreng å bruke til retrievertrening!