Det er jo helt fantastisk at det går an å samle 13 ekvipasjer på et forblåst jorde i regnvær en lørdag. Jada, vi er litt gale, men jakttrening er jo så morsomt. Gøy var det også at det kom folk med på trening både fra avdeling Vestfold og avdeling Oslo. Østfold lokker med bærmark, når det er snø andre steder.
Ja, det var altså væromslag i dag, - satser på at vinteren nå sier takk for seg. Et par varmegrader, regn og vind.
Vi var rett og slett så mange på trening at vi delte gruppa i to, og hjalp hverandre. Da gjelder det å være lojale og stille opp. Bruke tid på andres hunder for å få trent sin egen, altså ikke bare dra når en har ”fått sitt”.
Siden det var ungdommene/de uerfarne først, fikk Carmen ligge litt i sekken sin og vente. Det klarte hun helt utmerket. Supert at det går så fint bare å gå fra henne på stamplass og holde på ute på jordet.
Ekvipasjene gikk altså på linje og vi medhjelpere gikk foran og kasta (eller tok bilder). Det viste seg fort at det var vanskelig for hundene å markere ute på det åpen jordet, uten noen referansepunkter.
I andre runde var altså Carmen med, men siden jeg hadde en middagsavtale var det ikke mye trening vi rakk før jeg måtte dra.
Det som var positivt var at Carmen var fullstendig tyst og rolig, drittværet til tross. Hun liker jo ikke å fryse og bli våt…. OG hun var faktisk en av de hundene som klarte markeringsoppgavene hun fikk veldig bra. Lokaliserte raskt apportene.
Turen gikk videre til middag i Oslo, hjemme hos noen med en ”dameglad” Tervuren hann på fire år. Carmen har truffet ham før, men da var det en annen tispe til stede, som er litt mindre bestemt enn det Carmen er, og det var henne han gav mest oppmerksomhet. Nå skulle vi jo hjem til ham, og uten noen annen hund han kunne gi oppmerksomhet. Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå, og var innstilt på å se om hun ”ordnet opp” selv før jeg grep inn.
Det måtte store bokstaver til på den pågående hannhunden, så hun kjefta skikkelig på ham. Og hun fant raskt ut at hun over hodet ikke var interessert i å ha ham tett på. Etter en liten ”innledning” vurderte jeg at hun hadde sagt fra så mye som en kan forvente, så jeg overtok ansvaret og sørga for at han ikke slapp innpå henne. Hun fikk ligge på teppet sitt ved bena mine inntil sofaen, og jeg sørga for å føyse ham bort hvis han kom i nærheten.
Du verden, så annerledes opplevelse enn å være sammen med retrieverhanner vi trener med vanligvis. De er jo hovedsakelig opptatt av jobben, og etter en treningsøkt slapper de av.
Eierne til Terven hadde kanskje ønsket at de to hundene skulle ”bli venner”, men for Carmen er det tydeligvis helt uaktuelt med en sånn masete hannhund.
Mens han bare hadde én tanke i hodet - komme nært Carmen, tok hun det helt med ro så lenge han holdt en meters avstand. La seg pent ved bena mine og var helt tyst, mens han vandret pipende og hvileløst omkring.
Deilig å ha en hund som ikke må være under streng kommando innendørs, men som bare naturlig slapper av!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar