Searover Day Twelve
Vi møttes altså 8 ekvipasjer på kurs, hundene i alderen 1-2 år. 7 jaktlabber og en Golden. Labbene var 3x Searover, 2x Thorsvi, 1 Streamlight og en Ringlet.
Jens begynte med å snakke litt om hva han generelt så brister i treningen - nemlig ”basic”, og hundens respekt for føreren. Ja, - gjett om de fleste av oss så at det stemte i løpet av helgen! Videre snakka han om at vi i for stor grad behandler hunden som et menneske. Og at vi er urettferdig mot den som stiller for lite krav i hverdagen og bare stiller krav i treningen.
Så var vi i gang - 8 stk ekvipasje på linje. Vi begynte med å sette igjen hver vår hvite dummy på linje - til linjetag senere på dagen.
Så bevega vi oss helt til andre siden av jordet, slik at vi stod med ansiktet mot området vi hadde lagt ut. Vi fikk vite at Jens hadde lagt ut noen skjulte dummies på tre områder på siden av jordet, og det var også utplassert Bumperboy.
De to ytterste hundene på hver side skulle være i arbeid. Den ytterste hunden fikk kasta en tennisball ut til siden for seg, og føreren gikk framfor hunden og stod der. Det ble ”kvakka” og skutt (uten dummy) fra Bumperboy på et av de ukjente områdene. Fører som stod framfor hunden skulle så blåse nærsøk å få hunden til å hente ballen, altså takle forstyrrelsen som hadde vært (skudd og kvakk på det ukjente området).
Deretter var det nest ytterste fører som skulle sende hunden på den skjulte dummyen der lyden hadde kommet fra.
Carmen starta ”friskt” med noen enorme runder med tennisball i munnen. Jeg ble vel stående litt måpende og se på prinsessen som ikke var så veldig prinsesse….. Hun løp rett på fremmadsendingsområdet, søkte litt stort og fant dummy.
Deretter jobba vi fire og fire på linje. Det ble skutt forstyrrelse til høyre eller venstre, men hunden skulle løpe langt rett fram, tilbake der vi hadde lagt ut i begynnelsen av dagen. Da det ble Carmens tur løp hun som en strek rett ut og kom hjem med litt æresrunde.
Etterpå fikk hundene hente en markeringsdummy fra Bumper - altså med frynser. Fortsatt hadde Carmen rufsete avleveringer.
Også på dette kurset hadde vi en diskusjon på dette med forskjellige tegn på markering og dirigering. Jens ville at han skulle formidle til sin hund, ved å skille på signalene at ”du skal IKKE hente den du har sett, men den jeg nå dirigerer deg til”, f. eks.
Hm… Den evige diskusjonen, hvor det eksisterer så forskjellige meninger. Jeg tror så absolutt det har sin fordel å kunne skille, MEN det jeg ser er vanskelig for meg, som er såpass uerfaren, er å kunne vite om min hund har markert og om hun husker markeringen. Altså for å kunne vurdere at akkurat nå passer det med ”løp-og-hent-det-du-så-signalet”.
Det er klart i en situasjon hvor hun skal ut på en markering umiddelbart etter den har falt og jeg ser helt tydelig at hun har markert, er det jo greit. Men, hva når hun er litt uoppmerksom i det det faller? Eller hvor lang tid kan det gå etter et kast, og jeg fortsatt kan vite at hun husker det? Hva sier jeg da, om jeg institusjonaliserer forskjeller….
Jens snakka om å lese sin hund, gjenkjenne tegnene på at den har markert og at den husker bildet.
Så var det dette med dirigeringstrening, og her var det også noe annet jeg fikk høre enn det jeg har vært ”vant med” fra Trond og Åse. Jens mente en skulle begynne med å lære hunden å gå ut på noe ukjent på håndsignal, og at i den settingen var det ikke så viktig med rette linjer. En kan begynne med en liten valp og bare noen få meter unna. Fordi det hunden skal lære er at håndsignalet betyr noe. Er det noe hunden vet ligger der, så går den ikke på håndsignal, men på minnet, mente han.
Synes det høres veldig fornuftig ut, ut fra egen erfaring med hva Carmen forbinder med håndsignal. Så sa han at rette linjer, det trener man med åpne, altså kjente områder. Men, det kan en ta etter hvert, når hunden har lært håndsignalet.
Selv trente han veldig lite med områder hunden visste om. Han mente også det var viktig å trene med forstyrrelser fra de er 6-7 måneder. Skjønner at jeg er litt på etterkjælken der…..
På ”åpne” dirigeringer, altså når hunden VET, er det et poeng at en legger ut flere og hunden skal løpe rett på, IKKE begynne å søke. Fremmadsending betyr løp rett ut, det betyr ikke søk.
Så ble vi introdusert for Jens sine regler om hva en fikk lov til å gjøre for å hjelpe sin hund på en fremmadsending den ikke klarte. Det var ikke lov å gå nærmere. Og det var ikke lov å vise dummyen. MEN, vi kunne henlede hundens oppmerksomhet til hvor dummyen lå. Altså gå fram og klappe litt i hendene el lign.
Etter en varm, deilig lunsj fortsatte vi på jordet, denne gangen med firkanten - 4 stolper satt ned i jordet. Ideelt burde en ha et jorde hvor stolpene kunne stå hele tiden.
D C
A B
En tok med hunden og satte igjen dummy på A og B, for så å gå til C og også sette en dummy der. Så skulle hunden sendes fra C til A. En gikk videre til D og sendte hunden fra D til B. Etter å ha satt igjen en dummy på D gikk en til A og sendte hunden til C. osv.
Sidedirigeringer
Neste trinn i firkanten var sidedirigeringer. En begynte med å legge en dummy på A som hunden så, og så kaste to stk dummy på B mens hunden så på, for så diskret å plukke opp den ene (Takk og lov at disse hundene ikke er så smarte, og altså lar seg lure!!). Gikk til C og sendte hunden til B. Så ble hunden på nytt sendt til B, som jo var tom. Etter at hunden hadde lett litt blåste en stopp og dirigerte hunden til A.
Deretter kasta en én på C, gikk til D og kasta to. Plukka opp den ene og gikk til A. Sendte hunden fra A til D, og på nytt til tomme D. Blåste stopp ved D og sendte til C. Dette ble altså høyredirigering, og så gjør man motsatt ved venstredirigering.
Lengre ut enn pinnen
Etter å ha lært hunden hvor hjørnene er, fortsetter en med å legge en dummy enda lengre ut enn pinnen. Nå så hunden sendes ut er det naturlig at den vil lete ved pinnen, så må man altså sende hunden videre ut.
Her ble det Carmens tur, - åpenbart en for vanskelig øvelse for henne, så det ble litt tull. Det kom jo for en dag at hun verken skjønner stopp eller lengre ut, men greit nok, vi vet jo nok en gang hva vi har å trene på framover.
Eh… det syntes jo for øvrig hvordan jeg har trent i det siste - nærsøk med godis. Carmen lette nemlig intenst på bakken etter godis, og hun fant sauemøkk, - noe hun åpenbart satte like stor pris på som Frolic!! Jens sa det ikke var noe lurt å trene nærsøk med godis. Hm…
Videre på denne ”posten” satte han opp en stolpe halvveis mellom de to andre stolpene og hadde lagt igjen en ball der. Så var poenget å sende hunden ut, stoppe den halvveis og blåse nærsøk.
Stopp på midten
De to viderekommende hundene fikk prøvd seg på litt mer avansert dirigering. De ble sendt diagonalt og stoppa på midten. Så kunne en sende mot høyre eller venstre stolpe. Eller hunden fikk sitte igjen i midten og føreren forflytta seg fra den ene stolpen til den andre og sendte tilbake til den stolpen en kom fra.
Så hadde vi en prat om dette med å blåse stopp i det hunden er på vei hjem eller på vei ut. Det burde en være forsiktig med, for ikke å ødelegge hhv utsendingen eller innkallingen. Denne type trening bør en forbeholde firkanten, mente Jens. Og ellers bør en ha forskjellig kommando for innkalling helt hjem eller kommandoen kom nærmere. Ja, enig i det!
Han anbefalte også forskjellige kommandoer på utsending, bakoversending og videre ut, så vidt jeg skjønte.
Han brukte konsekvent tennisball på å lære stopp, fortalte han. Jeg skjønner jo at det jeg har gjort feil, er at jeg ikke har avansert fra stopp på tennisball, til bli sittende selv om jeg kaster tennisball og vent med å hente til jeg gir beskjed. Hjem og trene stadga i fm kast, altså…
Så var det dagens siste øvelse, og her ble det mye krøll med Carmen. Vi skulle altså sende hundene tilbake til linjetaget vi hadde lagt ut på morgenen i dag. Men, først etter at det var skutt en dummy med Bumper boy, - og den skulle de altså ikke hente. Siden jeg ikke har skilt på ut og hente markering og ut og hente dirigering, ble dette full forvirring både for Carmen og meg.
Nå skal det sies at jeg sendte henne på feil tidspunkt også. Hun så på meg og ikke på markeringen, dermed mista hun den, fant ikke, løp forbi og ut til linjetaget. Da hun var på vei hjem observerte hun en fører som ikke var fornøyd med henne, men som samtidig var usikker og forvirra. Dermed satte hun i gang med noen voldsomme æresrunder med dummyen og lot seg ikke fange.
Jens ba meg la henne være og prøvde å lokke henne til seg. Det tok lang tid, og gradvis løp hun i mindre sirkler rundt ham. Til slutt fikk han tak i henne, og hun reagerte voldsomt på å bli holdt fast! Hadde det vært før FART-testen, hadde jeg nok tenkt at hun ble vettskremt, men med min nye erkjennelse om hunden min, var jeg ikke bekymra for at hun skulle ”ta skade” av det.
Etterpå kasta hun lange skråblikk på ham og kom til meg med dummyen. Og på den aller siste apporten, hvor hun altså skulle hente fremmadsendingen, løp hun rett ut og rett hjem og avleverte helt fint!
Vi hadde for øvrig også en prat om dette med om hunden skal sitte eller stå på markeringer og dirigeringer. Hunden bør helst stå, i hvert fall ved dirigeringer, mente han. Men, det går an å lære inn at de setter seg når det viser seg at det er en annen hund som skal hente en markering.
Vel, det ble et par timers pause før de tre av oss kursdeltagerne som overnatta, vertskapet og instruktøren inntok en bedre middag. Veldig trivelig å sitte på det koselige kjøkkenet og prate hund!!
Jens hadde observert Carmens hopping. Ja, det er jo ikke bra, jeg er enig i det. Og jeg vet jo at hoppingen hennes på mange måter er et termometer på i hvilken grad hun viser meg respekt. Så, her er det bare om å gjøre å være kontant i reaksjonen - ikke akseptere sånt!!
